Et brev

MER OM BLODOVERFØRING

28. oktober 1949

Kjære frue!

Vi svarer hermed på Deres brev av 14de ds. angående blodoverføring.

Ved den metode for blodoverføring som blir benyttet i vår tid, gjennomgår nok ikke blodet samme prosess som når folk som arbeider i slaktehus drikker det varme blodet av dyr de har drept, eller når folk spiser blodpølse med det størknede blodet i. Men selv om blodet blir anvendt på en annen måte, beviser ikke det at Guds lov om blodet ikke omfatter eller gjelder overføring av menneskeblod. Enten man spiser, drikker eller overfører blod, så er det i alle tilfelle i bunn og grunn en overføring av blod fra et menneskes eller et dyrs organisme og til en annen organisme, og det er denne faktiske overføring av blod som Guds ord fordømmer og forbyr hans innvigde folk. At en blodoverføring ikke slokker et menneskes tørst eller stiller et menneskes hunger, ligger utenfor sakens kjerne. Selve overføringen av blodet står som et ubestridelig faktum.

Og hvorfor forbød Gud at blod skulle overføres fra en skapnings organisme og til en annen som søkte lindring av et eller annet slag, enten det nå var lindring fra hunger, tørst eller blodtap? Vær så vennlig å ransake Guds lov som De finner den i Bibelen. Da vil De se at grunnen til at Gud forbyr slik overføring av blod ikke i noe tilfelle er sunnhetshensyn, for å unngå forråtnelse eller smitte. Grunnen ligger på et meget høyere plan, og Deres brev viser at De har ignorert eller oversett denne høyere grunnen. Helt i begynnelsen, da Gud med Noah opprettet den evige pakt om vårt blods hellighet, gjorde han det klart hva denne høyere grunn var, da han sa: «Men kjøtt med dets liv i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mosebok 9: 4, Aut. eng. overs.) Blodet er kjøttets liv, og av den grunn begrenset Gud bruken av blodet til sonoffer på hans hellige alter. Legg merke til at det ikke snakkes om sunnhetshensyn når Gud sier følgende angående blodets kraft til å gi soning: «Og når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor iblant dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk; [hvorfor?] for kjøttets sjel [liv, Am. stand. overs.] er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen [livet] er i det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblant eder, skal heller ikke ete blod. Og når noen av Israels barn eller av de fremmede som bor iblant dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord; for blodet I er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det [blodet i det er helt ett med livet i det, Am. stand. overs.]; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, [hvorfor ikke?] for blodet er sjelen [livet] i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes.» — 3 Mosebok 17: 10—14; se også 5 Mosebok 12: 16, 23—27.

Det var i harmoni med denne fundamentale betydning av blodet at David avslo å drikke vann som var brakt ham ved at menneskeliv var satt på spill, og sa: «Min Gud, la det være langt fra meg å gjøre dette! Skulle jeg drikke disse menns blod, som har satt sitt liv i fare? » (1 Krønikebok 11: 18, 19) I harmoni med denne livsviktige betydning av blodet sa Jesus: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.» (Johannes 6: 54—56) Det er hans blod som skaffer soning for våre menneskesjeler på Guds motbilledlige hellige alter. Uten at hans blod blir utgytt, gis det derfor ikke noen forlatelse eller tilgivelse for våre synder. (Hebreerne 9: 14—22) Det er den eneste bruken av menneskeblod som gjør noe virkelig godt for menneskene, og vi bør derfor ikke foregi at vi gjør menneskene en tjeneste ved å misbruke menneskeblod i strid med selve kjernen i Guds lov.

Blodoverføring er blodoverføring enten den blir utført etter de primitive metodene av 1492 eller etter de mer forfinede metodene av 1949. Selv om moderne blodoverføring ikke dreper blodgiveren, tar den en del av hans liv, reduserer hans vitalitet og misbruker hans blod under det besnærende foregivende at det gjøres en god gjerning. Bibelen taler om å slokke ild, men at det øses ut vann for å redde brennbar eiendom fra en brann, er en meget søkt sammenligning med blodoverføring i medisinsk øyemed, for Guds lov forbyr ikke å slokke varme med vann, men den er meget bestemt når det gjelder anvendelsen av blodet. De tallene De oppgir over den enorme bruken av blod til legevitenskapelige formål i U.S.A., viser ganske enkelt hvilken kolossal blodregning Gud skal gjøre opp med menneskene i Harmageddon-slaget for deres krenkelse av hans evige pakt om helligheten ved skapningers blod.

Det er sant nok at Jesus «ba sine disipler helbrede de syke og ga befalingen uten betingelser. Det var ikke noen om og men knyttet til den». Men beretningene i Matteus 10, Markus 6 og Lukas 9 og 10 viser ikke at han bemyndiget dem til å utføre blodoverføringer eller andre brudd på den evige pakt for å gjøre dette. Han ga dem mirakuløse krefter, og det eneste ved det som lignet en leges arbeid, var at «de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem». — Markus 6: 13.

Med vennlig hilsen,

VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP

[Våre tidligere brev om dette emnet finnes i Vakttårnet for 15. april 1950, på sidene 127 og 128, under overskriften «Om blodoverføring».]