Hva Bibelen sier

Skulle de kristne være pasifister?

De kristne trossamfunn burde bli pasifistiske igjen, slik de var i kristendommens første århundrer.» Hubert Butler, irsk forfatter.

ETTER et besøk i Jugoslavia etter den annen verdenskrig skrev Hubert Butler frimodig det ovenstående i et essay. Han skrev det i 1947, men det ble ikke offentliggjort før i fjor! Butler var rystet over hvordan «den kristne kirke under krigen lukket øynene for ubeskrivelige forbrytelser og beveget seg meget langt bort fra Kristi lære».

Butler var ikke redd for å si sin frimodige mening til fordel for upopulære saker eller grupper. Når han gjorde det, hadde han som oftest ingen støtte fra noen. Han stilte fryktløst kirkesamfunnenes atferd opp som en kontrast til den modige holdning som ble vist av Jehovas vitner, som i The Irish Times ble omtalt som «uten tvil den mest uskyldige og uklanderlige apolitiske religiøse sekt av alle». I sitt essay, «Rapport om Jugoslavia», skrev han at Jehovas vitner, som «avviste alle former for sofisteri som politiske og religiøse ledere benytter for å rettferdiggjøre krig», ble stilt for retten av jugoslaviske myndigheter fordi de ikke ville støtte krigen.

Men er det ifølge Bibelen riktig å omtale Jehovas vitner som pasifister? Det kommer an på hva som menes med ordet «pasifist». Butler brukte ordet for å rose vitnene for det mot de viste ved å nekte å bære våpen i krig, trass i at de måtte lide mye på grunn av det. Mange krigshissere oppfatter imidlertid en pasifist som en «kujon eller forræder, en som gjerne vil lure seg unna det ansvar han har overfor landet sitt». Er dette et riktig syn?

Avstand fra krig og vold

Ordboken Webster’s Ninth New Collegiate Dictionary sier at en pasifist er en som «tar sterkt og aktivt avstand fra konflikter og spesielt fra krig». Den definerer «pasifisme» som «avstandtagen fra krig og vold som et middel til å løse konflikter; særlig: å nekte å bære våpen av moralske eller religiøse grunner». Hvordan passer disse definisjonene på de troende i den første kristne menighet?

De første kristne ’nektet å bære våpen av moralske og religiøse grunner’ og tok avstand fra alle ’konflikter og kriger’. Hvorfor? Fordi de visste at Jesus hadde sagt at hans etterfølgere ikke var «en del av verden», og at «alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd». (Johannes 15: 19; Matteus 26: 52) I The Early Church and the World skriver en historiker: «Iallfall fram til Marcus Aurelius’ regjeringstid [161—180 e.v.t.] var det ingen døpt kristen som ble soldat.» I The New World’s Foundations in the Old sier en annen historiker: «De første kristne mente at det var galt å stride, og de ville ikke gjøre tjeneste i hæren selv når Romerriket trengte soldater.»

Det oppdraget de kristne hadde fått, gikk ut på at de skulle forkynne det gode budskap. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) De forstod at Gud ikke hadde gitt dem i oppdrag å føre krig mot hans fiender, eller å handle som Guds domsfullbyrdere, for å si det på den måten. (Matteus 5: 9; Romerne 12: 17—21) Det var bare når såkalte kristne ’beveget seg langt bort fra Kristi lære,’ som Butler sa, at de ble innblandet i nasjonenes kriger. Og prestene velsigner hærene og ber bønner om seier, ofte for begge de stridende parter. (Jevnfør Johannes 17: 16; 18: 36.) I tidligere århundrer ble det for eksempel utkjempet mange blodige kriger mellom protestanter og katolikker, og «Vest-Europa ble hjemsøkt av redsler, idet begge parter hevdet at de var formidlere av Guds vrede,» skriver Kenneth Clark i sin bok Civilisation. McClintock og Strongs Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature sier at de argumentene som ble brukt for å rettferdiggjøre en slik form for krigføring, «tydeligvis skriver seg fra et ønske om å tekkes den verdslige makt og er klart i strid med den eldste kristne lære og med hele evangeliets ånd». — Jakob 4: 4.

Fullstendig avstand fra krig?

Men var egentlig ’den eldste kristne lære og hele evangeliets ånd’ pasifistisk? Kunne de første kristne egentlig omtales som pasifister, i samsvar med definisjonene tidligere i artikkelen? Nei! Hvorfor ikke? For det første fordi de anerkjente Guds rett til å føre krig. (2. Mosebok 14: 13, 14; 15: 1—4; Josva 10: 14; Jesaja 30: 30—32) Dessuten drog de heller aldri i tvil Guds rett til å bemyndige det gamle Israel til å kjempe for ham i den tiden da han utelukkende handlet med Israels nasjon på jorden. — Salme 144: 1; Apostlenes gjerninger 7: 45; Hebreerne 11: 32—34.

Gud har ikke bare rett til å fjerne de onde fra jorden; på grunnlag av rettferdigheten er han også forpliktet til å gjøre det. Mange av de onde kommer aldri til å følge Guds tålmodige oppfordringer og forandre seg. (Jesaja 45: 22; Matteus 7: 13, 14) Gud kommer ikke til å tolerere det onde i det uendelige. (Jesaja 61: 2; Apostlenes gjerninger 17: 30) De kristne er derfor innforstått med at når enden kommer, skal Gud med makt fjerne de onde fra jorden. (2. Peter 3: 9, 10) Som Bibelen har forutsagt, kommer det til å skje «under Herren Jesu åpenbarelse fra himmelen med sine mektige engler i en flammende ild, når han bringer hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus». — 2. Tessaloniker 1: 6—9.

Den siste boken i Bibelen omtaler denne konflikten som «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag», eller Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Den sier at Jesus Kristus skal ta ledelsen i denne krigen, og at han «fører krig i rettferdighet». (Åpenbaringen 19: 11, 14, 15) Jesus Kristus blir med rette kalt ’Fredsfyrsten’. (Jesaja 9: 6) Men han er ingen pasifist. Han har allerede utkjempet en krig i himmelen for å fjerne alle Guds opprørske fiender derfra. (Åpenbaringen 12: 7—9) Om kort tid skal han utkjempe enda en krig for å «ødelegge dem som ødelegger jorden». Hans etterfølgere på jorden kommer imidlertid ikke til å delta i denne fullbyrdingen av Guds dom. — Åpenbaringen 11: 17, 18.

De sanne kristne elsker fred. De inntar en fullstendig nøytral holdning til verdens militære, politiske og etniske konflikter. Men de er strengt tatt ikke pasifister. Hvorfor ikke? Fordi de ser fram til Guds krig, som endelig skal sørge for at Guds vilje blir gjennomført på jorden — en krig som skal avgjøre det store stridsspørsmålet om det universelle overherredømme og én gang for alle fjerne alle fiender av fred fra jorden. — Jeremia 25: 31—33; Daniel 2: 44; Matteus 6: 9, 10.

[Bilderettigheter på side 22]

Kristus spottes/The Doré Bible Illustrations/Dover Publications, Inc.