BA’AL-MEON

(Bạ’al-Mẹon) [kortform av Bet-Ba’al-Meon].

En viktig by i høylandet i det nordlige Moab som ble tildelt Rubens stamme sammen med Nebo, Kirjatajim og andre byer i dette området. (4Mo 32: 37, 38; 1Kr 5: 8) Rubenittene, som ønsket seg dette området på grunn av de gode beitemarkene, gjenoppbygde tydeligvis byene og gav dem nye navn. I en tidligere liste, i 4. Mosebok 32: 3, 4, kan det være at Ba’al-Meon er nevnt ved navnet «Beon». Senere kaller Josva byen Bet-Ba’al-Meon, som trolig er dens fulle navn. – Jos 13: 17.

Det ser ut til at Ba’al-Meon ble gjenerobret av moabittene mens Mesja var konge i Moab, etter alt å dømme i siste halvdel av 900-tallet f.v.t. Innskriften på Mesja-steinen (linje 9) sier at Mesja «bygde [kanskje: befestet] Ba’al-Meon og laget et reservoar i den», og i linje 30 omtaler han byen ved det mer fullstendige navnet Bet-Ba’al-Meon. På et potteskår funnet i Samaria (ostrakon 27) nevnes en person som kalles «ba’al-meonitten Ba’ala».

På 600-tallet f.v.t. uttalte profeten Jeremia en advarsel fra Gud til Moab og forutsa at landet skulle bli herjet av Babylon. I den forbindelse nevnte han noen byer ved navn, deriblant Bet-Meon (trolig identisk med Ba’al-Meon). (Jer 48: 20–23) Esekiel nevner Ba’al-Meon blant de stedene i Moab som «orientalerne» (eller «Østens sønner») skulle ta i eie. (Ese 25: 9, 10) Verdslig historie og arkeologiske undersøkelser bekrefter at disse profetiene gikk i oppfyllelse. – Se MOAB, MOABITTER nr. 2.

Ba’al-Meon settes i forbindelse med ruinene av byen Ma’in, som danner en nokså stor ruinhaug ca. 6 km vestsørvest for Medeba og 12 km øst for Dødehavet, på en høyslette som ligger ca. 800 m over havoverflaten.