Kristen utvidelse i araberstatene
N. H. Knorr, Selskapets president, sendte denne rapporten fra Det nære østen og Orienten da han sammen med sin sekretær var på tjenestereise der for å fremme kristent misjonsarbeid.
EIRUT i Libanon vil julaften minne de fleste amerikanere om nyttårsnatten. Bror Henschel og jeg kom til dette resultat da vi om kvelden den 24. desember prøvde å få sove. Våre anstrengelser var stort sett nytteløse. Ikke lenge etterat larm og støy var dødd hen, måtte vi stå opp for å ta et tidlig fly til Jerusalem. Vi hadde bare vært i Beirut lenge nok til at vi kunne være sammen med den lokale krets av Rikets forkynnere og andre som var kommet fra Tripolis og mellomliggende steder. Vi planla imidlertid å komme tilbake til Beirut like etter en sammenkomst i Ramallah i nærheten av Jerusalem.
Vi fløy med et libanesisk fly, og derfor måtte vi fly en omvei til Jerusalem. Libanesiske og syriske fly flyr ikke over det moderne Israel hvor de løper risikoen for å bli beskutt. Men vi brydde oss ikke om den halvtimen som vår reisetid derved ble forlenget med, for ferden ga oss anledning til et meget interessant studium av bibelsk geografi.
Flyet vant høyde, og ferden gikk sørover over den landstrekningen som engang ble kalt Tob, og som Gud i svunne tider ga Manasses barn på østsiden av Jordan. I sørenden av Genesaret-sjøen så vi vannet rinne gjennom Jordanelva og ned mot Dødehavet. Dalen er fruktbar hele veien ned mot denne store saltsjøen, men fruktbarheten avtar gradvis jo lengre sør man kommer. Det er lett å se hvorfor de ti byene Bibelen omtaler som Dekapolis, lå på østsiden av elva og like sør for Genesaret.
Jeg var så heldig å få sitte like bak kapteinen i cockpiten, og fikk derved ekstra fin utsikt over landskapet. På nordsiden av Dødehavet og østover lå det som engang var Rubens land, og bortenfor det Moabs land og fjellet Seir. Noen kilometer nord for det stedet Jordan munner ut i Dødehavet, pekte kapteinen ut Jeriko og åsene omkring som stadig blir høyere inntil der hvor byen Jerusalem ligger oppe på toppen av Judas åser. Jeg kunne tydelig se byene Ramallah, Jerusalem, Betlehem og langt i vest Jaffa og Tel-Aviv. I bakgrunnen lå det store Middelhavet.
SAMMENKOMST I RAMALLAH
Vi landet på en liten flyplass i åsene mellom Jerusalem og Ramallah, og kom snart inn til Jerusalem langs Jordan på et område nær byen som kalles «Ingenmannsland», og som skiller de to landene Israel og Jordan. Deretter fikk vi tak i en bil som skulle kjøre oss hjem til Selskapets representant i Beit Jala i nærheten av Betlehem sør for Jerusalem.
På veien passerte vi «Hyrdenes mark» som har fått navnet til minne om de hyrdene som voktet fårene den natten Jesus ble født i Betlehem. Stedet ligger ikke langt fra byen, og de kunne lett ha gått dit for å se Herren den natten han ble født. Men det kunne neppe ha vært om natten den 24. desember, for den 25. da vi kjørte gjennom egnen, var det altfor kaldt. Det var ikke mange hyrdene å se, og lite gress eller kornstubb som fårene kunne spise var det også. Det er mer sannsynlig og i overensstemmelse med disse kjensgjerninger at Kristus ble født omkring den første oktober, noe som også passer bedre med at han ble døpt av Johannes døperen like etterat han hadde fylt tretti år. I oktober, men absolutt ikke i desember, kunne man vente at temperaturen i elva var passende for den døpergjerningen Johannes utførte.
I Beit Jal fikk vi vite at bror Kobrossi som vi skulle treffe, allerede var reist til Ramallah for å ordne de siste tingene i forbindelse med sammenkomsten, og vi dro straks videre. Merkelig nok har dette landet, som for nitten hundre år siden ble så begunstiget med at kristendommen hadde sin start der og med den første kunngjøringen av det glade budskapet «Himlenes rike er kommet nær!» i dag stor mangel på forkynnere som kan fremme den rene tilbedelses sak. Vi fortalte brødrene at seks misjonærer er på vei fra Amerika, og at to vil bli stasjonert i Betlehem og Beit Jala og fire i Ramallah. Det viste seg at fem bibelstudier som ble holdt i nærheten av Jrusalem, ble besøkt av om lag nitti-fem personer. Av disse var det bare tjue-to som var aktive forkynnere av budskapet om Riket.
Neste morgen samlet vi oss førti-ni stykker i et værelse mot gaten i hjemmet hos en av brødrene til åpningen av sammenkomsten. Bror Chimiklis, som er uteksaminert fra Gilead, åpnet med talen «Veien til framgang». Bror Henschel ga deretter gode råd i forbindelse med å la seg lede av ånden og holde seg selv og organisasjonen ren. Jeg talte etter ham og la vekt på apostelens strenge formaning til alle i menigheten om å bli ordinerte forkynnere, at det var derfor han hadde skrevet til kristne overalt om å gi akt på dette overmåte betydningsfulle arbeid, å være en tjener for den Høyeste. Dette var avslutningen på en meget glederik formiddag, og vi vendte vår oppmerksomhet mot det offentlige møte som skulle holdes klokken 14 i rådhussalen.
Foredraget «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» var ikke blitt bekjentgjort på forhånd ved annonser- og plakater. Bare to timer ble nå brukt til å bekjentgjøre det ved at brødrene underrettet velvillige som de visste var interessert i budskapet om Riket. Vi ble derfor behagelig overrasket da vi kom til rådhussalen og fant den nesten full. Da foredraget skulle ta til, sto det tilhørere i midtgangen. I alt var det nitti-to til stede med borgermesteren i spissen, og han sa etterpå at han trodde at innbyggerne i hans by burde ha mer av denne slags opplysning. Sammenkomsten ble avsluttet i det private hjemmet, og jeg oppfordret forkynnerne til å hjelpe de misjonærene som snart ville komme, med å lære seg arabisk, og jeg framholdt hvordan misjonærene på sin side ville være dem til stor hjelp i vitnearbeidet. En redegjørelse for Selskapets planer i forbindelse med arbeidet der på stedet ble mottatt med stor begeistring av den lille kretsen som var så ivrig etter å bli dyktige Rikets forkynnere.
DEN «HELLIGE BY» I MUHAMMEDANSK UTGAVE
Dagen etter hadde vi noen timer til rådighet for oss selv, og vi var ivrig etter å få se den gamle byen Jerusalem og det stedet hvor David hadde planlagt at templet skulle bygges, og hvor det ble bygd av Salomo. Muhammedanerne som kontrollerer området, betrakter det som hellig grunn, og kristne kan bare komme dit mellom kl. 7.30 og 11.30 og da med spesiell tillatelse. Størst interesse knytter seg nå til den moskéen som er bygd der. Inne i moskéen hever det høyeste punktet av fjellet Moria seg om lag fem fot over golvet. Toppen av fjellet danner en flate på ca. 9 x 6 m, og rundt den går et rekkverk av tre som markerer det stedet hvor man mener at jødenes offeralter sto. Det var til dette berget Abraham førte sin sønn Isak for å ofre ham til Jehova som han hadde fått befaling om. Muhammedanernes interesse for stedet skyldes påstanden om at det var der Muhammed siste gang berørte jorden da han steg opp til himmelen. Den delen av berget som man påstår viser hans fotspor, er blitt hogd ut og lagt i en spesiell kiste som har en åpning slik at de troende kan få lov til å berøre den.
Ikke langt herfra ligger «Den gylne port» i Jerusalems murer som Jesus og hans disipler dro inn til byen gjennom da Herren kom ned fra det nærliggende Betania over Oljeberget for å foreta sitt triumftog inn til byen og bli tiljublet som Davids sønn. Dette viste seg å være et meget interessant landemerke, for derfra kunne en se beliggenheten av tempelplassen i forhold til Oljeberget, Kedrondalen, Getsemane og andre steder av bibelsk betydning. Da vi forlot tempelområdet, passerte vi jødenes berømte «Klagemur» som sies å være rester av grunnmuren til Herodes’ tempel. Men det finnes ikke lenger noen jøder i denne muromkransede byen som klager ved klagemuren slik vi så dem gjøre det i 1947. En guide fortalte at nå står de ortodokse jøder i sitt land Israel med ansiktet vendt mot denne muren og fortsetter sine veklager. Snart var vi atter i luften på vei mot Libanon, og vi etterlot oss i kjølvannet denne klagenes by, som mer er et symbol på sorg enn på håp for de forskjellige religioner som har betegnet den som «hellig». I nær framtid vil Kongen Kristi styre innføre ren, ubesmittet gudsdyrkelse over hele jorden, uten at det vil bli nødvendig med pilegrimer eller blodige korstog for å fravriste innehaverne grunnen tomme for tomme. Det kjentes godt å vite at dette omstridte område nå ble betjent av oppriktige forkynnere i Jehovas tjeneste.
DÅP I REGNVÆR
Dagen etter var vi til stede ved åpningen av sammenkomsten i Beirut. Det var kommet brødre fra alle deler av Libanon, og mange var kommet fra Syria. Det var oppsiktsvekkende mange unge menn og kvinner blant dem. Da bror Henschel holdt sitt foredrag fredags kveld, den 28. desember, var det 260 til stede. Vi opplevde noe litt usedvanlig da det elektriske lyset gikk i vår bydel da bror Henschel var kommet om lag midtveis i sitt foredrag, men han fortsatte uten avbrudd. Vi greidde oss med noen få vokslys inntil det elektriske lyset kom tilbake. Lørdag morgen ble det tappet varmt vann i en liten dam for å gjøre det mer behagelig for dåpskandidatene, og tjue symboliserte sin innvielse til Gud og hans tjeneste til tross for et voldsomt regnvær. I disse første to dagene ble søndagens offentlige foredrag kraftig avertert, mens tilhørerskaren fortsatte å vokse i Rikets sal, hvor sammenkomsten ble holdt. Lørdag kveld var det 400 til stede.
Søndag den 30. desember ble all aktivitet overført til det amerikanske universitetskapellet, hvor det offentlige foredraget skulle holdes klokken 15. Gjennom averteringen var det lykkes oss å gjøre spørsmålet «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» til dagens spørsmål i Beirut, og 793 kom for å høre svaret. Deres applaus var høylydt og spontan etter som de fikk det ene punktet etter det andre nærmere belyst. Etter talen mottok tilhørerne med begeistring en ny brosjyre på arabisk, noe som var likså gledelig som overraskende for brødrene, for det betydde at de ville få et nytt hjelpemiddel som kunne benyttes i tjenesten på feltet.
Denne sammenkomsten var en gledelig opplevelse i et land hvor interessen for Riket stadig øker. For litt over to år siden sendte Selskapet to brødre til Beirut, hvor det var opprettet en liten krets på seks personer, men som trengte hardt til hjelp. Nå har kretsen over 100 forkynnere. Fire misjonærer ble sendt dit for om lag et år siden, og for tre måneder siden kom det åtte til. De siste skal overføres til Tripolis. I 1947, siste gang jeg besøkte Libanon, hadde de et gjennomsnitt på 99 forkynnere. I 1951 var gjennomsnittet 301, og de hadde hatt et høydepunkt på 401, noe som tydelig viser økningen i dette landet på halvannen million mennesker.
SYRIA OG MUHAMMEDANERNE
Tidlig mandag morgen den 31. desember dro vi etter planen av sted med bil til Syria. Etter en frisk tur gjennom snødekte fjell kom vi ned i den lange dalen som går for å være den mest fruktbare egnen i Libanon. Det er her man har funnet ruinene av byen Baalbek, som imidlertid ikke lå i vår reiserute. På Neros tid ble det reist templer i byen for Jupiter, Bakkus og Venus. Fra et steinbrudd i nærheten hentet man stein i svære partier og bygde et stort sentrum for djevlereligionen. Ruinene ligger der den dag i dag som et taust vitnesbyrd om den gamle Baals-dyrkelsen og de seksuelle orgier som både den og det hedenske Romas gudsdyrkelse var forbundet med. I dalen dyrkes fine viner som passet ypperlig ved de drikkefestene som ble holdt til ære for Bakkus.
Vi kjørte hurtig tvers gjennom det fruktbare landskapet, gjennom Anti-Libanons område, ordnet de nødvendige formaliteter med passene på grensen mellom Libanon og Syria, og av sted bar det nedover veien som i store slynger fører til Damaskus. Vi hadde litt tid til å bese byen, hvis moderne bydel gir et meget flott inntrykk. Vår interesse førte oss bort i en gate som kalles «den rette», som er omtalt i Bibelen. Vi gikk særlig for å få se den delen av den gamle bymuren som har en glugge hvor det antas at Paulus ble firt ned og slapp bort. (2 Kor. 11: 32, 33) Det er ingen tvil om at det enda finnes deler av den gamle muren, men vi betviler sterkt at det vinduet vi så, og som befinner seg over hovedinngangen til en kirke, er den gluggen Bibelen taler om. Det virket altfor nytt til å kunne være det samme vinduet eller den samme murveggen som sto i Paulus’ dager, for byen er blitt angrepet, ødelagt og erobret mange ganger av fiender. Vinduet over kirkens hovedinngang er imidlertid et godt trekkplaster for denne spesielle kirken. Beretningen i Bibelen er autentisk, men man har sine tvil når det gjelder dette spesielle vinduet.
En muhammedansk prest skulle begraves, og vi sto og ventet på at følget skulle passere. Like foran kisten gikk en mann som med hes stemme jamret og gråt for dem som fulgte etter. Vi fikk vite at han hadde betaling for å gjøre det. Vi så ingen kvinner i følget.
Den ettermiddagen fra klokken fjorten til seksten talte bror Henschel og jeg til førti-fem brødre, og av dem var femten kommet fra Libanon for å oppmuntre brødrene i Syria. Forkynnerne i Syria ble overlykkelige da de fikk vite at Selskapet snart ville forsøke å sende misjonærer til Damaskus for å hjelpe dem.
Arbeidet i Syria har rike muligheter. Det ble organisert og satt i gang for tre år siden med en heltidsforkynner og nitten kretsforkynnere. Nå er det femti-sju forkynnere der, og i fjor hadde de et høydepunkt på åtti-to forkynnere. Den muhammedanske innflytelse, som er meget større i Syria enn i Libanon, utgjør et stort problem. Det er meget vanskelig å snakke med en muhammedaner om Kristi gjenløsningsoffer og om at han er Messias. Muhammedanerne hevder en lære om at det engang skal komme en som skal vise dem veien og opprette en verdensregjering på jorden. For dem er Kristus bare en profet og Muhammed en annen og større profet. De følger ubetinget Koranen og står urokkelig fast imot Bibelen. Det er derimot om lag femten prosent av befolkningen som består av navn-«kristne» og som akkurat som Jehovas vitner holder seg til Bibelen. Blant dem vokser interessen, og noen av dem er allerede blitt Rikets forkynnere. Da vi til sist måtte si adjø til disse meget vennlige brødre, dro vi med bil tilbake til Beirut igjen, mens muhammedanske minareter avtegnet seg mot horisonten bak oss.
GLEDE OVER FRAMGANGEN
Vi begynte det nye året i Beirut med å diskutere spørsmål i forbindelse med arbeidet i Jordan, Syria og Libanon, som hører inn under dette kontoret. Alle misjonærene som var stasjonert i Beirut, møtte opp klokken 9 om morgenen, og sammen dro vi med bil for å bese det nye misjonærhjemmet i Tripolis. Vi kom akkurat til middag, og deretter diskuterte vi problemene med misjonærene i Tripolis. Noen av dem kommer kanskje om ikke så lenge til å bli sendt til Aleppo i Syria for å hjelpe til med utvidelsesarbeidet der, og når de drar, vil andre som nettopp er uteksaminert fra Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead, overta deres plass, hvis dette viser seg å være Herrens vilje. Det er en fordel å sende erfarne misjonærer til Syria, for disse brødrene kan mer arabisk og vil være bedre i stand til å få noe gjort i Syria, hvor det tales meget mindre engelsk enn i Libanon.
Om kvelden var det etter programmet et to-timers møte for kretsen i Tripolis og for mennesker med god vilje i nabolaget. Noen kom også fra andre kretser, slik at både Rikets sals auditorium og de tilstøtende rom var fylt med 302 personer. Mellom bror Henschel og meg talte avdelingstjeneren bror Tuttle og bror Chimiklis. Disse brødrene var de to første misjonærer i Libanon, og nå talte de arabisk. Begge snakket godt, og publikum var fornøyd med dem. Vi håper at disse brødre om en tre måneders tid vil kunne greie å tjene kretsene som områdetjenere uten å bruke tolk og holde sine offentlige foredrag på arabisk. De går hardt inn for å greie dette, og jeg er sikker på at med Herrens velsignelse vil det lykkes for dem.
Vi dro tilbake til Beirut samme kvelden, for vi hadde en hel del å gjøre der dagen etter med å avslutte vårt arbeid på kontoret og gjøre oss ferdig til å dra til Karachi, vårt neste stoppested. Våre medarbeidere i Libanon er meget begeistret og glade over den framgang som har vært i forkynnelsen av det gode budskap i de siste få årene. De setter stor pris på at Selskapet har sendt misjonærer for å hjelpe dem. De har på sin side hjulpet misjonærene ved å stå til tjeneste som lærere i arabisk, og alle misjonærene har vært takknemlige for det. Jehova fortsetter å velsigne arbeidet.