Et brev

«MER OM BLODOVERFØRING»

3. februar 1950

Kjære frue!

Vi har ikke tidligere fått sett på Deres brev av 16. desember på grunn av arbeidspresset her.

Vi setter pris på Deres åpenhjertige uttalelse angående blodoverføring, og vi går ikke til noen åndelig aksjon mot Dem eller noen andre av den grunn. Vi må la den store lovgiver være Deres dommer, liksom Han er vår dommer. De redegjørelser vi offentliggjør om dette spørsmålet, blir gitt til hjelp for dem som ser hen til oss for å få åndelig veiledning, og blir ikke sendt ut for å skape splittelse blant Jehovas folk. Gang på gang blir vi anmodet om å gi opplysninger om blodoverføring, og da særlig forat vi skal godkjenne denne medisinske behandlingsmåten. Dette er så alminnelig at vi måtte komme med en uttalelse om dette spørsmålet, forat alle kunne få kjennskap til vår holdning. Våre redegjørelser har ikke skapt større meningsforskjell om emnet enn det var før vi sa noe om det. Vi har bare klargjort det standpunkt vi tar til spørsmålet, forat andre som er i tvil om vår holdning, ikke skal be oss om å godkjenne at de tyr til denne omdiskuterte medisinske behandlingsmåten. Hvis noen synes at vår holdning har noe for seg, og at den har støtte i Bibelen, og så velger å la seg lede av den, så er det vel og bra; hvis ikke, blir det noe vedkommende må stå til ansvar for overfor Gud. Han kan ikke hevde at han følger en annen handlemåte fordi han ikke kjenner til hva vi ifølge Bibelen tror om emnet.

I 1 Korintierne 9: 9, 10 sier Paulus: «Er det oksene Gud har omsorg for? Taler han ikke klart og tydelig til vårt beste? Denne loven [Mose lov] ble naturligvis skrevet til vårt beste.» (En amerikansk oversettelse) Og derfor spør vi Dem: Hvis Gud betraktet dyrenes blod som så hellig at han forbød at deres blod skulle overføres fra kroppen deres og inn i menneskets organisme, betrakter han da blodet til den høyerestående skapningen mennesket som mindre hellig, slik at en ustraffet kan overføre det fra den ene organismen til den andre? Gud begrenset den rette bruk av blodet fra dyreofferne til å gjelde alteret, der det skulle sone synder, og dette var et bilde på at Jesu blod likeledes bare skulle utgytes på det åndelige alter til renselse for menneskehetens synder, og alle de kristne greske skriftene framholder dette. Så på dette viktige punkt tar De fullstendig feil når De sier at «Gud eller Kristus Jesus ga aldri noen befaling imot å utøse menneskelig blod uten ved mord». De sier som sant er at Kristus sa at hans disipler måtte ete hans kjød og drikke hans blod, men De stiller også følgende spørsmål: «Når Jesus ga sitt blod for oss, forat vi kunne få liv — evig liv, ville det da ikke være på sin plass at vi, som skal etterligne ham, gir vårt blod til en syk broder når han holder på å dø, så han kan bli frisk igjen og få tjene sin Herre mer?» Da spør vi Dem: Ga Jesus sitt blod ved hjelp av den medisinske behandlingsmåten som blodoverføring er? Er det ved en medisinsk blodoverføring at hans disipler «drikker hans blod»? Eller er det ikke ved tro på hans blod, som i likhet med blodet til israelittenes dyreoffer ble stenket på Guds alter? Og hvis Jesus er Guds Yppersteprest, som Israels yppersteprest Aron var et bilde på, begrenset han ikke da blodet av sitt menneskeoffer til den bruk Guds lov bestemte for det, nemlig til bruk på Guds hellige alter? (3 Mosebok 17: 11) Og hvordan kan da noen påstå at Jesu utgytelse av sitt blod som offer bemyndiger hans etterfølgere til å gi blod til blodoverføringer?

De sier at Guds lover angående anvendelsen av dyreblod ikke har noe å gjøre med spørsmålet om blodoverføring. Vi sier at Guds lover om dette er betydningsfulle og forbilledlige, og at de har svært meget med saken å gjøre. Hvilken holdning er den tryggeste, Deres eller vår? Hvilken holdning er den mest bibelske, og hvilken viser mest omhyggelig aktelse for Guds lover?

Deres innrømmelse er meget interessant: «Hvis det blodet som er gitt, ikke passer til din egen type, vil det drepe deg.» Hvis blodoverføring blir godkjent av Gud og er i harmoni med Kristus, hvorfor skulle det da være slik? Hva type var Kristi blod av? Og er hans blod bare til gagn for mennesker med et spesielt slags blod? Eller er det til gagn for alle? De henviser til skriftstedet som sier at Gud «lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike» (Apostlenes gjerninger 17: 26). Hvorfor skulle da legene være nødt til å vise så stor forsiktighet når det gjelder typene og andre egenskaper ved enkelte menneskers blod? Hvis Gud, den store Lege, bifaller blodoverføring slik den praktiseres mennesker imellom (ikke mellom dyr og mennesker), hvorfor er da ikke blodoverføring helt igjennom gagnlig, så den kan anvendes uten alle de forsiktighetsregler som blir tatt? Og tenk på all den skade blodoverføringer gjorde før legene oppdaget de skadelige sidene ved denne behandlingsmåten, som en må være på vakt mot! Tror De Gud unnskyldte all den skade som ble gjort på eksperiment-stadiet, og som fremdeles gjøres til tross for den største forsiktighet, ut fra den forutsetning at legene arbeider mot å gjøre behandlingsmåten perfekt, så den blir til gagn for hele menneskehetens helse?

De sender oss et utklipp fra Evening Bulletin, Philadelphia, for fredag den 16. desember 1949, med overskriften «Sjelden operasjon redder 14 år gammel pike», der det fortelles hvordan denne piken «ble bygd opp med 17 blodoverføringer» og at hun ble utskrevet fra sykehuset. Vi kan svare med et utklipp fra The American Weekly for 29. januar 1950, med overskriften «BLODBANKENE må trygges». Det beretter om hvordan en ung pike, Mary, var blitt skadet og hadde fått et sjokk ved en bilulykke. Hun fikk en blodoverføring, og etter to uker virket hun frisk igjen; men «en måned senere fikk imidlertid Mary feber. Øynene og huden hennes fikk en gul fargetone. Legenes diagnose lød på gulsott, og de fant at grunnen var en alvorlig leversykdom, som legevitenskapen kjenner under navnet virus hepatitis. Sykdommen skyldes en smittsom virus. Da det ennå ikke er funnet noe særlig middel som kan ødelegge smittestoffet, .... Til å begynne med var det et mysterium hvordan Mary var blitt smittet. Da kom det fram ved en grundig kontroll at hun hadde fått sin blodoverføring fra en blodgiver hvis blod inneholdt det smittestoffet som forårsaker hepatitis. Det tok meget lenger tid for Mary å komme seg etter den sykdommen hun hadde fått fra blodgiveren, enn å komme seg etter bilulykken».

Dette er vel å merke ikke en sekterisk mening vi har, som oppsetter «jernharde regler for hvordan mennesker skal oppføre seg», «tegn som er typiske for den frafalne religion», men det er en uttalelse av forfatteren til artikkelen i avisen eller ukebladet. Det kan nok være, som De sier, at en romersk-katolsk pave bannlyste blodoverføring, men likevel var det en annen pave, som påsto å være likså ufeilbar som den første, som prøvde blodoverføring, med det resultat at blodgiverne døde, og i dag bruker også romersk-katolske mennesker den samme medisinske behandlingsmåten. Vi kjenner ikke til hvorfor katolikkene forkaster en ufeilbar paves bannlysing, men vår holdning mot blodoverføring er ikke diktert av denne pavens bannlysing; vi retter oss etter den hellige skrift.

Spørsmålet om røking, som De blander inn i diskusjonen, har ikke noe med saken å gjøre. Men når De prøver å få oss til å vise likegyldighet overfor røkingen, synes vi De er inkonsekvent når De argumenterer med alt det gode legene påstår blodoverføring gjør, mens De overser alt hva vitenskapen og pålitelig medisinsk forskning har å anføre mot røkingen fordi den er skadelig for den menneskelige organismen. Hvorfor vil De ikke godta alt det legevitenskapen hevder, og rette Dem etter det?

Vi lar de foregående avsnittene være tilstrekkelig svar på de syv sidene vi fikk fra Dem, og håper at de gjør vårt standpunkt enda klarere for Dem. Om De godtar det eller forkaster det, hverken sårer eller hindrer oss. Det er De som må ta konsekvensene av den handlemåte De følger. Vi må bære vårt ansvar overfor Gud som dem som prøver å forklare hans hellige ord og bud.

Med vennlig hilsen,

VAKTTÅRNETS BIBEL- OG TRAKTATSELSKAP