Gjøken — en listig bedrager?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia

I SOVJET kalles den kukusbka, i Tyskland kuckuck, i Frankrike coucou, i Nederland koekoek, i Japan kak-ko og i Storbritannia cuckoo. Men uansett hvilket navn den er kjent under, og uansett om den holder til i Skottland eller på Fujiyamas skråninger, er det den samme fuglen — gjøken.

Den er en vakker fugl. Den er nesten så stor som en due, men den veier ikke stort mer enn 100 gram. Den har en jevn askegrå farge med en lysere tverrstripet underside. På den lange stjerten har den noen hvite flekker. Når det gjelder fuglelyder, er gjøkegalet «ko-ko» helt særegent.

Hvor fascinerende fuglen enn er, har den visse karaktertrekk som kan få oss til å tro at den er en listig bedrager. Gjøken legger eggene sine i andre fuglers reir og gjør seg aldri umak med å bygge reir til seg selv.

Valg av fosterforeldre

Hunngjøken velger ut andre fugler til fosterforeldre eller vertsforeldre for ungene sine. Den holder øye med den potensielle vertsfuglen når den bygger reir, og etter at den har lagt ett eller flere egg i reiret, legger gjøken et av sine egne egg der, mens den andre fuglen ikke er til stede. Siden hunngjøken legger mellom 12 og 20 egg i løpet av en sesong, har den litt av en jobb med å finne fosterforeldre.

På en eller annen gåtefull måte klarer hunnen å kamuflere egget sitt tilstrekkelig til at det ser ut som et av vertsfuglens egg. Gjøkeggenes farge kan ha fem sjatteringer som spenner fra brunt til grønt med en mengde flekker og skjolder. Eggene kan være pære- eller kuleformede, men de er små i forhold til fuglens størrelse.

Men bedraget stopper tydeligvis ikke med dette. Noen iakttagere sier at hunngjøken fjerner et av eggene fra vertsforeldrenes reir og enten spiser det eller slipper det mens den flyr bort.

Oppfostring av gjøkunger

Rugetiden er bare 12 og et halvt døgn, så gjøkegget er ofte det første av eggene i reiret som klekkes. Det ser ut til at omkring ti timer etter at gjøkungen er klekket ut, kan den ikke utstå at noe kommer nær den. Av denne grunn gjør den instinktivt desperate forsøk på å kaste ut andre egg eller unger fra reiret. På ryggen har gjøkungen en svært følsom fordypning, hvor den plasserer egget eller ungen som irriterer den. Deretter slår den kraftig med de fjærløse vingene og reiser seg med store anstrengelser opp på bena og skubber det den har på ryggen, ut av reiret. Til slutt er den alene igjen. Det er sjelden ungen mislykkes, selv om den er blind, naken og tilsynelatende hjelpeløs. Den har et sterkt instinkt som driver den til å fjerne alle rivaler som kan slåss med den om maten.

Den er så krevende når den roper etter mat, at ikke bare bruker fosterforeldrene all sin tid på å skaffe mat til den, men andre fugler føler seg også tvunget til å slippe noen godbiter som de hadde tiltenkt ungene sine, ned i gjøkungens munn. Den er alltid åpen. Ofte ruver ungen voldsomt i det lille reiret som ikke er bygd for den, og den motsetter seg sterkt ethvert forsøk på innblanding. Den piper og hakker rasende på eventuelle menneskehender som tar etter den, ja, noen ganger hakker den til og med på den fuglen som nettopp har gitt den mat.

Det virker underlig at vertsforeldrene har et instinkt som så sterkt tilskynder dem til å oppfostre denne ukjærlige dunungen. Men de blir tydeligvis så oppslukt av å skaffe til veie den mat den trenger i de omkring 20 dagene før den kan livnære seg selv, at de glemmer enhver følelse de måtte ha av at ungen ikke er deres egen.

Gåter ved trekket

Når høsten kommer, begir gjøken seg på vei til Afrika. Men ungene drar ofte sørover flere uker etter at foreldrene deres har dratt. Som andre trekkfugler flyr de over enorme land- og sjøområder, ofte i store høyder, hvor det høyst sannsynlig er lite oksygen, og hvor det blåser kalde og sterke vinder. Likevel kommer de fram til sitt bestemmelsessted med en nøyaktighet som skulle få oss til å tro at de var styrt av en datamaskin. Hvordan finner de veien? Det er bare Skaperen som vet dette.

Om våren finner de veien tilbake igjen. År etter år vender voksne fugler tilbake til nøyaktig det samme territorium som de oppholdt seg i sommeren før. Hanngjøken sier fra at den har kommet, ved å gale. Derved gjør den krav på et bestemt territorium hvor den skaffer seg mat.

Og hvem velger hunngjøken vanligvis ut som fosterforeldre for ungene sine? Rødstruper, heipiplerker, sivsangere, svartryggerler, jernspurver, dompaper og andre er uten å vite om det blitt foreldre til de grådige gjøkungene. Men hunnen husker hvilken art det var som oppfostret henne, og hun velger den samme arten til å ruge ut eggene sine og oppfostre ungene.

Nyttige spisevaner

Gjøken har imidlertid ikke bare ufordelaktige kjennetegn. Den har også noen nyttige vaner. Den er alltid sulten, og det er dette umettelige behovet for mat som tydeligvis gjør at den spiser ødeleggende larver som andre fugler ikke vil røre. Disse larvene, deriblant sandløperlarven, spinnmøll-larven og gullhalespinnerlarven, har irriterende hår som beskytter dem mot andre fugler, men som likevel ikke skremmer den sultne gjøken. Det forholder seg på lignende måte med stikkelsbærmålerlarven og stikkelsbærbladvepslarven. De har beskyttelsesfarger som skremmer vekk andre fugler, men ikke gjøken. Gjøken liker dem svært godt. Biller, mark og tusenbein — alt blir slukt av denne grådige fuglen.

Etter menneskelige normer kan vi godt karakterisere gjøken som en bedrager. Men det er bare det at den ikke er noe menneske. Vi blir kanskje sjokkert over den måten som den tvinger andre til å ta seg av ungene sine på, men de andre fuglene klager ikke. Gjøken lever i samsvar med det mønster som Skaperen har dannet for den, og den gjør sitt til å opprettholde balansen i naturen. Og mens den gjør det, fortsetter den å leve som før. Alle som studerer den, blir fascinert, og det er tydeligvis også en del av Skaperens hensikt.