GRÅT

Det å felle tårer som et uttrykk for sterke følelser (f.eks. sorg). I fortiden gråt både menn og kvinner, også mektige krigere som David, uten å betrakte det som et tegn på svakhet. (1Mo 42: 24; 43: 30; 45: 2, 3, 14, 15; 46: 29; Ru 1: 9, 14; 2Sa 13: 36; Job 30: 25; Sl 6: 6–8) En kjær slektnings eller en venns død var en av de fremste årsakene til gråt. (2Sa 18: 33 til 19: 4; Lu 7: 11–15; 8: 49–56; Joh 20: 11–15) Når et respektert og avholdt menneske døde, kunne det føre til at et helt folk gråt. (2Sa 3: 31–34) Noen ganger kunne lange perioder bli avsatt til å gi uttrykk for sorg på den måten. (1Mo 50: 1–3, 10, 11; 4Mo 20: 29; 5Mo 34: 8) Andre omstendigheter som kunne føre til gråt, var nederlag i krig (5Mo 1: 44, 45; Jer 31: 15; Kla 1: 16), fangenskap (Sl 137: 1), undertrykkelse (For 4: 1), store ulykker (Est 3: 13, 14; 4: 1–4) og anger på grunn av synder (Esr 10: 1–4; Jer 3: 21, 22; 31: 9; Joe 2: 12; Lu 22: 54–62; Jak 4: 8, 9; se SORG). Seremoniell gråt var knyttet til tilbedelsen av den babylonske guden Tammuz. – Ese 8: 14.

Det var ikke bare en følelse av personlig tap eller sorg som kunne utløse gråt, men også sterk bekymring og intense følelser for andre. Apostelen Paulus skrev for eksempel at han formante og rettledet sine trosfeller med tårer. (Apg 20: 31; 2Kt 2: 4) Han nevnte med gråt dem ’som vandret som fiender av Kristi torturpæl’. (Flp 3: 18, 19) Og på grunn av det nære og kjærlige forhold Paulus hadde til tilsynsmennene i menigheten i Efesos, begynte de alle å gråte da de fikk vite at de kanskje ikke ville få se apostelens ansikt igjen. – Apg 20: 36–38.

Noen ganger gråt Jehovas tilbedere mens de bad. Det gjaldt for eksempel Hanna, Hiskia og Nehemja. (1Sa 1: 9–11; 2Kg 20: 1–5; Ne 1: 2–4; Sl 39: 12) Og da Jesus Kristus var på jorden, frambar også han påkallelser og anmodninger til sin Far «med sterke rop og tårer». – He 5: 7.