Hatet for hans navns skyld

JESUS Kristus brakte uten tvil det største budskap om fred, glede og menneskelig tilfredshet som noen gang har lydt for menneskers ører. Men ingensteds lovte han sine etterfølgere at de skulle få stå høyt i gunst hos denne verden, ja, ikke engang at de skulle få en menneskelig behandling av den. Han sa rett ut til dem hva de kunne vente seg: «Da skal folk overgi dere til trengsel og drepe dere, og dere skal bli hatet av alle folkeslag på grunn av mitt navn.» — Matt. 24: 9, NW.

I året 64 sto kristendommen i en framskutt stilling i en stor del av det romerske keiserrike, innbefattet selve hovedstaden Roma. De kristnes personlige egenskaper, deres form for tilbedelse og standhaftige vegring av å gå på akkord hva den angikk, hadde gjort dem til faste skyteskiver for fiendtlighet og latterliggjørelse. I dette året, det tiende år av keiser Neros regjering, ble Roma herjet av en brann så stor at den ennå gir stoff til poesi og legender. Da ilden hadde sloknet, lå de store slumkvarterene i den stolte hovedstaden enten helt eller delvis i ruiner. Neros gaver til de hjemløse og hans energiske gjenoppbyggingsprogram kunne ikke gjøre det av med den voksende mistanke om at han selv hadde satt ild på sin egen hovedstad. Keiseren likte seg ikke, og så seg da om etter en passende syndebukk for å avlede oppmerksomheten fra seg selv. Han skyndte seg offentlig å legge skylden på de upopulære kristne. Slik begynte et tidsrom med ti store forfølgelser mot de kristne av forskjellige romerske keisere gjennom en periode på nesten tre hundre år.

DE TI FORFØLGELSER

Nero sørget for at den første av disse fryktelige forfølgelsene anga retningslinjene for de øvrige. Han lot straks de kristne bli innfanget, dømt etter en overfladisk rettergang, og drept på de mest barbariske måter en kan tenke seg. Noen ble kastet for de ville dyr på arenaen, andre ble sydd inni dyreskinn og overgitt til ville hunders raseri, mange ble korsfestet, og andre ble kledd med brennbare stoffer og tent ild på, slik at de ble levende fakler i Neros hager om natten. Det var i denne forfølgelsen at apostelen Paulus led martyrdøden.

Etter Neros død ble det et kort opphold, men ved slutten av det første århundre flammet den andre store forfølgelsen opp under keiser Domitian. Det sies at bare i året 95 var det 40 000 som led martyrdøden. Lik Nero hadde Domitian trekk som tydet på sinnssykdom. Tidligere hadde han slått i hjel sin egen bror og flere romerske senatorer. En av hans forordninger befalte at alle av Davids linje skulle dø. I denne keisers forfølgelse led mange fremstående kristne døden, blant dem også, ifølge Blanchard i hans bok Book of Martyrs [Martyrenes bok], den Timoteus som Paulus skrev to kanoniske brev til. Det var også i denne perioden at Johannes, den av de tolv apostlene som levde lengst, ble forvist til øya Patmos, der han skrev den inspirerte bibelske bok Johannes’ åpenbaring omkring år 96.

Etter Domitian ga Nervas korte tretten måneders regjering et forfriskende opphold før den tredje store trengselsperioden på grunn av Romas raseri satte inn. I keiser Trajans regjeringstid tente hatet flammene på nytt.

En kristen enke som nektet å ofre til keiseren, ble hengt opp etter håret og deretter druknet i en elv. Phocus, en kristen tilsynsmann, ble først kastet i en het kalkovn, deretter i et skåldhett bad inntil han døde. En annen, Ignatius fra Antiokia, ble torturert med ild, fikk kjøttet revet i stykker med glødende tenger, og ble til slutt slitt i stykker av ville dyr. Trajans etterfølger Adrian fortsatte med dette til sin død i år 138 e. Kr., da han ble etterfulgt av den milde Antoninus Pius.

Men også denne gangen var freden bare midlertidig. Året 162 kom, og med det den fjerde bølgen av forfølgelse, under den sterkt hedenske Marcus Aurelius Antoninus. Under hans styre ble de kristne uansett kjønn utsatt for den mest umenneskelige behandling de til da hadde vært utsatt for. Kjente medlemmer av den kristne menighet, som Polykarpos og Justinus, gikk standhaftig i døden. Nye redsler, som de rødglødende torturstolene, klarte ikke å ødelegge den kristne tro.

Den femte forfølgelsen var stort sett en lokal foreteelse, og brøt ut til forskjellige tider rundt omkring i keiserriket, der lovene mot de kristne ble håndhevet på en irregulær måte. Keiseren, Severus, skapte ikke noen ny urett ved lovens hjelp, øyensynlig på grunn av sin hengivenhet for den kristne lægen som hadde helbredet ham for en farlig sykdom.

I året 235 under keiser Maximinus kom den sjette undertrykkelsen over de kristne. Denne gangen ble utallige kristne offer slått i hjel uten noen som helst slags rettergang, og deres døde kropper ble ofte stablet opp i hauger uten så meget som en anstendig begravelse. Det sies at denne forfølgelsen skyldtes Maximinus’ store hat til sin forgjenger Alexander, som hadde beskyttet de kristne. I året 249 under Decius ble den syvende forfølgelsen satt i gang. Dette angrepet spredte seg over hele keiserriket og tok ikke hensyn hverken til alder eller kjønn, og gjorde bruk av tortur som overgikk alt som hadde vært kjent tidligere.

DE KRISTNE HOLDER UT, OG VINNER

En ung kristen mann i Asia får befaling om å ofre til Venus, og svarer stolt: «Jeg er forbauset over at dere vil ofre til en beryktet kvinne, hvis utsvevelser deres egne historikere beretter om, og hvis liv besto av slike handlinger som deres lover ville straffe. Nei, jeg vil ofre til den sanne Gud det antagelige offer, lovprising og bønner.» På grunn av dette blir han radbrukket, deretter halshogd. Julian, en mann fra Silicia, blir bundet i en sekk med slanger og kastet i sjøen. To tidligere hedenske prester, som var blitt omvendt til kristendommen og hadde vunnet mange proselytter, blir arrestert under denne forfølgelsen, og blir brent levende da de nekter å avsverge sin tro. Den berømte menighetsforstander Origenes blir grepet og fengslet, og det var bare Decius’ død som gjorde at han ikke ble henrettet. Krig med goterne legger beslag på hans etterfølger Gallus’ oppmerksomhet, men senere, da keiserriket ble rammet av pest, blir det gitt befaling om at det overalt skal ofres til Romas, guder. Dette førte til nye blodbad på de kristne, denne gangen satt i verk av lokale pøbelbander og øvrighetspersoner.

Ennå ingen fred! I april 257 under keiser Valerianus kom den åttende bølge av forfølgelse. Den føyde utallige nye martyrer til listen, og også enda mer djevelske torturmetoder. Dette stormløpet ble hovedsakelig rettet mot tilsynsmennene og de ansvarlige i den kristne menighet, med det formål å bryte opp rekkene ved å ødelegge ledelsen. Fremst blant ofrene denne gang var Cyprianus, tilsynsmann i Karthago. De lokale romerske myndigheter kjente og respekterte ham, og derfor lot de ham ikke torturere for å framtvinge en tilbakekallelse, men benyttet den mest smertefrie avlivningsmåte som sto til deres rådighet, nemlig halshogging.

I året 274 proklamerte keiser Aurelianus den niende forfølgelsen. Den flammet opp en kort tid, men stoppet snart da keiseren ble myrdet av sine egne tjenere.

Diokletian overtok kronen i 284. Først så det ut som han var vennlig innstilt overfor de kristne, men i året 303 ga han etter for overtalelser og satte i gang den tiende forfølgelsen, sannsynligvis den voldsomste av dem alle. De brukte slike metoder mot de kristne som å kvele dem med røk, de tvang dem til å drikke smeltet bly, druknet og brente dem i flokkevis, la både menn og kvinner på pinebenken, og blodet fløt i hele keiserriket. I en eneste måned ble 17 000 slått i hjel. Bare i provinsen Egypt døde 144 000 slike bekjennende kristne en voldsom død i løpet av denne forfølgelsen, i tillegg til andre 700 000 som døde som følge av anstrengelser de ble utsatt for under forvisning eller i offentlig tvangsarbeid.

Ved Diokletians abdikasjon i 305 ble riket delt mellom seks keisere. Konstantin myrdet for fote for å få overherredømmet i vest, og han stanset forfølgelsene med tanke på å få i stand en blandingsreligion ved en sammensmeltning av kristendom og hedensk religion for å styrke sitt folks enhet.

Det som disse ti forfølgelsene var et typisk eksempel på, var ikke på noen måte slutt fordi om forfølgelsene var forbi. Djevelens ondskapsfulle angrep med voldshandlinger mot kristendommen fortsatte gjennom den mørke middelalder, reformasjonen og like til denne dag. Det er bare forfølgerens redskaper som har skiftet, ikke selve grunnene for forfølgelsen. Hvis vi ønsker å finne ut hva disse stridsspørsmålene var og er, bør vi høre de bestemte svarene som disse første, standhaftige kristne ga på spørsmål som fremdeles blir stilt av vår tids «keisere».

DE BETALTE TIL GUD OG TIL KEISEREN

Da den gamle tilsynsmann Polykarpos var under press av den romerske prokonsul, som ville få ham til å fornekte kristendommen eller til iallfall å «overtale folket», slik at regjeringen kunne frigi ham uten å miste sin prestisje, svarte han:

«Overfor Dem følte jeg meg forpliktet til å avlegge regnskap, for vår religion lærer oss å behandle de [borgerlige myndigheter] med tilbørlig aktelse, så langt det er forenlig med vår frelse. Men hva utenforstående angår, så anser jeg dem ikke for å fortjene noe forsvar fra meg.» Pøbelen anklaget ham da for å være «våre guders fiende», og røpet derved at deres slette motiv var religiøs fordom.

I året 200 sto to kristne for prokonsulen Saturninus. De holdt fast på sin tro, og det fikk embetsmannen til å si: «Vi er også gudfryktige, og vi sverger ved vår herres, keiserens skytsånd, og vi ber for hans velferd, og det må dere også gjøre.» En av dem svarte: «Jeg kjenner ikke noe til skytsånden til herskeren over denne jord, men jeg tjener min Gud i himmelen, som intet menneske noensinne har sett eller kan se. Jeg har aldri stjålet noe fra noe menneske. Jeg betaler samvittighetsfullt alle de skatter og avgifter som påligger meg, for jeg anerkjenner keiseren som min hersker, men jeg kan bare tilbe min Herre, kongenes konge, alle folkeslags Herre.»

Det kristne standpunkt som går ut på å holde seg fullstendig atskilt fra verden og dens systemer, ga seg utslag i nektelse av militærtjeneste, som i tilfellet med den unge kristne Maximilian, som innvendte at han hadde tatt Kristi merke, og derfor ikke også kunne ta imot verdens merke. Videre har vi tilfellet med Marcellus, som var en centurion og altså allerede soldat. Som kristen nektet han å tilbe avgudsbildene og staten, kastet offentlig vekk sine verdighetstegn, og led døden.

Vi må legge merke til at selv det gamle Romas rå, totalitære regjering fant det tjenlig å dekke sine forfølgelser med falske anklager mot ofrene, som om den ikke hadde mot til åpenlyst å drepe dem bare på grunn av «deres religion». Den forordningen som gjorde slutt på den tiende forfølgelsen i 311, regnet opp de mange unnskyldningene, som for eksempel at de kristne ’fornærmet Romas guder’, ’sa seg løs fra keiseren’, ’ikke adlød ordre om militærtjeneste’ og lignende. For å rettferdiggjøre forfølgelsene erklærte forordningen at de var blitt brukt for å få de kristne til å vende tilbake til ’sine fedres gamle, nedarvede religion’, og således gjøre slutt på at de fulgte sine ’egne påfunn’.

SEIERVINNERE FOR EN NY VERDEN

Alt ble gjort for å stille de kristne i et uheldig lys. Selv om de med urette var anklaget for å ha satt ild på Roma i Neros dager, forteller Tacitus, så ble de den gang dømt vesentlig på grunn av anklagen for å ’hate menneskeslekten’. Ja, de var frimodige og forkynte den kommende ødeleggelse av denne gudløse verdensorden. Deres materialistiske fiender kalte dem ’mørke og strenge’, og anklaget dem for å prøve å få i stand en øyeblikkelig oppfyllelse av sine profetier ved å gjøre opprør og styrte myndighetene. Regjeringen ville meget heller at de skulle avsverge sine meninger enn at de skulle lide døden, muligens på grunn av den skamplett disse uskyldige liv satte på Romas historie. Til og med når de kristne var dømt skyldige, hadde de fremdeles valget mellom liv (ved kompromiss) og død i sin egen hånd. De kristne kunne være sikre på å få skylden for alle tenkelige ulykker, enten det nå var jordskjelv, pest eller oversvømmelse, for de overtroiske romere innbilte seg at dette var sikre tegn på gudenes vrede over at de kristne i det hele tatt eksisterte. Men trass i alt dette er det verd å legge merke til at mange hedninger, til og med offiserer i hæren, ble omvendt til kristendommen på grunn av den standhaftige tro de kristne la for dagen mens de holdt ut den mest grusomme tortur.

De kjempet mot motstand og fortsatte å gå framover. Deres gudsdyrkelse var forbudt, men de fortsatte å møtes i sine forsamlinger, selv om det ofte var nede i underjordiske begravelsesplasser, katakombene. Akkurat som tilfelle var med de før-kristne vitner for Jehova Gud, som ble beskrevet i Paulus’ brev til hebreerne, ble også disse trofaste vitner ’. . . stenet . . . saget i stykker . . . drept med sverdet . . . i mangel, i trengsel, under mishandling; og verden var dem ikke verdig. . . .’ — Hebreerne 11: 37, 38, NW.

Er det likedan i dag? Jehovas vitners erfaringer ser ut til å bevise at det er slik. På lignende måte som de kristne i de første århundrer er de med urette blitt stemplet som opprørere, nazister, kommunister, kapitalistiske amerikanske spioner, og i sin alminnelighet som folk som ’hater alt og alle’, alt avhengig av hvor de tilfeldigvis oppholder seg eller hva som kan tenkes å være det sikreste middel til å gjøre dem upopulære. Men kjensgjerningene viser at det er deres anklagere som hater, og at deres fienders gjerninger simpelthen er en oppfyllelse av en del av Jesu store profeti om de siste dager: «Dere skal bli hatet av alle folkeslag på grunn av mitt navn.»

Før og under den annen verdenskrig måtte disse trofaste kristne vitner tåle pøbelangrep, slag og fengsel i demokratiske land, og sto urokkelig ansikt til ansikt med bøddelens øks, galgen og torturkammerne i nazistenes konsentrasjonsleirer. Etter krigen er de blitt forvist, pisket og drept i kommunistiske land, og utsatt for vold i såkalte «frie» land, som for eksempel Hellas, der det har gått så langt at de er blitt drevet fram foran eksekusjonspelotongen. Det kan ikke være annerledes så lenge vi lever under den samme tingenes ordning som myrdet Kristus Jesus og forgjeves forsøkte å utrydde hans første etterfølgere fra jordens overflate.

All denne dårlige behandling kan imidlertid ikke avskrekke mennesker med god vilje fra å slutte seg til det eneste virkelig glade folk på jorden, som ikke ser sin ære i forfølgelse, men i opphøyelsen av sin Gud. Sanne overfor sin Gud og sin egen erfaring, viser de ikke dem som søker fred og glede hen til den gamle tingenes ordning, men de kunngjør Jehova Guds nye verden!