KIBROT-HATTA’AVA

(Kịbrot-Hatta’ạva) [begjærets gravsteder].

Et av israelittenes leirsteder i ødemarken, der den «blandede skaren» gav uttrykk for en selvisk lengsel etter maten i Egypt. (4Mo 11: 4; 33: 16, 17; 5Mo 9: 22) Det er alminnelig antatt at stedet lå der hvor Rueis al-Eberij ligger nå, omtrent halvveis mellom Jabal Musa, som ifølge tradisjonen er det samme som Sinai-fjellet, og Haserot. Der skaffet Jehova ved et mirakel til veie så mange vaktler at det var nok til hele leiren i en hel måned. (4Mo 11: 19, 20, 31) Men folk var så grådige at «den som samlet minst, samlet ti homer» (2200 l). Det heter videre i beretningen: «Kjøttet var ennå mellom tennene på dem – det var ennå ikke tygget – da . . . Jehova begynte å slå folket, så det ble et meget stort mannefall.» Det er mulig at dette ikke skal oppfattes bokstavelig, i den forstand at de ble rammet før de fikk tygget ferdig, men at det betyr at det skjedde før hele forrådet av kjøtt var «oppbrukt» eller «fortært» (AT, RS, EN), for grunnbetydningen av det hebraiske ordet som er oversatt med «tygget», er «avskåret». (Jf. Sl 37: 9 [«avskåret»]; Joe 1: 5 [«tatt bort»].) Etter det store mannefallet ble de døde begravet, og stedet ble av den grunn kalt Kibrot-Hatta’ava. – 4Mo 11: 32–35.