To klassiske brev av stor betydning

TRAJAN, hersker over det vidstrakte romerske rike, trengte en stattholder i provinsen Bitynia-Pontus i Lilleasia. Han utnevnte derfor sin betrodde venn Gaius Plinius Cecilius Secundus, også kalt Plinius den yngre. Plinius kom til Bitynia i året 111 e. Kr., og døde to år senere, men i løpet av den tiden skrev han mange brev til Trajan om en rekke forskjellige spørsmål. Ett av disse brevene, og også Trajans svar på det, handler om de første kristne og blir betraktet som et monumentalt dokument fra oldtiden. Det viser Guds innvigde tjeneres holdning, oppførsel og innstilling sett med ikke-kristne øyne. Disse brevene (som ble skrevet bare ganske kort tid etterat den siste av apostlene døde) er av så stor historisk betydning at vi gjengir dem her, etter en engelsk oversettelse som ble offentliggjort i Harvard Classics, 1909, bd. 9, sidene 425—428.

«Det er min ufravikelige regel å henvende meg til Dem angående alle saker jeg er i tvil om, for hvem er bedre i stand til å fjerne mine betenkeligheter eller opplyse min uvitenhet? Da jeg aldri har vært til stede ved noen rettssaker angående dem som bekjenner seg til kristendommen, er jeg ikke bare ukjent med arten av deres forbrytelser eller utmålingen av deres straff, men også med hvorvidt det er riktig å innlate seg på en undersøkelse angående dem. Altså, hvorvidt det i alminneiighet blir gjort noen forskjell av hensyn til alder, eller om det ikke skal skjelnes mellom barna og de voksne; om anger gjør dem berettiget til benådning; eller om det ikke gagner en mann noe å avstå fra sin villfarelse hvis han engang har vært en kristen; om det er selve den ting å bekjenne seg til kristendommen, selv om det ikke er begått noen kriminell handling, som er straffbar, eller om det bare er selve de forbrytelser som er knyttet til bekjennelsen, som er straffbare — om alle disse punktene er jeg i stor tvil. Den metoden jeg i mellomtiden har brukt overfor dem som er blitt brakt fram for meg som kristne, er denne: Jeg har spurt dem om de er kristne; hvis de innrømte det, gjentok jeg spørsmålet to ganger, og truet dem med straff. Hvis de fastholdt det, ga jeg ordre til at de straks skulle straffes, for jeg var overbevist om at hvordan enn beskaffenheten av deres meninger kunne være, så fortjente en trassig og ubøyelig halsstarrighet sikkert nok straff. Det har også vært ført fram for meg andre som var besatt av den samme forblindelsen, men da de var romerske borgere, ordnet jeg det slik at de ble sendt til Roma. Men da denne forbrytelsen spredde seg (som vanligvis er tilfelle) mens den faktisk var under forfølgelse, har det forekommet mange tilfelle av samme art. Det ble lagt fram for meg en anonym anmeldelse som inneholdt en anklage mot flere personer, som under avhøringen nektet at de var kristne eller noen gang hadde vært det. De gjentok etter meg en påkallelse av gudene, og utførte religiøse seremonier og ofret vin og røkelse foran Deres statue (som jeg i den hensikt hadde gitt ordre til å bringe dit, sammen med billedstøttene av gudene), og spottet til og med Kristi navn, mens det derimot sies at det ikke nytter å tvinge dem som virkelig er kristne, til ettergivenhet i noen av disse ting, og derfor fant jeg det riktig å frikjenne dem. Noen blant dem som ble anklaget av et vitne personlig, bekjente seg først som kristne, men nektet det straks etter. Resten erkjente virkelig at de hadde vært det tidligere, men at de nå (noen for over tre og andre for flere år siden, og noen få for over tyve år siden) hadde avsverget denne villfarelsen. De tilba alle sammen Deres statue og billedstøttene av gudene, og uttalte samtidig forbannelser mot Kristi navn. De forsikret at hele deres brøde, eller deres villfarelse, var at de møttes på en fastsatt dag før det var lyst, og rettet en slags bønn til Kristus, som til en guddom, og forpliktet seg ved en høytidelig ed, ikke til noe ondt forehavende, men til aldri å begå noe slags bedrageri, tyveri eller ekteskapsbrudd, aldri å svikte sitt ord, eller avslå et betrodd verv når en blir oppfordret til å utføre det. Etter dette hadde de for skikk å skilles, og så samle seg igjen for i fellesskap å spise et harmløst måltid. De avsto imidlertid fra denne skikken etter kunngjøringen av min forordning, der jeg i samsvar med Deres befaling nedla møteforbud for alle forsamlinger. Etterat jeg hadde fått denne beretningen, fant jeg det enda mer nødvendig å tvinge fram den virkelige sannhet ved å anvende tortur overfor to slavinner, som det ble fortalt gjorde tjeneste ved deres religiøse seremonier. Men alt jeg kunne oppdage var vitnesbyrd om en vrang og grenseløs overtro. Jeg fant det derfor hensiktsmessig å utsette alle videre skritt i saken for å få rådspurt Dem. Det ser ut til at det er en sak som i høy grad krever Deres oppmerksomhet, særlig da et stort antall mennesker står i fare for å komme under disse rettsforfølginger, som allerede har utstrakt seg, og sannsynligvis fremdeles kommer til å utstrekke seg, til å omfatte personer av alle klasser og aldrer og til og med av begge kjønn. Denne smittsomme overtro er i virkeligheten ikke begrenset bare til byene, men har spredt sin smitte til omliggende landsbyer og landdistrikter. Det ser ikke desto mindre ut til at det ennå er mulig å hindre dens framgang. I det minste begynner templene, som engang sto nesten tomme, å bli besøkt, og de hellige seremonier blir etter et langt opphold brakt til live igjen, samtidig somdet er alminnelig etterspørsel etter offerne, som det inntil helt nylig var meget få kjøpere til. Ut fra dette ligger det nær å formode at mange kunne vinnes tilbake hvis det ble gitt alminnelig amnesti for dem som vil angre sin villfarelse.»

Keiser Trajan skrev som svar på dette brevet fra Plinius: «De har valgt den rette framgangsmåte, min kjære Secundus, ved å undersøke anklagene mot de kristne som er blitt ført fram for Dem. Det er ikke mulig å stille opp en alminnelig regel for alle slike saker. Gjør ikke noe ekstra for å oppspore dem. Hvis de virkelig skulle bli brakt fram for Dem og forbrytelsen er blitt bevist, så må de straffes, dog med det forbehold at når vedkommende person nekter at han er en kristen, og vil gi bevis for at han ikke er det ved å påkalle våre guder, la ham da (til tross for enhver tidligere mistanke) bli frikjent når han angrer. Anonyme opplysninger bør ikke mottas i noen som helst slags rettsforfølgelse. Det innfører en meget farlig presedens, og er fullstendig fremmed for vår tids ånd.»

FOR ET ROSVERDIG VITNESBYRD!

En analyse av disse brevene forteller oss en hel del om de første kristne. Selv om disse Kristi sanne etterfølgere utgjorde et lite fåtall både av «barna og de voksne», lot det likevel ikke til at noen slags «tredje grads» forhør kunne bøye eller knekke dem. «Ubøyelig halsstarrighet» kalte Plinius det. Men i virkeligheten var det et gudfryktig eksempel på uselvisk kjærlighet, full og hel trofasthet og en ubrytelig beslutning om å gjøre det Jehova befalte, det som er rett, og ikke et selvisk utslag av stivsinn.

Hva var det så for noen fryktelige forbrytelser disse kristne hadde gjort? Plinius sa at de ba til Gud i Kristi navn, at de «forpliktet seg ved en høytidelig ed, ikke til noe ondt forehavende», men de avla tvert imot løfte om «aldri å begå noe slags bedrageri, tyveri eller ekteskapsbrudd, aldri å svikte sitt ord eller avslå et betrodd verv når en blir oppfordret til å utføre det», og dessuten hadde de den skikken «i fellesskap å spise et harmløst måltid». Keiserriket hadde sikkert nok ingen bedre, mer rettskafne eller ønskelige borgere, og likevel var det disse Plinius var ute etter å slå i hjel og ødelegge!

Men ikke alle som ble ført fram for Plinius, viste seg å være slike trofaste kristne. Noen nektet at de noen gang hadde vært det, og for å bevise det tilba de gladelig de hedenske guder og «utførte religiøse seremonier og ofret vin og røkelse» foran Trajans statue, «og spottet til og med Kristi navn». Til og med Plinius var forvisset om at disse ikke var kristne, for det «sies at det ikke nytter å tvinge dem som virkelig er kristne, til ettergivenhet i noen av disse ting».

En tredje gruppe av dem sbm ble ført for retten for Plinius, var lik dem Jesus nevnte, mennesker som hadde harde, forstenede hjerter, der sannheten fant så grunt rotfeste at den visnet bort under forfølgelsens hete. (Matt. 13: 20, 21) De var troløse og holdt seg ikke ustraffelige overfor Jehova Gud, og gikk på akkord med herskerne i denne sataniske gamle verden. De «forlot» sin hellige pakt, oppga sin gudfryktige levemåte og forlot Herrens forsamling, og alt dette fordi ubetydelige, små mennesker som Plinius og Trajan «nedla møteforbud for alle forsamlinger». (Hebr. 10: 25) Mot denne troløse og verdiløse klassen viste Plinius barmhjertighet og ettergivenhet, Trajan samtykket i det, og Djevelen hoverte. Men i Jehovas øyne fortjente bare disse paktsbryterne døden. — Ordspr. 5: 4, 5; Rom. 1: 31, 32.

Forfølgelse og det at noen falt fra, stoppet imidlertid ikke denne «smittsomme overtro», som Plinius kalte den. I virkeligheten spredte kristendommen seg «mens den faktisk var under forfølgelse», og «personer av alle klasser og aldrer og til og med av begge kjønn» tok imot sannheten. Plinius klaget over at den «ikke [er] begrenset bare til byene, men har spredt sin smitte til omliggende landsbyer og landdistrikter».