GJØK

[hebr. barburịm (flt.)].

I Bibelen forekommer dette ordet bare én gang, i 1. Kongebok 4: 23, hvor «gjøker [barburịm]» er nevnt i listen over de daglige matvareforsyninger til Salomos hoff. (JB; NV) Andre oversettelser (EN, NB, GN, KJ, RS) har her «fugler», «fjærkræ» eller «fjærfe», men det ser ut til at barburịm betegner en bestemt slags fugl, ikke fugler eller fjærfe i sin alminnelighet. Andre har ment at det dreier seg om kapun, perlehøne eller gås, men ordbokforfatteren W. Baumgartner foreslår gjøken, noe som understøttes av det arabiske ordet for gjøk, abu burbur. – Hebräisches und Aramäisches Lexikon zum Alten Testament, Leiden 1967, s. 147.

Både vanlig gjøk (Cuculus canorus) og skjæregjøk (Clamator glandarius) trekker gjennom Palestina i begynnelsen av mars på vei nordover. Gjøken er en mellomstor fugl, og med sitt noe krokete, spisse nebb kan den minne om en liten haukefugl. De fleste gjøker har lite prangende farger; de er gjerne lys grå eller lys brune til rødbrune eller svarte. På undersiden er de ofte lyse til hvite med tynne, mørke striper.

Noen synes at gjøken måtte være en temmelig liten fugl å servere på Salomos bord, men interessant nok ble til og med ribbede spurver solgt på markedene i Midtøsten i gammel tid. (Mt 10: 29) Det dreide seg dessuten om «gjødde» gjøker. I den forbindelse er det interessant at oppslagsverket The American Cyclopædia sier følgende om gjøkene: «Om høsten er de fete og anses da for å være god mat; i oldtiden var det mange som likte å spise dem, og kjøttet ble ansett for å ha verdifulle medisinske egenskaper.» – 1883, bd. V, s. 557.

Gjøken er verken åtselfugl eller rovfugl, men den er en verdifull insekteter. Den var «ren» ifølge Moseloven og kunne derfor serveres på Salomos kongelige bord. King James Version nevner «the cuckow» (gjøken) blant de urene fuglene i 3. Mosebok 11: 16 og 5. Mosebok 14: 15, men denne oversettelsen (av det hebraiske ordet sjạchaf) regnes ikke lenger for å være akseptabel. – Se MÅKE.