En dyktig jeger i skog og mark
BYTTET blir forfulgt av hunder. Det synes å være umulig for det å slippe unna. Men plutselig hopper det ut på en gammel trestamme som har falt over en liten bekk. Halvveis ute på trestammen får det øye på en liten øy og hopper over på den. Vil det hoppe videre over på den andre siden av bekken? Nei. Overraskende nok hopper det tilbake til den bredden det nettopp kom fra, og løper så videre i en helt annen retning. Straks etter kommer hundene til syne. De følger sporet helt ut til midten av trestammen. Der slutter det, men hundene løper videre over på den andre siden av bekken. Ja, forfølgerne er blitt ledet fullstendig på villspor.
I denne episoden var den forfulgte en rev. Men hvor lure er revene? Ja, hvordan er de egentlig?
Litt om reven
Reven kan med rette sies å være «hundeaktig». Den er et kjøttetende dyr som tilhører hundefamilien. Med de spisse ørene og den lange snuten ligner de fleste revene da også på hunder.
Når det gjelder fargen, er det nokså stor variasjon. Over det meste av Europa, Asia og den nordlige delen av Nord-Amerika er rødreven svært utbredt. Pelsen er vanligvis gyllenrød eller rustfarget og hvit på buken. Beina er svarte, og den buskete halen har hvit spiss. Men det finnes rødrever som har svart pels med hvite hårspisser. Disse kalles sølvrever. Svartreven har nesten helt svart pels. En annen rødrev kalles korsreven. Den er også rustfarget, men over skuldrene og langs ryggen danner hårene i pelsen et svart kors.
Gråreven er utbredt fra den sørlige delen av Canada til den nordlige delen av Sør-Amerika. Pelsen på ryggen har en salt-og-pepper-farge, men på buken er den hvitaktig, og på siden av skuldrene, på halsen og beina og på undersiden av halen er den rustfarget. Dette er forresten den eneste reven som klatrer opp i trærne — en god måte å komme seg unna jakthundene på.
En annen type er fjellreven. Den holder til i arktiske strøk. Den gråbrune sommerdrakten blir snøhvit om vinteren — en ypperlig kamuflasje i områder med is og snø. Denne lille, snarrådige reven er kledd i sin varme, hvite drakt allerede i september. La bare temperaturen synke til minus 60 grader celsius! Det spiller ingen rolle for denne skapningen som kanskje ruller seg sammen i snøen med snuten stukket innunder halen.
I den vestlige delen av Nord-Amerika finnes det også en liten, gulgrå rev som ikke er større enn en kattunge. Men det som dette lille dyret mangler i størrelse, tar det igjen i smidighet og raskhet. Når det er nødvendig, kan det skyte en voldsom fart og skifte retning på et øyeblikk uten å miste farten, mens det etterlater seg en forvirret forfølger i støvskyen.
Den minste av revene er imidlertid fenneken, som holder til i Arabia og Nord-Afrika. Disse skapningene ser ikke bare ut som yndige små dyreunger, men når de blir skremt, klynker de, noe som får dem til å minne enda mer om unger. Fennekene tilbringer mye av sin tid i underjordiske huler for å beskytte seg mot solvarmen om dagen og mot kulden om natten. De ti centimeter lange ørene hjelper dem til å kvitte seg med kroppsvarmen, slik at de ikke blir overopphetet i den varme ørkenen.
Vi må heller ikke glemme den reven som har ører som en flaggermus. Denne reven streifer om i de tørre områdene i Sør- og Øst-Afrika. Foruten de store, følsomme ørene har den mellom 46 og 48 tenner — flere enn noen av de andre artene av hundefamilien.
Bosted og mat
Når det gjelder rødreven, kan dens hjem være et lite hi i en hul trestamme eller under noen steiner. Et grevlinghi kan også gjøre nytten. Ellers graver reven sitt eget underjordiske hjem. Etter paringen slår hannen og hunnen — som ofte holder sammen hele livet — seg ned og stifter familie. Hunnreven eller revetispen får hvert år mellom fire og ni valper.
Ungene kan ikke drive «revestreker» med moren sin. Alan Devoe skriver: «Tre reveunger lekte, mens moren tilfreds holdt øye med dem fra inngangen til hiet. Plutselig begynte en av ungene å traske bortover marken. Revetispen reiste seg, ’pekte’ med den spisse snuten sin i retning av ungen og sto helt urørlig. Hun ga ikke en lyd fra seg det jeg kunne høre der jeg lå skjult, men etter noen sekunder begynte valpen å sette ned farten. Den snudde seg og så rett på moren. Hun fortsatte å stirre på den. Den lille reven skyndte seg deretter hjemover som om den ble trukket av en usynlig tråd.» — Marvels & Mysteries of Our Animal World.
Når det gjelder mange av de forskjellige reveslagene, sover hannen, hunnen og ungene for det meste utendørs så snart valpene er gamle nok til å gå på jakt. Revene jakter alene og om natten. Og de er dyktige jegere. Rødreven sniker seg for eksempel inn på en fugl og kaster seg først over den når den nesten er helt innpå den.
Reven lever av mus og andre smågnagere og av fugler, insekter, frosker, firfisler og lignende. Den spiser også bær. Revene har ikke noe imot å spise døde dyr som de kommer over. Når en rev har spist seg mett på et dyr og det er noe til overs, vil den grave ned restene. I hvert fall gjør de fleste revearter det. Når reven blir sulten, vender den tilbake til det den har gravd ned, og spiser mer av det.
Ettersom det hovedsakelig er om natten at reven drar ut for å finne mat, har mange bønder, oppdaget at rødreven har vært i hønsehuset og forsynt seg, når de har kommet dit om morgenen. Men gjerder som blir holdt i god stand, vil holde denne nattlige røveren borte. Til den dyktige jegerens forsvar må det sies at den er flink til å fange mus og rotter. Om sommeren lever rødreven dessuten hovedsakelig av insekter og til og med av åtsler. Det er derfor ikke helt rettferdig når bøndene betrakter reven som en lekkersulten skurk.
Fjellreven lager sitt eget «kjølerom». Om høsten dreper denne reven jordekorn, mus og lemen og lagrer matforsyningen rett under jordoverflaten.
Reven og mennesket
Naturforskeren G. W. Steller, som levde i det 18. århundre, skrev om fjellrevene: «De trengte seg inn i boligene våre dag og natt, stjal alt de kunne bære bort, deriblant ting de ikke hadde bruk for, for eksempel kniver, stokker, vesker, sko, sekker og luer. De kunne på en slik utrolig smart måte rulle bort noe som veide flere pud (et pud er omkring 16,5 kilo), fra proviantkassene våre og stjele kjøttet derfra, at vi til å begynne med ikke kunne tro at det var de som hadde gjort det. Når vi flådde [sjø]dyr, hendte det ofte at vi dolket to-tre rever med knivene våre, fordi de forsøkte å rive kjøttet ut av hendene på oss. . . . De så på alt det vi gjorde, og fulgte med oss i hver eneste arbeidsoppgave vi utførte.» — The Animal Kingdom.
Disse dyrene var nok plagsomme, men det finnes også rever som folk liker å ha i nærheten av seg. Oppdrett av rever er en nokså innbringende forretning. Oppdrett av sølvrev for pelsens skyld var noe en begynte med på Prince Edward Island i Canada i 1894. Siden da har reveavl vokst til å bli en viktig næringsvei. Skinn av høy kvalitet blir produsert i områder med kjølig og fuktig klima.
Men er det mulig å temme en rev? Angående dette er det blitt sagt: «Selv etter flere generasjoner i fangenskap blir revene aldri virkelig tamme. Ville rever som blir fanget, lærer hurtig å respektere sin røkter, men han kan aldri unnlate å være på vakt; revene glefser og biter ved den minste provokasjon.»
Den ville reven har ofte vært gjenstand for jakt. Som sport hadde revejakt sin begynnelse i Storbritannia, antagelig i det 18. århundre. Ridende jegere følger dresserte jakthunder gjennom skog og mark, mens hundene følger revens spor. Når reven først er blitt trengt opp i et hjørne, blir den kanskje sloppet fri. Revejakt er blitt populær i Storbritannia fordi reven er kjent for sin sluhet. Det ryktet den har fått, får en imidlertid til å stille enda et spørsmål.
Hvor lur er egentlig reven?
Hvorvidt alle rever er så lure som det fortelles, kan være et åpent spørsmål. Det er imidlertid ingen tvil om at reven er blitt kjent for sin sluhet. Jesus Kristus kan godt ha hatt dette trekket i tankene da han om talte kong Herodes som «den rev». — Luk. 13: 32.
En kjenner til rever som har foretatt seg listige ting. En rev kan for eksempel løpe i en fart av ti kilometer i timen. Men så begynner noen hunder å gjø et stykke borte. Reven setter da kanskje opp farten til 70 kilometer i timen. Men denne farten kan den bare holde et par kilometer. Hvordan skal den nå få lurt sine forfølgere? Hvorfor ikke følge sitt eget spor et stykke tilbake og gjøre et sprang til siden og komme seg i sikkerhet? En vet om rever som har gjort nettopp dette.
Det er naturligvis andre måter å komme seg i sikkerhet på. Å hoppe fra bakken opp på et gammelt rekkverk og så gå langs det et stykke kan være nok til å ta motet fra hundene som på den måten mister revens spor. Eller hvorfor ikke løpe gjennom en bekk, eller tvers over et jorde som nettopp er blitt gjødslet? Da vil nok hundene miste sporet. Og hvordan er det om vinteren? Å løpe ut på tynn is som bare så vidt er sterk nok til å holde reven, men altfor svak til å tåle vekten av en flokk hunder, er også en ganske smart måte å lure hundene på. Det hender at reven setter seg på den andre siden av bredden for å se de uheldige hundene få seg en iskald dukkert.
Til tross for alle sine lure knep er det imidlertid noe som reven ikke slipper unna, og det er lopper. Men det finnes alltid en pålitelig måte å bli kvitt loppene på. Noen så en gang en rev som samlet saueull fra en hagtornhekk i Storbritannia. Reven «tok ullen i munnen og ordnet den slik at den stakk ut to-tre tommer på hver side», skrev R. Atkinson fra Kendal for noen år siden. Han sa videre: «Så gikk den bort til en bekk som rant gjennom jordet, gikk baklengs ut i vannet, satte seg ned som en hund, og senket seg til slutt ned i vannet ved å strekke ut forbeina inntil alt unntatt neseborene og ullen som den holdt i munnen, var under vann. Reven holdt seg i den stillingen et par minutter, så slapp den forsiktig ullen, gikk opp av vannet, ristet seg voldsomt og forsvant. Ullen ble ført nedover bekken av strømmen, og vi gikk for å lete etter den. Til slutt fant vi den på bredden, og til vår forbauselse viste det seg at det krydde av lopper på den. De skydde tydeligvis vannet og søkte opp til det høyeste, tørre stedet, nemlig ullen.»
En rev kan altså befri seg for lopper ved å gå baklengs ut i en dam eller en bekk. På sin listige måte kan den lure både lopper og jakthunder. Og selv de som ikke synes at reven er så lur, vil sikkert innrømme at den er en dyktig jeger i skog og mark.