VAKTEL
[hebr. selạw].
En liten, trinn hønsefugl, ca. 18 cm lang, som for det meste oppholder seg på bakken. Kjøttet regnes for å være en delikatesse. Omkring 1920 skal Egypt ha eksportert cirka tre millioner vaktler årlig til utenlandske markeder. Denne eksporten har imidlertid senere avtatt.
Den arten som omtales i Bibelen, er øyensynlig den vanlige vaktelen (Coturnix coturnix), en trekkfugl som overvintrer i det indre av Afrika, og som beveger seg nordover om våren, kommer til Egypt omkring mars og flyr videre gjennom Arabia og Palestina. Når vinteren nærmer seg, går trekket i motsatt retning langs den samme ruten. Vaktlene trekker i store flokker og tilbakelegger trekket i etapper, ofte om natten. De kan fly raskt, men ikke særlig langt om gangen. På grunn av den store kroppsvekten i forhold til vingenes bæreevne er fuglene ofte temmelig utmattet når de kommer fram til bestemmelsesstedet. De flyr derfor med vinden, vanligvis nokså lavt. Oberst Richard Meinertzhagen forteller at man i Port Said i Egypt noen ganger fanger vaktler i sommerfuglnett idet de flyr gjennom gatene ved daggry. – Birds of Arabia, Edinburgh 1954, s. 569.
Den første gangen vaktler blir nevnt i Bibelens beretning (2Mo 16: 13), er i forbindelse med hendelser som fant sted om våren (2Mo 16: 1), da fuglene altså var på vei nordover. Israelittene befant seg i Sin-ødemarken på Sinaihalvøya, og de klaget over at de hadde knapt med mat. Jehova sa da til Moses at israelittene «mellom de to kveldene» skulle spise kjøtt, og at de om morgenen skulle spise brød til de ble mette. (2Mo 16: 12) Den kvelden ’begynte vaktlene å komme opp og dekke leiren’, og neste morgen lå det manna på jorden. (2Mo 16: 13–15; Sl 105: 40) Ett års tid senere, øyensynlig også denne gangen om våren (4Mo 10: 11, 33), førte israelittenes murring over at de bare hadde manna å spise, til at Jehova forutsa at de skulle spise kjøtt «inntil en hel måneds dager», til det ble vemmelig for dem. (4Mo 11: 4, 18–23) Gud lot så en vind, trolig fra øst eller sørøst, føre vaktler inn fra havet og lot dem «falle over leiren» i så stort antall at de var «liksom havenes sandkorn», i et flere kilometer bredt område utenfor leiren. – 4Mo 11: 31; Sl 78: 25–28.
Uttrykket «omkring to alen [ca. 1 m] over jordens overflate» er blitt forklart på flere måter. (4Mo 11: 31) Noen mener at vaktlene i bokstavelig forstand falt til jorden, og at de noen steder lå i hauger som var to alen høye. Andre innvender at dette utvilsomt ville bety at et stort antall fugler døde, med det resultat at israelittene ikke kunne spise dem, og forstår derfor teksten slik at vaktlene fløy meget lavt over bakken, slik at det var enkelt for israelittene å slå dem til jorden og fange dem. En tilsvarende tanke blir uttrykt i den greske oversettelsen Septuaginta, som sier: «hele veien rundt leiren, omkring to alen fra bakken», og i den latinske oversettelsen Vulgata, som sier: «hele veien rundt leiren, og de fløy i luften i en høyde av to alen over bakken».
Israelittene brukte halvannet døgn på å samle vaktler. «Den som samlet minst, samlet ti homer [2200 l].» (4Mo 11: 32) I betraktning av at folket talte «seks hundre tusen mann til fots», slik Moses opplyser (4Mo 11: 21), må man ha samlet mange millioner vaktler, noe som viser at det ikke dreide seg om en alminnelig fangst under et normalt trekk, men om en storslått demonstrasjon av Guds makt. Fordi de begjærlige israelittene hadde samlet altfor mange vaktler til at de kunne spise alle sammen der og da, «bredte [de] dem hele tiden vidt ut for seg, hele veien rundt leiren». (4Mo 11: 32) Hensikten var kanskje å tørke kjøttet på disse slaktede fuglene, så de kunne lagres og spises senere. Det ville i så fall svare til det at egypterne ifølge Herodot (II, 77) la fisk til tørk i solen.