Spørsmål fra leserne

En sak som for en tid siden var oppe for retten i Chicago angående Jehovas vitner og deres standpunkt til blodoverføring, har ført til tallrike kommentarer i pressen og blant folk i alminnelighet. Mange spørsmål er blitt stilt. De følgende forekom oftest, og kom fra forskjellige steder.

● Hva er de bibelske grunner for å nekte å ta blodoverføring?

Jehova gjorde en pakt med Noah etter vannflommen, og den inneholdt følgende befaling: «Kjøtt med dets liv i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 4, KJ) Den loven som ble gitt gjennom Moses, inneholdt følgende restriksjoner: «Intet fett og intet blod skal I ete.» «I skal ikke ete noe slags blod.» «Når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor blant eder, eter noe slags blod, da vil jeg sette mitt åsyn mot den sjel som eter blodet, og utrydde ham av hans folk. For kjøttets liv er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for det er blodet som gjør soning for sjelen. For det er livet i alt kjøtt, fordi dets liv er i blodet. Derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blodet av noe slags kjøtt.» (3 Mos. 3: 17; 7: 26; 17: 10, 11, 14; 19: 26, KJ) Og i de greske skrifter finnes denne forskrift for de kristne: «Den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, uten disse nødvendige ting: at dere avholder dere fra det som er ofret til avgudene, og fra blod og fra det som er drept uten at blodet er rent fra, og fra utukt.» — Ap. gj. 15: 19, 20, 28, 29; 21: 25, NW.

● Gjelder ikke disse forbudene mot blod bare dyreblod, og ikke menneskeblod?

Det er klart at Jehova ikke sa til sitt folk at de skulle la blodet renne av menneskelegemer før de spiste dem, for han har aldri gitt tillatelse til kannibalisme. Selv om det først og fremst var dyreblod det var tale om i de førnevnte skriftsteder, så legg merke til at forbudene gikk ut på at de ikke skulle ete «noe slags blod», «blodet av noe slags kjøtt». Det omfatter også menneskekjøtt. Dyreblod var til «soning for eders sjeler». Likevel viste Paulus at dette blodet av ofrede dyr ikke utgjorde noen virkelig soning, men bare var et bilde på Jesu blod. Hvis det forbilledlige dyreblod var hellig, hvor meget mer ville ikke da det motbilledlige menneskeblod være det! Som bevis for at forbudet også gjaldt menneskeblod, legg da merke til hva som hendte da tre menn risikerte livet for å hente vann til den tørste David: «Men David ville ikke drikke det — han øste det ut for Herren. Og han sa: Min Gud, la det være langt fra meg å gjøre dette! Skulle jeg drikke disse menns blod, som har satt sitt liv i fare? For med fare for sitt liv har de båret det hit.» (1 Krøn. 11: 17—19) Da vannet var hentet med fare for menneskeliv, betraktet David det som menneskeblod, og han anvendte på det Guds lov som gjelder alt blod, og som sier at det skal helles ut på jorden. «Men blodet må I ikke ete; I skal helle det ut på jorden liksom vann.» — 5 Mos. 12: 16, 23, 24.

● Hvorfor gjelder Bibelens forbud blodoverføring, når blodgiveren ikke dør og intet liv går tapt?

Vi henviser deg til svaret på foregående spørsmål, og spør: Døde de tre mennene som hentet vann til David? Nei. Betraktet så David dette som en formildende omstendighet som tillot ham å drikke det vannet som han regnet for menneskeblod? Nei. Det har ikke noe med saken å gjøre om den som skaffer blodet, dør eller ikke. Forbudet gjaldt å ta blod inn i organismen, og dette enkle faktum kan ikke forandres ved kløktige resonnementer og spissfindig verdslig visdom.

● Når de kristne ikke er under moseloven som legger vekt på disse restriksjonene i forbindelse med blod, hvorfor er de da bundet av disse bestemmelsene?

Restriksjonene i forbindelse med blod fantes før moseloven, idet de ble gitt flere hundre år før, som berettet i 1 Mosebok 9: 4. De ble gjort gjeldende for de kristne også etterat moseloven var endt ved å bli naglet til Kristi torturpel. Det første svaret i denne gruppen av spørsmål og svar viste at denne restriksjonen i forbindelse med blod er et grunnkrav til de kristne, for da instruksjonene om minimumskravene ble sendt ut, var denne holdningen overfor blod tatt med som en av «disse nødvendige ting». Dette prinsippet i forbindelse med blod eksisterte altså før og etter moseloven, og var så viktig at det også der ble tatt med og lagt vekt på.

● 3 Mosebok 3: 17 sier: «Intet fett og intet blod skal I ete.» Hvorfor skal en da avholde seg fra blod, når en spiser fett?

Moseloven krevde at fettet av offerdyrene skulle brennes på alteret, som vist i versene foran det som er sitert i spørsmålet. Fettet egnet seg særlig godt til dette, fordi det brenner lett. Men det det skal legges vekt på her i samband med spørsmålet, er at forbudet når det gjelder fett, er en del av moseloven. Forbudet mot fett finnes bare i moseloven, mens derimot forbudet mot blod også finnes andre steder. Da loven ble opphevet ved sin oppfyllelse, endte altså forbudet mot fett, akkurat som forbudet mot å spise svin, kaniner, ål og lignende.

● Hvorfor avholder ikke Jehovas vitner seg fra å spise kjøtt, da noe blod blir tilbake selv om blodet er tappet ordentlig ut av dyret?

Noen sier at det er vevsvæsker og ikke blod som renner ut av kjøttet. Om det blir noe blod tilbake i kroppen, ville det størkne etter en tid og etter å ha vært utsatt for luftens innvirkning, og derfor ville det ikke være flytende når kjøttet ble kjøpt i slakterforretningen. En ansett bok om fysiologi kommer imidlertid med rimelige beviser for at det blir noe størknet blod tilbake selv i skrotter som er blitt godt avtappet. Strenge jøder går til store ytterligheter i sine bestrebelser for å fjerne alt blod. Code of Jewish Law, en samling av jødiske lover og skikker foretatt av en rabbi og utgitt av et hebraisk forlag i New York, forteller inngående om alt det besvær man må gjøre seg med kjøttet. Kjøttet blir lagt i vann i en halv time, blir deretter saltet og anbrakt i en slik stilling at det renner av seg i en time etter som saltet trekker ut blodet, og blir til slutt vasket omhyggelig tre ganger. Jehovas vitner driver imidlertid ikke med slike overdrevne forholdsregler, som er typiske for de nidkjære fariseere, som gjorde stort vesen av bagateller, men «ikke enser det som veier tyngre i loven». Som Jesus sa til dem: «I blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!» (Matt. 23: 23, 24) Poenget er dette: Da Jehova sa at menneskene kunne spise kjøttet av dyr, ga han den forskrift at de ikke skulle spise blod. Han ga samtidig den opplysning at hans krav ville bli tilfredsstilt når man tappet blodet av dyreskrotten etter slaktningen. Det er hans lov vi prøver å følge i denne saken om blodet, og når vi har oppfylt hans krav ved å la blodet renne ut av dyret, skulle så ikke det være tilstrekkelig? Vi behøver ikke å bli urimelige og spissfindige som en fariseer, og lesse på oss byrder ut over det som Guds lov krever. — Matt. 23: 4.

● Mange sier at det å få en blodoverføring, ikke er det samme som å spise blod. Er dette et riktig synspunkt?

En pasient i et hospital kan bli tilført næring gjennom munnen, gjennom nesen eller gjennom årene. Når en sukkeroppløsning blir gitt intravenøst, kalles det intravenøs næringstilførsel. Hospitalenes faguttrykk viser altså at det oppfattes som næringstilførsel når organismen blir tilført næringsstoffer gjennom årene. Den som utfører blodoverføringen, mater altså pasienten med blod gjennom årene, og pasienten som får det, spiser det gjennom årene. Når man er ferdig med alle kløktige påfunn og resonnementer og spissfindigheter, blir den nakne sannhet tilbake, nemlig at en betydelig mengde av et menneskes blod med overlegg er blitt ført inn i en annens organisme. Det er dette som er forbudt i Guds lov, uansett hvilken metode som blir brukt.

● Hvis blodoverføringen går godt, og kanskje til og med redder et liv, er det da ikke en tjeneste lik den Kristus utførte? Sa ikke Jesus: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner»?

Jesus sa dette, som berettet i Johannes 15: 13. Han la også til: «I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» (Joh. 15: 14) Han utgjøt sitt blod for dem som adlyder ham, ikke ved å utgyte det i form av blodoverføring, men i offerdøden på torturpelen. Derved framstilte han livsverdien av sitt blod på Jehovas motbilledlige alter til gjenløsning for lydige mennesker, som billedlig vist ved dyreofrene under moseloven. Blodoverføring har ikke noe med Kristi tjeneste å gjøre. Hans blod var av en bestemt type, og brukt til blodoverføring ville det bare gagne visse mennesker med tilsvarende blodtype, og være dødbringende for mange andre. Døde ikke Kristus for alle slags mennesker, for enhver som beviste sitt vennskap for ham ved å adlyde hans befalinger? Det er også bare Kristi Jesu blod som soner for synd og har gjenløsende kraft, så ufullkomne mennesker behøver ikke å prøve å tilta seg hans særstilling ved å hevde at de setter sitt liv til for sine venner, slik som Jesus gjorde for sine. Dessuten er de livsmuligheter som blir åpnet ved hans utgytte blod, til evig liv i en ny verden, ikke til en kort forlengelse av det nåværende midlertidige liv. Når liv blir reddet ved blodoverføring, er det i alle tilfelle bare en kortvarig hjelp.

Å gjøre det i ulydighet mot Guds befalinger kan dessuten koste en det evige liv. Ikke noe midlertidig gode kan rettferdiggjøre dette varige, store tap. Det vannet som ble brakt til David da han led fysisk av tørst, ville ha gjort hans kropp godt og ville ha gitt kjærkommen lindring, men han betraktet ikke dette gode som noen rettferdiggjørelse av brudd på Jehovas lovs prinsipper med hensyn til blod. (1 Krøn. 11: 17—19) Det var på samme måten ved en anledning da israelittene var utmattet og utsultet og trengte hardt til mat. De slaktet noen dyr, og i sitt hastverk for å få tilfredsstilt sin voldsomme legemlige trang, spiste de kjøttet uten å ta seg tid til å la blodet renne ut. Det legemlige gode dette utvirket for deres organismer, rettferdiggjorde ikke deres brudd på Guds lov om blodet, og forhindret heller ikke at de ble irettesatt som lovbrytere. — 1 Sam. 14: 31—34.

De som er ivrige forkjempere for blodoverføring og har et frelserkompleks, bør også tenke over det faktum at blodoverføringer i mange tilfelle gjør skade, sprer sykdommer og ofte forårsaker dødsfall, naturligvis uten at årsaken blir bekjentgjort. Nå, er du like villig til å påta deg ansvaret for dårlige resultater som du er til å ta æren for formodede gode resultater? Det er mulighet for at ditt blod kan få et menneske til å dø. Husk at Guds lov tillot at til og med den ufrivillige manndraper kunne bli henrettet av offerets blodhevner, hvis ikke manndraperen flyktet til og oppholdt seg i spesielle tilfluktsbyer. (4 Mos. 35: 9—34) De kristne er blitt opplært til å være enda mer omhyggelige med menneskeliv enn de naturlige jøder var. Vi sier ennå en gang at det kommer ikke noe godt ut av å bryte Guds lov, uansett hele det oppbud av verdslig visdom som blir gjort for å rettferdiggjøre det overfor mennesker. — Luk. 16: 15; 1 Kor. 3: 19.

● Må vi trekke den slutning at Jehovas vitner motarbeider folks bruk av blodoverføringer?

Det ville være en feilaktig slutning. Jehovas vitner motarbeider ikke folks bruk av blodoverføringer, men lar hver enkelt ha rett til selv å avgjøre hva han kan gjøre etter sin samvittighet. Israelittene følte seg bundet til å rette seg etter Guds lov som forbød å spise kjøtt med blodet størknet i det, men de hadde likevel ikke noe imot at de som var utenfor Guds organisasjon, gjorde det, og de leverte også skrotter som blodet ikke var tappet av, til folk utenfor som til stadighet spiste slike ting i alle tilfelle. (5 Mos. 14: 21) Enhver treffer sin egen avgjørelse, og bærer ansvaret for sin handlemåte. Jehovas vitner har innvigd sitt liv til Gud og føler seg bundet av hans ord, og med disse ting for øye avgjør de hver for seg sin personlige handlemåte og bærer sitt personlige ansvar for den overfor Gud. Derfor, som Josva en gang sa til israelittene: «Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene. . . . Men jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova].» — Jos. 24: 15.