Fra Nederlandsk Vest-India til Betel

PRESIDENTEN for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, N. H. Knorr, og hans reisefelle, R. E. Morgan, dro onsdag morgen den 18. januar fra Caracas i Venezuela med kurs for øya Aruba i Nederlandsk Vest-India. På litt under en time var DC-4-flyet fra Royal Dutch Airlines over øya, som fra lufta kunne ses i sin helhet, og det varte ikke lenge før de var gjennom innreise- og toll-kontrollen, og gjestene og de brødrene som var kommet for å møte dem, satt i en bil på veg til misjonærhjemmet i San Nicolas. Aruba er en interessant liten øy, pen, ren, luftig og varm. Dens 179 kvadratkilometer er ganske godt befolket med hollandsktalende og engelsktalende mennesker. Den eiendommelige måten divi-divi treet vokser på, er særlig interessant. Bladverket på dette treet strekker seg vannrett ut fra stammen i bare én retning. Dette skyldes de stadige vindene som kommer fra den samme retningen. Det finnes ingen naturlig vannforsyning på øya, så alt ferskvann må destilleres fra havet. Oljeraffineringen er grunnlaget for det økonomiske livet, og det samme gjelder den nærliggende naboøya Curaçao. I Venezuela utvinnes det mye olje, og mye av dette «svarte gull» blir fraktet med båt til Nederlandsk Vest-India og raffinert der. Aruba og Curaçao har to raffinerier som faktisk er blant de største i verden.

Jehovas vitner er aktive på Aruba. Det er nå omtrent femti forkynnere i San Nicolas-kretsen, mens det for et år siden bare var femten. To studenter fra Vakttårnets bibelskole Gilead har fått dette distriktet som arbeidsfelt, og de gjør et rosverdig arbeid. Det er større distrikter enn to personer kan rekke over. Onsdag kveld holdt brødrene Knorr og Morgan tjenestetaler for en forsamling på seksti i Surinam-klubbens lokale, og torsdag ettermiddag talte de igjen til brødrene i den lokale menigheten i deres Rikets sal. Foredraget «Frihet for de fangne» var blitt bekjentgjort ganske godt av brødrene, ved hjelp av plakater, høyttalerbiler og løpesedler. Surinam-klubben var blitt leid til det offentlige foredraget også. Det eneste som ble forlangt, var at Jehovas vitner betalte dørvokteren hans lønn, og at de betalte elektrisitetsregningen. Det ble leid ekstra stoler, og torsdag kveld var det en tilfredsstillelse å se 332 mennesker i Surinam-klubben. Alle hørte oppmerksomt på. De hadde fylt lokalet, så det bare var ståplasser igjen da taleren begynte. En katolsk prest gikk fram og tilbake utenfor klubben, og tittet inn gjennom den åpne døra for å se om noen av hans soknebarn var til stede, men dette dempet ikke forsamlingens begeistring over det budskapet de hørte. At denne presten gikk hjem til noen av dem som hadde vært på møtet, skremte dem heller ikke noe, for det er mange nye ansikter som har dukket opp i Jehovas vitners Rikets sal etterat foredraget ble holdt. Medlemmene av Surinam-klubben var så tilfreds med det offentlige møtet at de til slutt erklærte at de ikke ville ha noen betaling i det hele tatt for bruken av lokalet. De er også interessert i at Jehovas vitner holder flere foredrag. Det ble uten tvil satt ny fart i arbeidet på denne øya, og de to reisende var glad over å få gi et bidrag til utvidelsen på Aruba.

De to reisende fra New York og de to misjonærene som har sitt distrikt i Aruba, sa fredag ettermiddag farvel til brødrene og fløy over til den storre øya Curaçao, for å være med på sammenkomsten som var arrangert for den week-enden. Hovedstaden Willemstad var i feststemning, for prinsen av Nederland var nettopp kommet dit på besøk. Bygningene og de trafikerte gatene var strålende opplyst om kvelden med kulørte lys, og overalt kunne man se det hollandske nasjonalflagg og mange oransjefargede bannere til ære for det hollandske kongehus Oranien. Willemstad minte broder Knorr på mange måter om hans besøk i Nederland. Byen ligger ikke mer enn noen få fot over havet, og bygningene er konstruert på en måte som ligner den de bruker i moderlandet. En eiendommelighet ved byen er Queen Emma-brua som går over St. Anna-bukten. Denne brua hviler på fjorten store pongtonger, og med sine to kjørebaner gir den plass både til kjøretøyer og fotgjengere. Brua har et hengselsystem på den ene siden, og når det er båter som skal inn i bukten, svinges hele brua til side på dette hengslet til den ligger parallelt med strandkanten og helt inntil den. Når brua er oppe, settes folk gratis over med ferje, men kjøretøyer må vente til brua er kommet igjen. Det er gjort på noen få minutter å få den tilbake, så trafikken kan gjenopptas.

Ikke så langt fra denne brua kan man fortøyd ved bryggene finne mange små fartøyer som frakter sydfrukter over fra Venezuela. Frukten selges direkte fra båten til forbrukeren. Noen få kvartaler fra dette stedet ligger byens torg. En fremmed kan ikke la være å more seg over den merkelige måten mange av byens borgere røker på. De tenner sigaretten på den vanlige måten, men med en gang det er gjort, snur de den, så den glødende tobakken kommer inni munnen. En tilfeldig iakttager ser at røken blir blåst ut akkurat som ellers, men til å begynne med vil det -være litt av en gåte for ham at det ikke er glør i den enden av sigaretten som stikker ut av munnen. Men er det røk, må det jo også være ild, og han ser snart at røkeren tar sigaretten ut av munnen for å slå av asken. Da blir mysteriet oppklart. Sigarettselskapene i Amerika har ennå ikke avertert denne metoden. Kanskje de kan få solgt folk den idéen at de er «ildslukere» og ikke bare rykende skorsteiner.

Kretsen i Willemstad på femti av Jehovas vitner hadde sett fram til dette første besøk som Selskapets president gjorde på Curaçao, og sammen med de to misjonærene som arbeider i distriktet, hadde de gjort grundige forberedelser. Fredag kveld kom det sammen 93 mennesker for å høre på taler som de to brødrene fra New York holdt. Etter hver tale ble det gitt et sammendrag på papiamento-språket. Etter som broder Knorr bare skulle være på Curaçao en hel dag, lørdag, var det ordnet slik at det offentlige foredraget skulle holdes den kvelden i den fine bygningen til det offentlige biblioteket. Denne bygningen er litt eiendommelig, for selv om den er helt innelukket hva adgang fra gaten angår, så er det midt i bygningen en stor patio (indre gård uten tak) som er særlig bestemt for møter og foredrag. Med den stjerneklare himmelen som tak satt da 234 mennesker og hørte broder Knorr tale om den store frihet som den nye verden snart skal gi alle som elsker rettferdigheten. Menneskene i Nederlandsk Vest-India liker særlig godt å høre slike foredrag. Det hadde vist seg å være tilfelle på Aruba, der mange syntes at en times foredrag var altfor kort. På Curaçao gikk derfor broder Knorr mer i detaljer, og brukte nesten halvannen time på å behandle emnet. Etterpå kunne man høre mange som ga uttrykk for at de satte pris på det.

Ved å ta en oversikt over Rikets arbeid i Nederlandsk Vest-India, var det tydelig å se at det er en jevnt økende interesse på de seks øyene i denne øygruppen. De nye forkynnerne av Riket har behov for større tilsyn og bedre tjeneste enn kontoret i Brooklyn kan gi dem. Broder Knorr ordnet det derfor slik at et nytt avdelingskontor skulle opprettes og begynne å virke fra 1. mars 1950. Det skal hete Avdelingskontoret for Nederlandsk Vest-India. Dette kommer til å holde brødrene og kretsene av Jehovas vitner i en meget nærmere kontakt med Selskapet, og hjelpe dem meget bedre til å utføre tjenesten på feltet. Broder Thomas R. Yeatts, en Gilead-student som har tjent i dette området siden midten av 1946, ble utnevnt til avdelingstjener.

Tidlig om morgenen søndag den 22. januar tok broder Knorr farvel med brødrene og reiste med fly til Paramaribo i Surinam (Nederlandsk Guayana). Broder Morgan ble tilbake på Curaçao for å lede en dåpstjeneste den morgenen for kretsen i Willemstad, og om kvelden talte han igjen til brødrene etter det vanlige Vakttårn-studiet. Som tilfelle var med praktisk talt alle foredragene som de to gjestene holdt på Curaçao, var det også nå en broder fra stedet som ga et kort resymé på papiamento-dialekten til gagn for dem som ikke helt ut forsto engelsk. Brødrene på Curaçao taler begeistret om mulighetene for utvidelse av arbeidet i Nederlandsk Vest-India, og de er særlig glad over at de nå har et avdelingskontor til sin tjeneste. Misjonærene som tjener både på Aruba og Curaçao, gledet seg også over å høre at de skulle få hjelp av studenter fra den 14de Gilead-klassen etter 1950-sammenkomsten.

SURINAM

Til tross for at broder Knorr var i Surinam bare for et år siden, da han reiste gjennom Sør-Amerika, så det ut til å være best at han gjorde en særlig tur fra Curaçao ned til Surinam. Det har vært en del vanskeligheter blant brødrene, og noen problemer var oppstått som de ikke følte seg i stand til å løse. I arbeidets interesse så det ut til å være det beste at han dro dit. Broder Knorr ble møtt av brødrene på lufthavnen søndag ettermiddag, kjøtte inn til byen og spiste middag sammen med Gilead-studentene på misjonærhjemmet. Den kvelden var alle med på Vakttårn-studiet, og det var 86 til stede. En halv time etter begynte det offentlige møtet. Dette ble holdt i Rikets sal, og bare de velvillige som forkynnerne kjente, var innbudt. Det ble ikke avertert offentlig. 112 var til stede, og de som var der, viste stor interesse. Dette var begynnelsen til en tre dagers sammenkomst.

Mandag og tirsdag talte broder Knorr til omtrent 75 av brødrene gjennom tolk. Den formaning som ble gitt, var å glemme de uoverensstemmelser som var oppstått tidligere, og slå seg til ro ved å utføre det viktigste, nemlig å forkynne evangeliet. Selv om folk i Surinam sladrer og prater og sier noen stygge ting om Jehovas vitner, skulle ikke brødrene la seg forstyrre av det. «Ved det liv dere fører og det budskap dere forkynner, vil dere bli i stand til å trøste dem som søker etter sannhet og rettferdighet,» sa broder Knorr til dem. Det ble også påpekt at vi ikke følger et menneske eller en organisasjon, men de prinsipper som er framholdt i Guds ord, og dette må vi gjøre uten hensyn til hva andre mennesker har gjort eller kommer til å gjøre i framtiden. Vårt arbeid har vært å ’forkynne ordet’, og det vil fortsatt være det. Men mens vi ’forkynner ordet’, må vårt liv og vår daglige handlemåte vise at vi tror på Guds ord og vil leve i samsvar med det, siik som Kristus Jesus gjorde. Han valgte den rette handlemåte i sitt daglige liv, og han forkynte også sannheten. På den måten viste han seg verdig til å bli det største vitne av alle Jehovas vitner. Brødrene fikk en virkelig oppmuntring til å gå på. De forstår at det er av avgjørende betydning å holde fast på sin ustraffelighet, uansett hva andre mennesker sier eller gjør.

Det ble utnevnt en ny avdelingstjener, broder Simmonite fra Canada. Han kommer antagelig ganske snart til å lære det hollandske språk. Enda han bare hadde vært der i to måneder, greidde han å lese talen sin på hollandsk, og alle brødrene satte stor pris på det. Misjonærene som nå er i Surinam, arbeider godt sammen, og de gjør alt de kan for å hjelpe kretsorganisasjonen og drive utvidelsesarbeidet videre. De tre dagene i Paramaribo var fulle av velsignelser, selv om det var i slutten av regntiden og det av og til i løpet av dagen kom så store regnskyll at det lå vanndammer fra den ene siden av gaten til den andre. Det var godt å være sammen med brødrene igjen. De er alle sammen bestemt på å fortsette trofast med arbeidet, og de sender de beste hilsener til alle sine medarbeidere rundt omkring i verden.

Onsdag den 25. januar var det å stå opp kl. 5.30, for det var lang veg ut til lufthavnen der broder Knorr skulle ta et Pan American-fly for å reise hjem igjen. Han sa adjø til brødrene kl. 8.45, og var så på veg til Trinidad. Oppholdet i Trinidad var bare på tyve minutter, men på forhånd var det ordnet slik at avdelingstjeneren skulle møte presidenten ved lufthavnen og behandle eventuelle problemer i forbindelse med arbeidet i Britisk Vest-India. Det tyve minutters oppholdet i Trinidad gikk så fort som om det bare skulle vart et minutt. Men det var godt å se broder Newton igjen før reisen gikk videre til Puerto Rico.

PUERTO RICO

Klokka ti mandag kveld den 23. januar dro broder Morgan fra Curaçao til San Juan i Puerto Rico. Han kom dit tidlig på morgenkvisten. Avdelingstjeneren, broder R. V. Franz, og en annen Gilead-student var på pletten for å møte ham, og klokka tre gikk de til ro for å få noen få timers hvile, før de gikk i gang med det travle programmet som var satt opp for tirsdag. Broder Knorr skulle ikke komme til Puerto Rico fra Surinam før onsdag ettermiddag, på gjennomreise til New York med et Pan American fly, og derfor hadde avdelingskontoret for Puerto Rico ordnet det slik at broder Morgan skulle tjene ved to møter. Tirsdag morgen reiste en gruppe av brødrene sammen med broder Morgan til byen Caguas, der det nettopp er blitt opprettet et nytt misjonærhjem. På vegen kjørte de gjennom et meget vakkert landskap. Om ettermiddagen kom 64 brødre og velvillige mennesker sammen for å høre et foredrag på engelsk og spansk. De fylte de to rommene i misjonærhjemmet som blir brukt som Rikets sal. Sent på ettermiddagen vendte selskapet tilbake til San Juan, og den kvelden var det samlet 190 personer, deriblant 23 Gilead-studenter, i et lokale som var spesielt leid for anledningen. Alle gledet seg over å høre om den gode framgangen Rikets arbeid gjør overalt i Mellom-Amerika og på de andre stedene som ble besøkt. Og brødrene i Puerto Rico er også lykkelige over sin egen framgang og Herrens tydelige velsignelse over deres bestrebelser, for i desember 1949 kom Puerto Rico over 300 forkynnere av Riket for første gang.

Onsdag morgen ble det brukt litt tid til å gå over saker ved avdelingskontoret og til å inspisere det hjemmet Selskapet nylig har kjøpt i San Juan. Tidlig på ettermiddagen var det en hel del brødre som fulgte broder Morgan til lufthavnen, der han skulle slutte seg til broder Knorr og avslutte siste etappe av den lange turen. Kl. 15 kom broder Knorr med fly fra Surinam, og de vel førti brødrene som var kommet til lufthavnen, fikk snakke med ham en times tid. 27 av dem var studenter fra Gilead. Avdelingstjeneren fikk også høve til å rådføre seg med broder Knorr om visse ting som angår arbeidet i Puerto Rico. Kl. 16 kunngjorde høyttalerne at alle passasjerer som skulle til New York, måtte gå ombord i det fire-motors flyet, og så dro brødrene Knorr og Morgan ut på den avsluttende flyturen, fra Puerto Rico til New York. Passasjerene fikk vite at været var dårlig i New York, og at den eneste lufthavnen som var åpen, var den nye International Airport ved Idlewild. Men da flyet hadde tilbakelagt halvparten av den åtte-timers nonstop turen som det etter ruten skulle gjøre, meddelte flyvertinnen at landingen måtte finne sted ved Washington National Airport, da nå hele New York-området var innhyllet i tåke. Kl. 0.10 landet flyet i Washington, og kl. 1.05 gikk alle passasjerene inn i en spesiell buss som skulle kjøre dem til New York. Klokka ni torsdag morgen kom flere av brødrene fra Brooklyn Betel og møtte de trette reisende ved luftfartsselskapenes hovedkontor midt i New York.

Når en ser tilbake på reisen, som broder Morgan foretok på åtte uker og broder Knorr på seks, så var det en nyttig reise. Meget ble utrettet, og det ble lagt mange planer for utvidelse. I 1946 besøkte Selskapets president de samme tretten landene, med unntagelse av Nederlandsk Vest-India, og den gang var det 3810 forkynnere på feltet. Tre år senere finner vi at det gjennomsnittlig er 8219 som hver måned forkynner budskapet om Riket, altså en økning på 115 prosent. På grunnlag av rapporter som kommer inn fra disse stedene om det arbeid som blir gjort i de respektive land, tror vi at 1950 vil bli vitne til at en god del over 10 000 forkynnere arbeider under de tretten avdelingskontorene. Så arbeidet fortsetter. Brødrene holder ved med å ’forkynne ordet’, og Jehovas navn blir æret. I 1950 vil nye distrikter bli nådd i alle disse landene, og ifølge de framtidsplanene som er lagt, vil ved Herrens nåde mange flere misjonærer dra inn i disse distriktene like etter sammenkomsten i New York i 1950. Så lenge Jehova Gud viser sin tålmodighet forat frelsen kan komme andre til del, vil vi, hans jordiske tjenere, i likhet med ham være tålmodige og frambære det gode budskap over hele jorderike til et vitnesbyrd. Vi er takknemlige over den barmhjertighet som er vist oss og over anledningen til å ’forkynne ordet’.