SABBAI

(Sạbbai) [muligens en kortform av Sebadja, som betyr «måtte Jehova skjenke (gi)»].

En sønn av Bebai som levde etter landflyktigheten i Babylon; en av dem som på Esras oppfordring oppløste sine ekteskap med fremmede hustruer. (Esr 10: 28, 44) Han var sannsynligvis far til den Baruk som arbeidet på Jerusalems mur. – Ne 3: 20.