Et besøk i Mellom-Amerika

ONSDAG den 30. november 1949 var den dagen da N. H. Knorr, presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, og en av hans sekretærer, R. E. Morgan, etter planen skulle forlate New York for å foreta en tjenestereise til Selskapets avdelingskontorer og misjonærhjem i Mellom-Amerika og også til tre land på nordkysten av Sør-Amerika og til en del øyer i Nederlandsk Vest-India. De skulle være til stede ved konventer og holde foredrag i de større byene de kom til å besøke under reisen. Forberedelsene til turen ble avbrutt fjorten dager før avreisedatoen, da broder Knorr ble utsatt for et anfall av akutt blindtarmbetennelse. Han håpet at en behandling kunne drive betennelsen tilbake, slik at en operasjon kunne unngås. Dette var imidlertid det tredje anfallet på to år, og lægene fant at det var nødvendig med en operasjon. Den 16. november klokka 22 ble så blindtarmen fjernet. Selv om broder Knorr var tilbake ved sitt arbeidsbord den 22. november, seks dager etter operasjonen, så betydde naturligvis dette at han ikke ville være i stand til å reise etter den reiseruten som var sendt til alle Selskapets avdelingskontorer i det område som skulle besøkes.

Jehovas vitner i disse landene ventet et besøk av representanter fra Selskapets hovedkontor, forberedelser var allerede gjort til konventene, og de offentlige foredrag broder Knorr skulle holde, ble allerede bekjentgjort og avertert. Han rådet derfor broder Morgan til å fortsette å forberede seg til reisen og planlegge å reise alene fra Mexico og fram til Nicaragua. Broder Morgan skulle holde alle de foredragene som var bestemt, og tale i stedet for presidenten ved de offentlige møtene. Broder Knorr bestemte at etter å ha latt såret få flere uker til å læge seg på, ville han den 17. desember dra fra New York og være to dager i de første seks land som skulle besøkes. Den 30. desember skulle han så nå igjen broder Morgan i Costa Rica. På denne måten kunne broder Knorr få behandlet viktige saker i forbindelse med Rikets gjerning, gå igjennom og kontrollere avdelingskontorene, drøfte problemer i forbindelse med utvidelsen og vanskeligheter som misjonærhjemmene sto overfor, tale til de lokale kretsene som broder Morgan allerede hadde tjent i, og samtidig ville han få besøkt og veiledet Gilead-studentene i disse landene.

Tidlig om morgenen den 30. november fulgte en gruppe brødre fra Brooklyn Betel broder Morgan til lufthavnen i Newark, New Jersey. Broder Knorr var også med. Han følte seg nå ganske frisk og arbeidet hver dag. Det lå en tykk tåke over byen den morgenen og særlig over flyplassen, men presis kl. 9 kunngjorde høyttalerne Eastern Airlines tur nr. 501 til Houston i Texas. De brødrene som så broder Morgan vel av sted, ønsket ham Herrens velsignelse på reisen, og noen få minutter etter tordnet det nye, kjempestore Constellation-flyet bortover rullebanen og forsvant snart i tåkedisen på sin tur mot sørvest. Med sin overtrykkskabin fløy det i en høyde av over 3300 meter, og det krysset den sørøstre delen av De forente stater med en fart på over 480 km i timen. Størsteparten av turen forløp rolig og behagelig. Noen få minutter før kl. 14 ga kapteinen ordre til at plassbeltene skulle spennes fast, og presis kl. 14.05 tok hjulene bakken, og flyet suste bortover rullebanen i Houston. De reserverte plassene gjorde det nødvendig å fortsette turen til Mexico City med Pan Amerilcan World Airways kl. 15.30. Passasjerene ble imidlertid forsinket en halv time, fordi det måtte foretas reparasjoner på DC-4 flyet til Pan American. Men ikke mange minuttene over klokka fire svevde «Clipper Archer» over Mexico-golfen, og satte kursen rett imot hovedstaden i det gamle Mexico.

MEXICO

Noen få minutter etter klokka åtte kunne passasjerene se lysene fra Mexico City i det fjerne. Himmelen over oss var bekmørk da vi fløy over byen og svingte over mot vest, men de skinnende, mangefargede lysene under oss viste at Mexico City er en moderne by, som om natten ikke ser annerledes ut ovenfra enn en hvilken som helst amerikansk storby. Flyet landet pent på rullebanen til Aeropuerto Central i utkanten av byen. Alle Gilead-studentene som utfører undervisningsarbeid i Mexico City, var på pletten, sammen med noen medlemmer av den meksikanske Betel-familien. De lurte på hvor broder Knorr var. De visste at han hadde vært syk, men det meksikanske avdelingskontoret hadde enda ikke fått underretning om at han skulle komme to uker senere. Noen av dem trodde at en av de andre passasjerene som kom ut av flyet sammen med broder Morgan, var en av brødrene fra Brooklyn Betel, og de rystet hånden hans kraftig og ga ham en likså kongelig mottagelse som de ga broder Morgan. Han må sikkert ha fått høye tanker om den meksikanske gjestfriheten. Først da noen få i «mottagelses-komitéen», som var på omkring tredve brødre eller vel så det, sa: «Vent på den andre broderen», fikk de alle sammen vite at broder Morgan reiste alene.

Etter all denne ståheien dro gruppen av sted til brødrenes hjem. Der samlet de seg alle sammen rundt bordene i spisestuen for å se på de nyeste bildene av det nye Brooklyn Betel og fabrikken, og for å snakke om venner hjemmefra og høre om hvordan det gikk i U.S.A. Dette var første gang broder Morgan var på reise i et fremmed og interessant land, og han likte det.

Torsdagen og fredagen ble brukt til å kontrollere arbeidet på kontoret til La Torre del Vigia de Mexico, A. C. Til tross for at Jehovas vitner i Mexico nettopp hadde hatt tre vellykte seksjonssammenkomster, var det en hel del som samlet seg i Mexico City for å være med på landets fjerde sammenkomst det året. Det var først og fremst de som tilhørte avdelingene i Mexico City som var til stede. Alle som var interessert i Jehovas vitners arbeid, ble innbudt til den særlige talen som skulle holdes over emnet «Frihet for de fangne». Det var 670 brødre til stede ved åpningsmøtet fredag kveld. Dette var en ny opplevelse for broder Morgan, og den fargerike gruppen gjorde inntrykk på ham — folk som kom fra alle livets forhold, og som hver for seg særmerket seg ved klesdrakten sin, men som alle sammen var, Herrens «andre får». Det var underlig å se babyer bli båret i et rebozo eller sjal ved morens bryst eller på ryggen hennes, for en som var vant til å se dem bli kjørt omkring i barnevogner eller bli båret i morens armer. Barna i alle aldre var usedvanlig rolige og forstyrret aldri møtet. Alle ansiktene strålte av glede og lykke. Etter noen få velkomstord overbrakte taleren broder Knorrs hilsener og hans beklagelse over ikke å kunne være hos dem.

Så begynte et fint tjenesteprogram. Det sluttet med et tredve minutters foredrag av den reisende representanten. Han talte om det ansvar som påhviler tjenerne i kretsorganisasjonen. Lørdag formiddag var avsatt til tjeneste på feltet, og om ettermiddagen ble det holdt foredrag, alle sammen av Gilead-studenter. To av dem var innfødte meksikanske brødre. Lørdag kveld talte broder Morgan igjen, og brukte en Gilead-student til tolk. Selv om de meksikanske brødrene ikke har en sangbok med noter, slik som i U.S.A., men bare hadde de trykte ordene, hørtes det ut som om deres sang var meget mer kraftig og følelsesfull enn når de samme sangene blir sunget på engelsk. Søndag ettermiddag kom det 850 mennesker for å høre det særlige foredraget «Frihet for de fangne». Det var mange velvillige mennesker til stede, og for noen av dem var det det første møtet de var på. Konventet sluttet søndag kveld med en beretning om utvidelsen av Selskapets institusjoner i De forente stater, og en oppsummering av hvordan vitnearbeidet går fram i andre av verdens land. Omtrent 950 var til stede ved dette siste møtet, og de ba broder Morgan hilse fra dem til alle dem av deres medarbeidere han kom til å møte på reisen sin. Klokka elleve om formiddagen tirsdag den 6. desember tok broder Morgan avskjed med brødrene ved det meksikanske kontoret, og gikk opp i et DC-4 fly fra Pan American for å reise sørover til Guatemala.

PRESIDENTEN DRAR AV STED

De meksikanske brødrene fikk mange velsignelser mens broder Morgan var hos dem. De ble ikke mismodige over at ikke broder Knorr var sammen med ham, for de visste at om en ti dager skulle de få et nytt besøk, og denne gangen av Selskapets president. Selv om han ikke kom til å bli der så lenge, betydde det likevel at de fikk to besøk av brødre fra hovedkontoret, og de gledet seg over dette. Tiden gikk fort, og den 17. desember var der før de visste ordet av det. Det var den dagen broder Knorr skulle komme. Han dro av sted fra New York til fastsatt tid, og tok farvel med en del brødre som var kommet til flyhavnen for å se ham vel av sted. Han reiste den samme vegen som han ville ha reist sammen med broder Morgan. Været var imidlertid ikke fullt så pent, for mens de fløy over Louisiana og den østlige delen av Texas, kom flyet inn i et kraftig regnskyll og et urolig luftlag. Omtrent halvparten av passasjerene ble syke. Etter som broder Knorr var vant til å reise med fly, ble han ikke forstyrret av rullingen, men han syntes synd på alle de syke passasjerene. Han landet i et øsende regnvær i Houston, Texas. Alle passasjerene måtte gå gjennom store vanndammer for å komme i ly. Flyet var temmelig sent ute, og vår reisende broder lurte på om Pan American flyet som skulle til Mexico, hadde ventet på dette Eastern Airlines flyet. Da han henvendte seg til Pan American, fikk han vite at deres fly også var sent ute, og at det ikke ville gå før kl. 19. Dette betydde at han måtte vente ved flyplassen i to og en halv time.

Broder Knorr hadde lyst til å treffe noen av brødrene i Houston, og ringte til kretstjeneren. Kort etter kom det omtrent femten brødre til flyhavnen og tilbrakte tiden sammen med ham. Det var mange interessante ting å snakke om, og helt til de gikk ved halv ti tiden om kvelden, satte han stor pris på deres selskap. Samtalen fikk tiden til å gå fort. Pan American utsatte turen 30 minutter av gangen helt til klokka var over tolv om natten. En av motorene på DC-4 flyet gikk ikke som den skulle, og den måtte tas fra hverandre to ganger før de fant ut hva som var i vegen. Omtrent kvart over tolv ble motoren trimmet og hørtes like god ut som de andre tre. Alle passasjerene var ombord, og flyet rullet av gårde gjennom tett tåke. Da de suste bortover rullebanen, var det bare mulig å se noen få lys som merket opp kjørebanen for flyet, men noen få minutter etter befant de seg oppe i lufta over skyene og kunne se stjernene på himmelen. Selskapets president var trett og sliten og sov hele vegen til Mexico City, som de kom til klokka halv fem om morgenen. De brødrene som var kommet ut til lufthavnen tidligere på dagen for å møte flyet, hadde fått den beskjed av Pan American at det ikke ville dra fra Houston før om morgenen. Derfor ga de seg og dro hjem, med unntagelse av en broder som undersøkte senere på natten og fikk vite at flyet skulle komme mellom 3.30 og 4.30 om morgenen. Han ventet til broder Knorr kom. Det var godt å møte broder Terán, som er Gilead-student og innfødt meksikaner. De to tok en drosje til Betel-hjemmet, kom seg inn uten at de ble hørt eller forstyrret noen og sov godt i noen få timer på morgenen.

Søndagen var en travel dag. Den ble brukt til samtaler med studentene fra Gilead-skolen og med Betel-familien. Det ble ordnet slik at broder Knorr skulle tale til to av avdelingene i Mexico City kl. 19 og til tre avdelinger kl. 20. Det første lokalet var overfylt, så det var bare ståplasser igjen, og broder Perez, den ansvarshavende tjeneren, tolket det broder Knorr hadde å si til kretsen. Han ble deretter i all hast kjørt med bil fra det ene lokalet til det andre og begynte å tale der kl. 20. Ved de to møtene var det 550 mennesker til stede. Ved disse to møtene ble det bekjentgjort at på grunn av forkynnerantallet i Mexico City og de overfylte tre lokalene de brukte, ville Selskapet straks ordne det slik at de fem avdelingene ble delt opp i tolv. På den måten ble det opprettet avdelinger i alle bydelene, og det ble lettere for de interesserte å komme til møtene og bli bedre kjent med det organiserte arbeid på feltet. Denne ordningen ble mottatt med begeistring, for brødrene i Mexico er innstilt på utvidelse.

Mandagen ble brukt til å drøfte problemer som gjaldt kontorarbeidet og feltet i sin alminnelighet. Det er ni områder i Mexico. Tallet på dem blir nå økt, så det blir lettere å arrangere områdesammenkomster. En områdetjener i Mexico må være fysisk sterk og moden i sannheten. For å komme seg fra krets til krets på noen av de avsidesliggende stedene, må de gå meget, bruke hest, sove ute i det fri, tåle all slags strabaser, aldri være sikker på å få godt drikkevann, slåss med truselen om malaria og andre sykdommer osv. Men i likhet med apostelen Paulus er brødrene i Mexico villig til å tåle alt for Kristi skyld. Mange små grupper av isolerte forkynnere trenger den tjeneste områdetjeneren kan gi, og det ble truffet tiltak så man kan komme i forbindelse med dem og skaffe dem regelmessige besøk. For tre og et halvt år siden besøkte broder Knorr Mexico, og den gang hadde de et gjennomsnitt på 3094 forkynnere. De var nesten dobbelt så mange nå, for i 1949 hadde de et gjennomsnitt på 5547, og i løpet av året greidde de å få et høydepunkt på 6733. Tallet på kretsene var økt fra 223 til 306. Hele denne utvidelsen har fått brødrene til å fryde seg over at Herren velsigner deres arbeid. Det er over 200 pionerer som bruker hele sin tid til tjenesten, og mange av dem arbeider på isolerte steder.

Motstanden mot arbeidet kommer hovedsakelig fra den katolske kirke. I årevis har deres politikk i Mexico gått ut på å holde folket i uvitenhet, mens Jehovas vitner nå i en tid har holdt på å hjelpe analfabetene til å lære å lese og skrive. Den meksikanske regjering har truffet energiske tiltak for å hjelpe folket i deres utdannelse. Dette har naturligvis ikke katolikkene sett på med blide øyne. De har greidd å holde på sin store befolkning verden over ved å holde menneskene i uvitenhet, men regnskapets dag har nådd dem. Kirken er blitt kastet ut av regjeringen og har lite å si når det gjelder statssaker, men den har stadig stor innflytelse på de menneskene som blir født som katolikker og ikke kjenner til noe annet enn det katolske systemet. Kirken vil gjerne vinne tilbake den makten den har tapt i Mexico, men den generasjon som nå lever, husker så alt for godt alt det onde den har påført nasjonen. Restene etter noen av kirkens institusjoner stikker seg fram på en iøynefallende måte, og får de bli stående, vil de alltid minne folk om tyranniet til den religiøse inkvisisjon som engang hersket i Mexico. Det var ikke noe «hellig» ved de årene da den katolske kirke hersket der i landet. I et av klostrene fra det sekstende hundreåret som stadig er vel bevart, finner vi vakre hager som dekker underjordiske fangehull, der religiøse fanger ble holdt lenket i stummende mørke. I sin djevelskhet fant prestene ut en metode å gjøre fangene vanvittige på, ved at de dryppet vann på hodene deres. Kalkbruddet, der ofrenes legemer ble ødelagt, er fremdeles i god behold. Steder som disse taler for seg selv om de «hellige år» med katolsk styre.

Det er godt å se at Guds ord nå kommer inn i menneskenes hjem. Og meksikanerne fryder seg og gjør det gode frelsens budskap kjent, og ’lar Gud være sanndru selv om hvert menneske blir bevist å være en løgner’. Mandag den 19de forlot broder Knorr Mexico City for å begynne sitt arbeid i Guatemala, etter å ha tilbrakt noen hyggelige dager sammen med de meksikanske brødrene.

GUATEMALA

Da broder Morgan fløy over Guatemala til hovedstaden, Guatemala city, kunne han til venstre for flyet se tre store vulkaner: Agua, Acatenango og Fuego. Fuego (som betyr «ild») er den eneste virksomme av de tre. Klokka var omtrent 14.20 da flyet gled over Amatitlan-sjøen i bare en seksti, sytti meters høyde og så landet på betongrullebanen sør for Guatemala city, en av de fineste lufthavnene i Mellom-Amerika. Innreisekontrollen tok meget kort tid, men broder Morgans bagasje ble holdt tilbake ved lufthavnen i fire timer forat den skulle desinfiseres. Dette er en forholdsregel regjeringen har tatt for å hindre at munn- og klovsyken sprer seg blant kveget. Av samme grunn måtte også hver eneste passasjer gå gjennom fuktig sagmugg som var kjemisk behandlet, og alle fikk sin bagasje behandlet på samme måten. Men i løpet av en tyve minutters tid kunne avdelingstjeneren og alle Gilead-studentene og kretsforkynnerne som var kommet for å ta imot gjestene fra New York, sette kursen mot Betel-hjemmet i 11 Avenida Norte No. 8, Guatemala city. På vegen hjem dro vi forbi et sted hvor de holder på å bygge et kolossalt sportsanlegg. De arbeider på spreng for å få det ferdig til de latin-amerikanske sportslekene tidlig i 1950. Guatemala city er helt moderne med alle bussene sine og de fine, nye bilene. Ved siden av «den nye tid» kan man samtidig også se mange okser som brukes til trekkdyr, hestekjerrer og barføtte indianere som bærer store bører på ryggen og hodet. Det pene misjonærhjemmet består av syv soveværelser og et moderne bad, og dessuten av et kjøkken og tre patio’er (indre lysgårder uten tak). Den største patio’en er innelukket, og utgjør en ideell Rikets sal som med letthet rommer 200 personer. Dette er virkelig et utmerket hovedkvarter for Herrens gjerning i Guatemala.

Onsdag morgen gikk avdelingstjeneren, broder Munsterman, og broder Morgan ombord i et fly og dro til Quetzaltenango, en by som ligger nordvest for hovedstaden og har en befolkning på omtrent 35 000. Her ligger det et misjonærhjem, og brødrene har gjort et godt arbeid. Denne ettermiddagen hadde de arrangert et offentlig møte i Teatra Zarco, en av de mange kinoene i byen. Gilead-studentene var litt spent. De lurte på hvordan det ville gå, og på hvor mange som ville komme til et møte midt i uken. Det var ennå ikke noen krets i Quetzaltenango, og det største antall de tidligere hadde hatt på et offentlig møte, var bare syv og tredve. Kl. 15 var det ikke kommet mer enn en tyve, tredve mennesker, og de bestemte seg så til å vente en femten minutter til, for å la noen få tid til å våkne fra middags-siestaen. Da talen «Frihet for de fangne» hadde holdt på en stund, var det 145 mennesker som hørte på. Alle gledet seg over den store forsamlingen, og de håpet at dette møtet skulle sette fart i arbeidet i Quetzaltenango. Det blir dannet en krets der nå. Torsdag morgen reiste alle Gilead-studentene tilbake til hovedstaden sammen med brødrene Morgan og Munsterrnan for å være med på konventet der.

De fikk høre at Guatemala city hadde frambudt et underlig skue onsdag kveld. Etter klokka seks tente de mange bål i gatene, to eller tre for hvert kvartal. Kirkeklokkene tok til å kime i ett sett, og lufta gjenlød av smell fra fyrverkeri. Det var kvelden for den årlige feiringen av jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, og hundrevis av bål ble tent overalt for å skremme vekk onde ånder. Enkelte steder ble glødende kullstykker tatt inn i hjemmene, forat ingen ond ånd skulle slå seg ned der. Torsdag la de merke til at en stor billedstøtte av «jomfruen» ble båret fra den ene kirken til den andre. Etter denne billedstøtten fulgte åtte andre billedstøtter, som alle sammen skulle forestille engler. Fredag kveld ble denne seremonien gjentatt da «jomfruen» og hennes engler ble båret tilbake til den opprinnelige kirken. Det er en meget høytidelig prosesjon, og den blir gjort rent trolsk og overnaturlig der den drar gjennom natten med lykter og lys som bæres på stenger. Folk stiller seg opp langs med gatene for å se på prosesjonen, og mange går ved siden av den og selger forskjellige matvarer og smykker. De mennene som bærer «jomfruens» statue på skuldrene sine, betaler et visst beløp pr. kvartal for den ære å få bære henne. Og de som får bære henne inn i kirkebygningen igjen, det som regnes som den største ære som kan noen vederfares under hele seremonien, de må betale mest penger. Dette understreket sannelig det behov de fangne har for frihet.

Torsdag kveld ble det holdt et godt tjenestemøte i Salón del Reina (Rikets sal) i Guatemala city, og fredag kveld var 184 brødre til stede ved åpningen av sammenkomsten. Her var det unge og gamle. Den eldste var en broder på 80 år. Han hadde reist 190 km for å komme til konventet, og mente at dette kunne bli hans siste, for han sa: «Jeg begynner å bli for gammel til å reise.» Men han ser Riket klart, og han er en aktiv forkynner. Han har et sterkt ønske om å få hjelp i forkynnelsen i byen der han bor. En søster med åtte barn var også der. Hun greier å holde flere bibelstudier hver uke. Mange viser stor nidkjærhet i å forkynne ordet.

Lørdagen ble brukt til tjeneste på feltet, og da først og fremst til å dele ut 60 000 løpesedler som nettopp var kommet fra Brooklyn på torsdag. Ettermiddagen og kvelden var fullt besatt med taler. Søndag morgen var det syv brødre og ni søstre som symboliserte sin innvielse i en liten dam i en park i utkanten av byen. Brødrene gledet seg over å se at det kom 425 til det offentlige møtet søndag ettermiddag. Dette var et tall som lå 173 over noe annet offentlig møte som var holdt i landet. Alle var enige om at det var det beste konvent de hittil hadde hatt i Guatemala.

Mandag den 12. desember, etter middagen, trengte alle brødrene ved Betel-hjemmet seg inn i den bussen som skulle føre broder Morgan til lufthavnen, og kort etter var vi på veg dit, mens sjåføren brukte hornet hele tiden. Av og til ser det ut til at de stoler mer på hornet enn på bremsene når det gjelder sikkerheten. Da vi kjørte gjennom gatene, fikk vi se et glimt av det vakre Nasjonalpalasset, en bygning som byen har all ære av. Men den bærer stadig merker etter den siste revolusjonen, for dens vakre, lysegrønne steinvegger er arret av kulehull, og her og der ses et stort hull. Men vi var snart ved lufthavnen, og det var som om besøket hadde vært alt for kortvarig. Men også her var brødrene glad over at besøket ikke var helt over, for broder Knorr skulle komme om noen få dager. Han ankom den 20de desember.

Flyet broder Knorr tok fra Mexico City lettet presis, og på grunn av en god medvind kom det tidlig til lufthavnen i Guatemala. Han landet og gikk gjennom den vanlige innreisekontrollen, men ingen av brødrene var kommet for å møte ham. De ble svært forlegne, alle sammen, da de kom, og fant at broder Knorr allerede var der. Alle var likevel livlige og freidige, og å dømme etter den glede de viste, skulle en tro at et konvent var i full gang. De hadde planlagt å ha et møte den kvelden. Alle de velvillige menneskene var blitt innbudt. Så var det å arrangere stolene i Rikets sal, og til vår glede fikk vi se at 225 mennesker kom. Emnet som ble behandlet var årsteksten, «Forkynn ordet», og det ble påpekt hvor viktig det er at brødrene forbereder seg til å kunne stå på egne ben. De skulle ikke arbeide bare av den grunn at Selskapet hadde et avdelingskontor der eller et misjonærhjem, men hver enkelt som var i sannheten, måtte være beredt til å fortsette om de så skulle bli atspredt slik brødrene i Jerusalem ble det da forfølgelsen mot den tidlige menighet ble voldsom. Alle burde være parat til å forkynne ordet overalt. Skjønt det ikke har vært noen motstand mot forkynnelsen i Guatemala, og skjønt budskapet blir godt mottatt, må en vente at Djevelen på en eller annen måte vil skape vanskeligheter, for å forstyrre organisasjonens ro og fred.

Det var mange problemer å behandle i forbindelse med avdelingskontoret og det arbeid som ennå må gjøres i Guatemala. Det lever over 3 1/2 million mennesker i landet, og for tiden er det gjennomsnittlig 188 forkynnere, med et høydepunkt på 218 i fjor. Det er imidlertid en merkbar framgang i Guatemala, for ved det forrige besøket var det bare fem og tyve forkynnere gjennomsnittlig i hele landet. Det var for tre og et halvt år siden. Denne gangen ble det planlagt å sende flere Gileadstudenter til Guatemala, sannsynligvis ti, som kunne arbeide i andre byer. Og de Gilead-studentene som nå er i landet, kommer ikke bare til å arbeide i de byene de er i, men på bestemte dager i enkelte måneder skal de dra ut til noen av landsbyene for å se hva de kan gjøre for å opprette kretser. Avdelingstjeneren skal gjøre flere besøk hos de fire kretsene som allerede er opprettet, og han skal også besøke en del isolerte brødre. Det er en masse å gjøre i Guatemala, og brødrene er ivrig etter å gjøre det. Etter å ha tilbrakt to lykkelige dager i Guatemala, var Selskapets president på veg til San Salvador. Han fulgte den ruten hans sekretær hadde tatt.