TYV

En tyv er en som med vilje og uten tillatelse tar noe som tilhører en annen, særlig en som stjeler i hemmelighet; også en som tilegner seg noe ved svik og bedrag. Tyver i fortiden gikk stort sett fram på samme måte som tyver gjør i dag. De kom som regel om natten for å stjele (Job 24: 14; Jer 49: 9; Mt 24: 43; Lu 12: 39; Joh 10: 10; 1Te 5: 2–5; 2Pe 3: 10; Åp 3: 3; 16: 15), og de krøp ofte inn gjennom et vindu. (Joe 2: 9) Røvere derimot lå gjerne på lur og overfalt sine ofre på ensomme steder, hvor det var nesten umulig å få hjelp. Ofte nølte de ikke med å bruke vold eller true sine ofre på livet for å få tak i det disse hadde av verdi. – Dom 9: 25; Lu 10: 30, 36; 2Kt 11: 26.

De ordene på grunnspråkene som er oversatt med «røve» og «røver», kan også referere til det å unnlate å gi en annen noe som med rette tilkommer ham, eller å skaffe seg noe som andre har, ved å bruke bedragerske metoder eller ved å beholde noe til eget bruk som man er forpliktet til å gi andre. Da jødene på Malakis tid unnlot å betale tiende til støtte av den sanne tilbedelse i templet, ’røvet de fra Gud’. (Mal 3: 8, 9) Ordspråkene 28: 24 taler om en mann som røver fra sin far eller sin mor, tydeligvis i den forstand at han på en eller annen måte unnlater å gi sine foreldre noe som med rette tilkommer dem. Jesus Kristus fordømte pengevekslerne for at de hadde gjort templet til «en røverhule». Dette antyder at pengevekslerne krevde urimelig høye gebyrer for sine tjenester. – Mt 21: 12, 13.

I sitt andre brev til korinterne skrev apostelen Paulus: «Andre menigheter har jeg plyndret ved å ta imot underhold for å kunne tjene dere.» (2Kt 11: 8) Det var ikke noe uredelig ved det at Paulus fikk underhold fra andre, men han mente tydeligvis at det var som om han hadde plyndret disse menighetene ved at han hadde brukt det han hadde fått av dem, til å dekke sine behov mens han ikke arbeidet blant dem, men blant korinterne.

I noen tilfeller kan uttrykket «stjele» referere til at man tar noe man har rett til å ta, men at det skjer i hemmelighet. Noen israelitter ’stjal’ for eksempel Sauls lik fra torget i Bet-Sjan. (2Sa 21: 12) Og den unge Jehoasjs liv ble reddet fordi hans tante «stjal ham» blant hans brødre, som senere ble drept av den onde Atalja. – 2Kg 11: 1, 2; 2Kr 22: 11.

Tyveri fordømt av Gud. De fleste steder i Bibelen hvor det er tale om tyveri, dreier det seg imidlertid om urettmessig å ta noe som tilhører en annen. I Jehovas lov til Israel ble det tydelig sagt: «Du skal ikke stjele.» (2Mo 20: 15; 3Mo 19: 11, 13; 5Mo 5: 19; Mt 19: 18) En tyv måtte betale dobbelt, firedobbelt eller opptil femdobbelt tilbake, avhengig av hva Loven krevde. Hvis han ikke kunne det, ble han solgt som slave og måtte åpenbart arbeide som slave inntil han hadde ytet full erstatning. (2Mo 22: 1–12) I tillegg til å yte erstatning måtte tyven, som hadde pådratt seg stor skam (Jer 2: 26), også bringe et skyldoffer og la presten gjøre soning for ham for de synder han hadde begått. – 3Mo 6: 2–7.

Med tiden ignorerte israelittene disse lovene, og resultatet ble at Jehova tillot at de ble plaget av tyver og røvere, som ikke bare kom utenfra, men også fra deres egne rekker. (5Mo 28: 29, 31; Ese 7: 22) Bedragerske framgangsmåter, særlig undertrykkelse av fattige og nødstilte, var noe som ble vanlig. – Jes 1: 23; 3: 14; Jer 7: 9–11; 21: 12; 22: 3; Ese 22: 29; Mi 2: 2.

En som stjeler fordi han er sulten, er kanskje ikke så klanderverdig som en som i likhet med Akan og Judas Iskariot stjeler på grunn av grådighet og på grunn av et ondt hjerte (Jos 7: 11, 20, 21; Ord 6: 30; Mt 15: 19; Joh 12: 4–6), men de som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, kan ikke gjøre seg skyldige i tyveri. (Jes 61: 8; Ro 2: 21) De kristne er riktignok ikke underlagt Moseloven, men de er forpliktet til å elske sin neste. «Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten»; tyveri har derfor ingen plass blant de kristne. (Ro 13: 9, 10; Mt 22: 39; Jak 2: 8) Enhver tyv som ønsker å leve under Guds rikes styre, må angre sin tidligere oppførsel og lære å arbeide hardt for å tjene til livets opphold. (1Kt 6: 10; Ef 4: 28; 1Pe 4: 15) Hvis en tidligere tyv angrer oppriktig, kan han være forvisset om at Jehova tilgir ham. – Ese 33: 14–16.

Det hebraiske idiomet ’å stjele ens hjerte’ betyr ’å narre’. – 1Mo 31: 20, 26, NW, fotn.; jf. 2Sa 15: 6.