REV

[hebr. sjuʽạl; gr. alọpeks].

Et dyr i hundefamilien som kjennetegnes ved sin spisse snute, sine store, opprettstående, trekantete ører og sin buskete hale. Reven er kjent for sin listighet, og det var muligens med tanke på denne egenskapen Jesus omtalte kong Herodes som «den reven». (Lu 13: 32) For å unnslippe sine fiender benytter reven seg snarere av list enn av hurtighet, selv om den over korte avstander sies å kunne komme opp i en hastighet på omkring 50 km i timen.

Folk i det nåværende Syria og Palestina skiller ikke alltid mellom sjakalen og reven, og mange forskere mener at den hebraiske betegnelsen sjuʽạl sannsynligvis omfatter både reven (Vulpes vulpes) og sjakalen (Canis aureus, gullsjakal). Flere bibeloversettere har noen steder gjengitt sjuʽạl med «sjakal».

En gang Jesus ville få en mann som ønsket å følge ham, til å forstå hva dette innebar, gjorde han ham oppmerksom på at revene hadde hi, mens Menneskesønnen ikke hadde noe sted hvor han kunne hvile sitt hode. (Mt 8: 20; Lu 9: 58) Så sant ikke reven bruker en fjellsprekk eller en hule som et annet dyr har forlatt eller er blitt drevet vekk fra, graver den vanligvis en hule i bakken som den bruker som hi.

Ifølge naturforskere er reven ikke den store fjærkretyven som ryktet vil ha det til. Dens kost omfatter insekter, gnagere og andre smådyr, fugler, åtsler, gress og frukter. (Høy 2: 15) Naturforskeren F. Hasselquist, som levde på 1700-tallet, fortalte at man i nærheten av Betlehem og andre steder måtte treffe forholdsregler for å beskytte vingårdene mot rever som herjet i dem på den tiden da druene var modne. (Voyages and Travels in the Levant, London 1766, s. 184) Mange mener at det i Salme 63: 10, hvor det sies at de slagne skulle bli revenes andel, må være tale om sjakaler. Gjengivelsen ’revene’ behøver imidlertid ikke å være uriktig, i betraktning av at revene også spiser åtsler.

Bibelen hentyder til at rever bor på øde steder, og også i ruiner, borte fra menneskenes boliger. (Kla 5: 18; Ese 13: 4) Reven er også omtalt i beretningen om Samson, hvor det blir fortalt at han brukte 300 rever for å sette filisternes kornåkrer, vingårder og olivenlunder i brann (Dom 15: 4, 5), og i beretningen om ammonitten Tobia, hvor det sies at han hånte de hjemvendte jødene som var i ferd med å gjenoppbygge Jerusalems mur, ved å si at ’en rev kunne bryte den ned’. – Ne 4: 3.