Hvorfor er ikke Jehovas vitner pasifister?

«Jehova er en stridsmann: Jehova er hans navn.» — 2 Mos. 15: 3, AS; YG.

1. Hvilket spørsmål angående Jehovas vitner er det vi her vil prøve å finne svaret på?

«JEHOVAS vitner! Det er ikke annet enn en flokk pasifister!» sier mange foraktelig. Og det er de blitt brakt til å tro på grunn av de anklager som er framsatt mot vitnene av deres fiender. Men er det sant at de er pasifister, og prøver å krype i skjul under dekke av «nektelse av militærtjeneste av samvittighetsgrunner» fordi de er redde for å kjempe? La oss nå ærlig prøve å finne et rett og upartisk svar på dette brennende spørsmålet. Hva har de å si om det selv?

2. Hvilken erklæring framsatte de om dette på Yankee Stadion? Hvorfor?

² Ved Jehovas vitners internasjonale sammenkomst i 1950 i Yankee Stadion, New York, var det til stede 10 000 utsendinger fra over seksti fremmede land. De fleste av dem hadde vært utsatt for overgrep på grunn av sin religion, for vanskeligheter, ubehageligheter og overlast fordi de var nødt til å renvaske seg for den uberettigede anklagen som var reist mot dem for «ytterliggående pasifisme». Fredag ettermiddag den 4. august ble det holdt et protestmøte på sammenkomsten. Der vedtok 70 000 amerikanske utsendinger i nærvær av disse utenlandske brødre enstemmig en «Beklagelse og protest», og ved slutten av ettermiddagens møte ble det delt ut en million eksemplarer av den. Denne traktaten på 4 sider gjorde med kraft oppmerksom på dette «overgrep på grunn av falsk anklage for pasifisme», og sa: «Når vi bakvaskes som ytterliggående pasifister, er det helt uten grunn. Det er en overlagt løgn for å skape fordom mot oss og denne internasjonale sammenkomsten. De har gjort det som Bibelen forutsier, ’skapt urett under skinn av rett’. — Salme 94: 20. Vi forkynner ikke ytterliggående pasifisme. Vi er ikke pasifister ... Å påstå at vi er ytterliggående pasifister, er en løgn.»

3. Hvordan blir pasifisme definert? Kan vitnene beskyldes for det?

³ I Websters New International Dictionary (2nen uforkortede utgave av 1943) er pasifisme definert slik: «Motstand mot krig eller enhver bruk av militærmakt; spesielt en sinnsinnstilling som er imot all krig, understreker manglene ved militær opplæring og omkostningene ved krig, og anbefaler å ordne internasjonale stridsspørsmål utelukkende ved voldgift.» Ikke en gang selve Bibelen kan beskyldes for å lære en slik pasifisme, og heller ikke Jehovas vitner, som holder seg meget samvittighetsfullt til Bibelen.

4. Hvor langt tilbake går deres historie? Viser den at de noen gang har kunnet bli anklaget for pasifisme?

⁴ Når folk uttaler sin dom over Jehovas vitner, er de tilbøyelige til å tenke på dem som et religiøst samfunn som er under hundre år gammelt. Det er riktig at dette enestående navnet kom fram i rampelyset i 1931, da disse trofaste kristne over hele jorden ved akklamasjon vedtok resolusjoner som forkastet de hånlige navn som deres fiender hadde satt på dem, og antok det bibelske navn «Jehovas vitner». Men deres historie strekker seg over mye mer enn et århundre. Allerede i det åttende århundre før Kristus sa profetien til Guds utvalgte folk: «I er mine vitner, sier Jehova, og min tjener som jeg har utvalgt; .. Jeg har erklært det, og jeg har frelst, og jeg har vist det; og det var ingen fremmed gud blant eder: derfor er I mine vitner, sier Jehova, og jeg er Gud.» (Es. 43: 10—12, AS) I virkeligheten går Jehovas vitners historie helt tilbake til Adams sønn Abel, som ble drept av sin bror Kain fordi han hadde fått godt vitnesbyrd av Jehova Gud. Apostelen Paulus viser dette i kapitlene 11 og 12 i sitt brev til hebreerne. I all denne tid på nesten seks tusen år omtaler ikke beretningen noe som viser at Jehovas vitner har kunnet bli anklaget for «motstand mot krig eller enhver bruk av militærmakt», som er definisjon av pasifisme.

5. Hvordan viser Paulus at de var stridsmenn? Hvem ga dem seier?

⁵ Vi kunne gå gjennom hele fortegnelsen over Jehovas vitner fra Abraham og oppover, og vise at de ikke var pasifister. Apostelen Paulus forteller oss om hvordan Abraham «vendte tilbake etter å ha slått kongene» og ble velsignet av kong Melkisedek. (Heb. 7: 1—4, LB; 1 Mos. 14: 14—21) Han forteller om Moses som ledet israelittene til grensene for det lovte land. Så nevner han en viktig begivenhet i Josvas kamp for å rense det lovte land fra umoralske hedenske innbyggere, og legger til: «Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville bli meg for kort om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.» (Heb. 11: 30—34) Hver eneste en som Paulus nevner her, var en stridsmann. Jehova ga dem seier. Det var bare fordi Jerusalem viste seg å være utro mot Gud, selv etter gjentatte advarsler fra hans vitner, at Jehova overga jødene til de babyloniske hærer og ikke kjempet for dem. Han hadde advart dem på forhånd om hva straffen for ulydighet var, og så lot han den komme over dem og hevdet på den måten sitt ord. — 5 Mos. 28: 36—67.

NEHEMIAS, MORDEKAI OG ESTER KJEMPET

6. Kjempet de landflyktige jøder i Babylons hærer, eller gjorde de ikke? Hvorfor ikke?

⁶ I sytti år var jødene eller israelittene i landflyktighet i de babyloniske provinser. Sluttet de seg til Babylons hærer og kjempet for dets verdensherredømme? Nei, det gjorde de ikke, selv om noen jøder, som Daniel og hans tre hebraiske venner, ble tatt i regjeringens tjeneste trass i at de tilba Jehova Gud i samsvar med sin samvittighet. Selv om disse tre hebreerne hadde en aldri så høy stilling som regjeringens tjenere, så nektet de likevel å gå imot sin samvittighet. De nektet å bøye seg for keiser Nebukadnesars påbud og drive avgudsdyrkelse ved å hilse og bøye seg for bildet av den politiske stat, det gullbildet som den diktatoriske hersker hadde stilt opp forat alle i hans rike skulle tilbe det i fellesskap. (Dan. 3: 1—30) Da Babylon ble overvunnet, blandet ikke de israelittiske fangene seg med de babyloniske hærene for å kjempe imot dets fall. De visste at Jehovas profeter hadde forutsagt at det skulle falle, og hvorfor skulle de da kjempe imot oppfyllelsen av de guddommelige profetier, og det til og med for en undertrykkende verdensmakt?

7. Hvordan opptrådte Daniel overfor statens inngrep i tilbedelsen av Gud?

⁷ Under de seierrike mederes og perseres nye styre tok mederen Darius den tilårskomne Daniel inn i regjeringens tjeneste. Han ble riksråd over alle kongens satraper. Da Daniels misunnelige fiender ikke kunne finne noen skyld hos ham unntagen i hans trofaste lydighet mot sin Guds, Jehovas, lov, så skapte de urett mot ham under skinn av rett. Daniel sto overfor truselen om å bli kastet i løvehulen, og hans stilling i regjeringen sto på spill, men likevel nektet han å gjøre noe som var imot hans samvittighet. Han ville ikke bøye seg for keiserens lov som kom med forbud mot å be til Jehova, og som forlangte at alle skulle gi den politiske stat æren for alle ting. Daniel ga keiseren bare det som tilkom keiseren, og han ga Gud den tilbedelse og lydighet som tilkom Gud. Gud lukket løvenes munn for ham, men de som skapte urett mot ham ved listige lover, ble selv kastet for løvene. — Dan. 6: 1—28.

8, 9. Ble jødene pasifister etterat de var kommet tilbake fra fangenskapet i Babylon? Hvordan kaster Nehemias lys over dette spørsmålet?

⁸ Perseren Kyros fulgte etter Darius som hersker. I hans første år fikk de fangne jødene lov til å vende tilbake til det stedet der Jerusalems ruiner lå, og bygge opp igjen Jehovas tempel. De behøvde ikke kjempe for sin frigjøring med militærmakt, men Gud den allmektige førte dem tilbake for sitt navns skyld og fordi de angret og innvigde seg til å tjene og tilbe ham. Men ikke engang etterat jødene var kommet tilbake til sitt hjemland, ble de pasifister.

⁹ Dette er særlig verd å legge merke til når det gjelder Nehemias. Han var en jøde som var i regjeringens tjeneste som munnskjenk, og han var en nær rådgiver av perserkongen Artaxerxes. Han ble gjort til stattholder over den jødiske provins i Palestina, og ble sendt dit for å bygge gode murer for den gjenoppbygde byen Jerusalem. De hedenske fiendene beskyldte Nehemias for å prøve på å rive seg løs fra Perserriket. «Og de sammensvor seg alle om å komme og stride mot Jerusalem og hindre folket i dets arbeid.» Hva gjorde så Nehemias? Han lot ikke Gud ute av betraktning, for han visste at «dersom [Jehova] ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves». (Salme 127: 1) Derfor sier beretningen: «Men vi ba til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt av frykt for dem ... Og da jeg så dem oppstilt, gikk jeg fram og sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige, og strid for eders brødre, eders sønner og døtre, eders hustruer og eders hjem!» Fra da av drev arbeiderne på med byggingen av muren bevæpnet med spyd, skjold, buer og brynjer og med sverd spent om sine lender. På den måten ble sammensvergelsen forpurret. (Neh. 4: 8—23) Det var Guds sak det gjaldt, og hans folks frihet til å tilbe ham fritt og uhindret. Det var grunnen til at israelittene valgte å kjempe. Det var ikke for perserrikets makt og ære de kjempet. De kjempet for sine brødre som tilhørte Guds organisasjon og tilba ham.

10, 11. Hvordan ble dette også vist i forbindelse med Mordekai og Ester?

¹⁰ I andre av perserrikets provinser var jødene heller ikke pasifister. Over seksti år etterat en levning av jødene var vendt tilbake til Jerusalem, reiste en religiøs fiende, som hadde en høy stilling i regjeringen, anklage mot jødene rundt omkring i riket. De var forskjellige fra alle andre folk, for ved siden av rikets lover hadde de Jehovas lover, som ledet deres tilbedelse av Gud. Derfor sa den onde fienden Haman: «Deres lover er forskjellige fra alle andre folks; de holder seg ikke etter kongens lover, og det høver ikke for kongen å la dem være i fred.» Og han forlangte og fikk også utferdiget en lov som bød at de skulle ødelegges, ennå før neste påskefest. — Ester 3: 8—15.

¹¹ Etter jøden Mordekais råd tok dronning Ester opp en lovlig kamp for sitt folk for perserrikets høyeste domsmyndighet, nemlig kong Ahasverus selv. Med fare for sitt eget liv ba hun for sitt folks liv, og samtidig avslørte hun de ondskapsfulle planene til deres religiøse fiende Haman. Denne onde forfølger ble hengt i den galgen han hadde gjort i stand for Mordekai, og Mordekai ble forfremmet til en høyere stilling i den persiske regjering. Med myndighet fra kongen fikk han utferdiget en skrivelse som ble føyd til rikets lover, og som tillot jødene på den dagen som var fastsatt for angrepet fra deres fiender, «å slå seg sammen og verge sitt liv og i hvert folk og landskap å ødelegge, drepe og utrydde alle væpnede skarer som angrep dem, endog små barn og kvinner». Opptrådte nå jødene som pasifister og nektet å benytte seg av denne loven som tillot dem å forsvare seg med våpenmakt? Nei! Den 13. og 14. dag i deres siste måned adar kjempet de tappert for sitt liv og for sine brødres liv. Jehova Gud var med dem og ga dem seier, og oppfylte sin egen profetiske befaling om å la amalekittene utrydde alle som én. Han brukte jødene, sine vitner, til å utføre dette. — Ester 8: 10 til 9: 6; 2 Mos. 17: 13—16.

INGEN OVERGANG TIL PASIFISME VED VERDENS ENDE

12. Hvorfor fører ikke vår tids vitner denne tradisjonen om militær kamp, videre, når de hevder at de ikke er pasifister?

¹² Mange av våre lesere eller enkelte offentlige tjenestemenn vil kanskje spørre: Hvis Jehovas vitner i vår tid er knyttet sammen i en ubrutt rekke med disse fortidens vitner som har en slik historie, hvordan kan det da ha seg at de ikke fører videre denne tradisjonen med militær kamp? Hvorfor finner man dem ikke i rekkene i kristenhetens hærer? Hvorfor søker de om fritagelse fra militærtjeneste? Hvorfor går de så langt at de til og med nekter å gjøre sivilarbeid i de leirene som er opprettet for eller av pasifister og dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, og nekter å ta del i forsvaret eller i krigshandlinger på noen som helst måte? Spør Jehovas vitner om grunnen, så vil de fortelle deg at det ikke er fordi de er blitt pasifister. Det er fordi de av samvittighetsgrunner nekter å ta del i kristenhetens og den øvrige verdens kriger og forsvarstiltak, og deres nektelse er bygd på Guds ord, Bibelen. Men, spør du, hvordan kan de nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner, og likevel ikke være pasifister? De er ikke imot krig mellom nasjonene, og de prøver ikke å hindre nasjonenes krigshandlinger eller de personer som ikke går imot sin samvittighet ved å ta del i slike handlinger. De kjemper bare når Gud befaler dem å gjøre det, for da er det teokratisk krigføring.

13. Hvis vi hevdet at vi er pasifister, hva måtte vi da for å være konsekvente gjøre overfor dem som var vitner før den kristne tidsalder? Hvorfor kan vi ikke gjøre det?

¹³ Hvis Jehovas vitner i vår tid skulle hevde at de er pasifister, ville det være det samme som å fordømme alle dem som var Jehovas vitner før den kristne tidsalder, og som tok til våpen for å forsvare Jehovas universelle overhøyhet og hans teokratiske nasjon Israel. Men vi kan ikke komme med en slik fordømmelse. Jesus Kristus gjorde det aldri, og han er Jehovas største vitne som har gjort seg fortjent til titelen «det troverdige og sanndrue vitne». (Åpb. 3: 14) Jehova selv er ikke pasifist. Hans vitner er det heller ikke, selv om de nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Jesus var ikke pasifist, selv om det ikke finnes noen beretning om at han noen gang grep til kjødelige våpen i selvforsvar. Men, sier du, lagde ikke Jesus seg en svepe av rep, og drev ut alle som drev handel i templet i Jerusalem? Jo, men det står ingenting om at han brukte denne svepen på de menneskene som solgte; han brukte den på fårene og oksene som de hadde brakt inn på det hellige sted, for ved å gjøre det, hadde de gjort «min Faders hus til en handelsbod.» — Joh. 2: 13—16.

14. Da Jesus sa til sine apostler at de skulle selge en kappe og kjøpe et sverd, mente han da at vi skulle gripe til sverd? Hva viser hans handlemåte?

¹⁴ Du har enda en innvending: Sa ikke Jesus etterat han hadde innstiftet minnemåltidet sammen med sine disipler og før de gikk ut til Getsemane, at «den som ikke har sverd, han selge sin kappe og kjøpe seg et»? Og da disiplene sa: «Herre! se, her er to sverd,» sa han til dem: «Det er nok.» (Luk. 22: 36—38) Ja, det er riktig, men ved dette ga Jesus til kjenne for dem at han skulle bli grepet av en bevæpnet flokk, under omstendigheter som kunne framkalle væpnet motstand. Men etter som begivenhetene utviklet seg, viser kjensgjerningene at Jesus ikke grep til sverdet da hans ulovlige arrestasjon kom. Men hvorfor foreslo han da at de skulle skaffe seg sverd, og tillot at iallfall ett sverd ble tatt med til Getsemane? Han gjorde det for å vise at han ikke ville gjøre væpnet motstand, men at han ville overgi seg frivillig i samsvar med sin Fars vilje. Peter forsøkte å gjøre væpnet motstand, han brukte sverdet og hugg øret av en mann. Da sa Jesus til Peter: «Stikk ditt sverd i skjeden! for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd. Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Far å sende meg mer enn tolv legioner engler? I så fall, hvordan skulle da skriftene oppfylles, at det skal foregå på denne måten?» (Matt. 26: 52—54, NW) Ifølge Johannes’ beretning la Jesus til: «Skulle jeg ikke framfor alt drikke det beger min Far har gitt meg?» (Joh. 18: 11, NW) Vi ser av dette hvorfor Jesus opptrådte på en måte som for noen kan se ut som pasifisme. Han kom imidlertid ikke for sin Fars domstol eller for landets domstoler på grunn av en anklage for væpnet motstand. Han utsatte seg ikke for å bli drept under væpnet motstand. Han måtte dø frivillig, som et offer, lik et lam som føres til slakterbenken.

I SAMSVAR MED PROFETIEN OG DET BUDSKAP DE FORKYNNER

15. Hvorfor kan vi ikke være pasifister, i betraktning av Jesu profeti?

¹⁵ Jehovas vitner etterligner Jesus og adlyder hans instrukser. Det er grunnen til at de ikke har sluttet seg til verdens hærer eller på noen måte tatt del i nasjonenes krigshandlinger. Dette betyr ikke at de er pasifister som er imot krig, og motstår den og prøver å hindre verdens regjeringer i å sette i gang angreps- eller forsvarskrig. De kan ikke være motstandere av krig, for de underkaster seg oppfyllelsen av Jesu ord om fullendelsen av denne tingenes ordning. Da disiplene spurte ham: «Si oss, når skal disse ting skje, og hva skal tegnet være på ditt nærvær og på fullendelsen av tingenes ordning?» sa han til dem: «Dere kommer til å høre om krig og beretninger om krig; se til at dere ikke lar dere skremme. For disse ting må finne sted, men den fullbyrdede ende er ikke ennå. For folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være matmangel og jordskjelv på det ene stedet etter det andre. Alle disse ting er begynnelsen til veene.» (Matt. 24: 3, 6—8, NW) Hvordan kan da Jehovas kristne vitner motstå verdens kriger eller prøve å hindre dem, når Jesus profeterte at de helt sikkert kommer til å bli utkjempet? Jesus sa ikke at de skulle være med i kampen. De skulle bare høre krigene bli utkjempet innenfor hørevidde, eller også høre beretninger om de kriger som blir utkjempet andre steder.

16—18. a) Hvis de var pasifister, hvilken handling fra Jehovas side måtte de da motstå? b) Hvilket ikke—pasifistisk budskap lar han dem forkynne?

¹⁶ Hvis Jehovas vitner i vår tid skulle være pasifister, måtte de for å være konsekvente motstå Jehovas kamp mot hele Djevelens verden i Harmageddon-slaget. De har sett denne verdens folkeslag angripe Guds synlige organisasjon av hans folk, profetisk omtalt som «Jerusalem», i verdenskrigen 1914—1918, som Sakarias forutsa. Nå ser de fram til at resten av hans profeti skal gå i oppfyllelse i nær framtid, nemlig: «Da skal Jehova dra ut og kjempe mot disse folkeslag, som da han stred på kampens dag ... Jehova min Gud skal komme, og alle de hellige med deg ... Og Jehova skal være konge over hele jorden; på den dag skal Jehova være én, og hans navn ett.» (Sak. 14: 1—3, 5—9, AS) Da skal det bli en stor nedslakting, som er forbilledlig vist ved nedslaktingen av Guds forente fiender da de marsjerte mot Jerusalem for å angripe det i kong Josafats dager. Derfor kaller han valplassen der nedslaktingen foregår, for «Josafats dal», og han innbyr alle denne verdens folkeslag til å komme ned til den. (2 Krøn. 20: 1—25) Han sender ut denne befalingen:

¹⁷ «Forkynn dette blant folkeslagene; rust eder til krig, vekk opp de mektige menn, la alle krigsmenn komme fram og dra ut! Smi eders plogskjær om til sverd og eders vingårdskniver til spyd! Den svake skal si: Jeg er sterk. Skynd eder og kom, alle I folkeslag rundt omkring, og samle eder sammen! Dit la du, Jehova, dine mektige stige ned. Folkeslagene skal skynde seg og komme opp til Josafats dal, for der vil jeg sitte og dømme alle folkeslagene rundt omkring. Kom fram med sigden, for høsten er moden! Kom og tre vinpersen, for den er full, karene flyter over, for deres onskap er stor. Skare på skare i avgjørelsens dal! for Jehovas dag er nær i avgjørelsens dal. Solen og månen sortner, og stjernene holder opp å lyse. Og Jehova skal brøle fra Sion og la sin røst høre fra Jerusalem, og himmel og jord skal skjelve; men Jehova vil være en tilflukt for sitt folk.» — Joel 3: 9—16, AS.

¹⁸ Det er Jehovas vitner i vår tid som har fått befaling om å forkynne dette for folkeslagene, og det gjør de. Hvordan kunne de gjøre det og samtidig være pasifister?

19. Hvordan er det blitt bevist etter 1914 at Jesus ikke er pasifist?

¹⁹ Når en tar i betraktning Jesu Kristi gjerninger etter 1914, kan en ikke beskylde ham for å være pasifist. Hvorfor ikke? Nei, for etter den tid er Satan og hans demoner blitt kastet ut fra himmelen, og han er kommet hit ned til jorden i stor vrede, fordi han vet at han nå bare har kort tid igjen. De ubeskrivelige veer som nå i vår tid har rammet jorden og havet, sammen med alle de andre oppfyllelser av profetiene, beviser dette. Hvordan ble Satan kastet ned hit? Åpenbaringen 12: 1—12 svarer at etterat Guds rike var født og hans Sønn Jesus Kristus var satt på tronen, «ble [det] en strid i himmelen». Denne konge, Jesus Kristus, var ingen pasifist, og det var han som kjempet mot Satan og hans demoner og kastet dem ned til sin fotskammel, jorden. Nå bruker den ydmykede Satan sine demoner til å drive alle folkeslagene fram til Harmageddon til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». (Åpb. 16: 14—16) Men hvem er Jehovas «mektige», som han bringer ned til «avgjørelsens dal» for å få avgjort for evig det store stridsspørsmål om hvem som skal ha herredømmet over verden? Det er «Guds Lam» og de englene som kjempet under ham i ’striden i himmelen’ mot Satan. Da han som er lik et lam, var på jorden, så det ut som han var pasifist, men nå er han «løven av Juda stamme». (Åpb. 5: 5, 6) Salme 110: 4—6 (AS) sier til denne fryktløse stridsmann: «Herrena ved din høyre hånd knuser konger på sin vredes dag. Han holder dom iblant folkeslagene, han vil fylle stedene med døde kropper; han vil knuse hodet over mange land.» Les den malende beskrivelsen av denne kongelige stridsmann for Jehova Gud i Åpenbaringen 19: 11—16. La nå alle de militariserte folkeslag få vite at de alle sammen skal lide et endelig nederlag i det universelle Harmageddon-slag, og rustningskappløpet skal endelig en gang bli stoppet for alle tider.

20. Etter hvilken begivenhet vil det bli en garantert fred? Hva vil de overlevende gjøre?

²⁰ Etter Harmageddon skal de overlevende på seierherrens side få nyte en fullkommen og garantert fred. Da skal de «smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig». — Es. 2: 4.

[Fotnoter]