LAKISJ

(Lạkisj).

En by i Sjefela i Juda. (Jos 15: 21, 33, 39) Man mener at Lakisj lå der hvor man nå finner Tell al-Duweir (Tel Lakhish), en haug omgitt av daler, som ligger 24 km vest for Hebron. Dette stedet hadde i fortiden en strategisk beliggenhet ved hovedveien mellom Jerusalem og Egypt. Byen la en gang beslag på et område på omkring 80 mål, og den kan ha hatt en befolkning på mellom 6000 og 7000.

Da israelittene var i ferd med å innta Kanaan, var Jafia konge i Lakisj, og han slo seg sammen med fire andre konger i et militært framstøt mot Gibeon, en by som hadde sluttet fred med Josva. (Jos 10: 1–5) Gibeonittene bad om hjelp, og israelittenes hær reagerte ved å marsjere hele natten fra Gilgal. Med Jehovas hjelp beseiret israelittene det kanaaneiske forbundet. De fikk stengt kongene deres inne i en hule, og deretter henrettet de dem. (Jos 10: 6–27; 12: 11) Senere ble byen Lakisj inntatt etter en kamp som varte i under to dager, og dens innbyggere ble drept. Også Horam, kongen i Geser, som forsøkte å komme Lakisj til unnsetning, ble slått. – Jos 10: 31–35.

Ved Tell al-Duweir er det avdekket et tykt askelag hvor det blant annet er funnet en Ramses-skarabé, og noen arkeologer mener at dette askelaget har sammenheng med israelittenes angrep på Lakisj. Men det sies ikke noe i Bibelen om at byen ble brent, slik det blir sagt om Jeriko (Jos 6: 24, 25), Ai (Jos 8: 28) og Hasor (Jos 11: 11). Det framgår derimot av Josva 11: 13 at israelittene sjelden brente «de byene som lå hver på sin haug». Det finnes derfor ikke noe bibelsk grunnlag for å knytte den ødeleggelsen som forårsaket askelaget, til Josvas tid, og for å tidfeste israelittenes erobring av Kanaan ut fra dette. Det er også verdt å merke seg at det ikke er mulig å fastslå med bestemthet hvilken Ramses skarabeen skal knyttes til. Iallfall én arkeolog har knyttet skarabeen til Ramses III og framsatt den tanke at Lakisj ble ødelagt av filisterne på 1100-tallet f.v.t.

Mens Jeroboam regjerte (997–981 f.v.t.), ble Lakisj forsterket militært sett. (2Kr 11: 5–12) Senere, omkring 830 f.v.t., flyktet kong Amasja til Lakisj for å unnslippe dem som hadde sammensverget seg mot ham, men han ble innhentet og drept der. – 2Kg 14: 19; 2Kr 25: 27.

Beleiret av Sankerib. Lakisj ble beleiret av den assyriske kongen Sankerib i 732 f.v.t. Derfra sendte han tre høytstående embetsmenn, rabsjaken, tartanen og rabsarisen, med en veldig militær styrke til Jerusalem i et forsøk på å få kong Hiskia til å overgi seg. Gjennom sin fremste talsmann, rabsjaken, talte Sankerib spottende ord mot Jehova, og senere sendte han sendebud til Jerusalem med hånlige brev og trusler for å få Hiskia til å overgi seg. Denne forhånelsen av Jehova Gud førte til slutt til at Guds engel utslettet 185 000 assyriske krigere på én natt. – 2Kg 18: 14, 17–35; 19: 8–13, 32–35; Jes 36: 1–20; 37: 8–13, 33–36.

I Sankeribs palass i Ninive er det funnet et relieff som skildrer erobringen av Lakisj. Av dette framgår det at byen var omgitt av en dobbelt mur hvor det var tårn med visse mellomrom, og at det vokste palmer, druer og fikener i åsene omkring. Man kan se Sankerib idet han mottar byttet fra Lakisj, og en innskrift som lyder slik: «Sankerib, verdens konge, Assyrias konge, satt på en nimedu-trone og inspiserte byttet (som var tatt) fra Lakisj (La-ki-su).» – Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 288.

Inntatt av babylonerne. Da babylonerne under Nebukadnesars ledelse herjet i Juda (609–607 f.v.t.), var Lakisj og Aseka de to siste befestede byene som falt før Jerusalem ble tatt. (Jer 34: 6, 7) De såkalte Lakisjbrevene skriver seg tydeligvis fra denne perioden. (Lakisjbrevene er skrevet på potteskår. Det ble funnet 18 slike brev i Tell al-Duweir i 1935, og ytterligere 3 ble funnet i 1938.) I brev nr. IV, som åpenbart var fra en militær utpost til kommandanten i Lakisj, heter det blant annet: «Vi holder utkikk etter signalene i Lakisj, i henhold til alle de anvisninger min herre har gitt, for vi kan ikke se Aseka.» Denne meldingen kan tyde på at Aseka allerede var tatt, slik at det ikke lenger ble sendt signaler derfra. Det er også interessant at nesten alle de leselige Lakisjbrevene inneholder ord som disse: «Måtte יהוה [Jahve eller Jehova] på denne dag la min herre få høre gode tidender!» (Lakisj-ostrakon IV) Dette viser at det på den tiden var vanlig å bruke Guds navn. – Ancient Near Eastern Texts, s. 322.

Etter at Juda og Jerusalem hadde ligget øde i 70 år, ble Lakisj igjen bebodd ved at jøder som vendte tilbake fra landflyktigheten, slo seg ned der. – Ne 11: 25, 30.

Nevnt i en profeti. I Mika 1: 13 rettes det en profetisk uttalelse til Lakisj: «Gjør vognen fast til hestespannet, du kvinne som bor i Lakisj. Begynnelsen til synd var hun for Sions datter, for i deg er Israels opprør blitt funnet.» Disse ordene inngår i en nederlagsbeskrivelse, og det virker som om de antyder at Lakisj forbereder seg til flukt. Den «synd» som Lakisj var opphav til, blir ikke omtalt andre steder i Bibelen. Det er mulig at en form for avgudsdyrkelse som ble innført i Jerusalem, hadde sin opprinnelse i Lakisj. Eller det er mulig at synden hadde noe å gjøre med at Juda stolte på hester og vogner, som kan ha kommet fra Egypt til Lakisj.