Et tapt får finner den rette Hyrde
I NÆRHETEN av Jerusalem var det for en tid siden en gammel munk som tok imot sannheten. Vi har fått nærmere detaljer om dette tilfelle, og hermed vil vi la våre lesere bli delaktige i dem. Et av Jehovas vitner forteller.
«Her i ødemarken nær Det døde hav og 25 kilometer fra Jerusalem, Betlehem og Jeriko ligger på et høyt fjell det meget gamle greske kloster, Den hellige Sabbas’ kloster. Det bor bare munker og prester der, og de som kommer dit, kan ikke komme derfra igjen før de dør. Grunnleggeren av dette klosteret, Sabbas, samlet en gang alle munkene og prestene om seg og sa: ’Ta dere i akt for epler og for kvinner; for det var eplet som bedro Eva, og kvinnen Eva som bedro Adam.’ Av den grunn er det ikke tillatt for noen kvinne å komme inn i klosteret. Hvert år blir den hellige Sabbas’ fest feiret, og da strømmer det mange fra Jerusalem, Betlehem og Jeriko til klosteret.
«Tidlig en morgen la jeg merke til at en mengde mennesker forlot byen og dro opp i fjellene. Jeg stoppet noen jeg kjente, og spurte dem hvor alle disse menneskene skulle hen, og de sa: ’Vi skal til den hellige Sabbas for å be. Bli med oss til den hellige Sabbas og se hva slags hellige profeter det er som bor der. De profeterer mye om verdens ende. De bor i huler og går omkring i fillete klær, ikke slik som dere Jehovas vitner, som kler dere så elegant. De lever av ville urter og ber dag og natt.’ Jeg spurte dem: ’Kan jeg snakke med dem om Guds ord?’ De svarte: ’Det kan du ganske sikkert.’ Jeg ble derfor med dem, og hele veien snakket jeg med dem om Guds rike.
«Murene rundt klosteret var meget høye og så ut til å være like gamle som de rundt selve byen Jerusalem. De ringte med en klokke, og folk gikk inn i kirken for å be. Jeg la merke til en gammel prest som ba på russisk. Han sa: ’Hellige Guds Mor, frels meg, en synder!’ Så gikk han bort til et trekors og sa: ’Hellige tre, frels meg, en synder!’ Jeg fulgte etter ham, og etterat han var ferdig med å be, sa jeg til ham: ’Kan jeg få snakke litt med deg?’ Han ble gledelig overrasket over å finne en som kunne snakke russisk, så han bød meg inn i hulen sin hvor han hadde bodd og bedt i tjue-seks år. Hulen hans var meget gammel, og sengen hans besto av nakne bord, og på veggene hang det mange hellige greske bilder. Jeg fikk vite at han var åtti-en år gammel.
«Jeg begynte å vitne til ham: ’Jeg hørte at du ba til Guds mor. Hør her, min venn. Hva mener du? Hvordan kunne Maria være Guds mor, når Gud skapte henne? ’Nei, det kunne hun ikke være,’ svarte han. Så viste jeg ham fra Bibelen at Maria ikke fødte Gud, men at hun fødte Jesus Kristus, som var Guds første himmelske skapning. Jeg viste ham skriftstedene som forbød å lage og tilbe avgudsbilder, og som påbød at vi skal tilbe og tjene Gud. Jeg ga ham dette rådet: ’Studer Guds ord; lær sannheten å kjenne, og sannheten skal frigjøre deg.’
«Etter dette begynte han å gråte som et barn og sa: ’Hva skal jeg gjøre?’ Jeg fortalte ham at det ikke var noen frelse i hulen; at Jesus gikk fra hus til hus og underviste folk i Guds ord i deres hjem. Jeg sa at han burde be om en bibel og studere den. Med dette forlot jeg ham, og dro tilbake til Betlehem til fots.
«Omtrent et år senere var jeg på vei tilbake fra min tjenestevirksomhet i Jeriko, og da jeg gikk av bussen i Betlehem, var det en som grep meg i skulderen og sa: ’Georg, jeg har sett etter deg i Jerusalem i to dager! Husker du at du kom til Sabbas i ødemarken? Jeg er den samme mannen, eremitten!’ Jeg kjente ham straks igjen, og spurte: ’Hva er det du vil?’ Han svarte: ’Jeg ville meget, meget gjerne få høre på deg og lære mer om denne nye læren. Jeg har ikke kunnet glemme deg siden du forlot ødemarken. Du kjenner Bibelen så godt, og Gud er med deg. Lær meg fra Bibelen.’ Selv om jeg var meget trett og sulten, satte vi oss ned ved veikanten i Betlehem, og jeg snakket med ham i to og en halv time, og han gråt hele tiden. Så spurte han meg: ’Kan jeg komme til teltet ditt i morgen og lære mer?’ Jeg svarte ham: ’Ja, det må du endelig gjøre,’ og ga ham adressen min.
«Det var ved daggry, klokken seks om morgenen, da han kom til teltet mitt. Jeg spurte ham hvordan han slapp ut av klosteret. Han fortalte da at fordi han hadde bedt om en bibel, hadde nektet å be til Maria, kysse avbildninger, osv., hadde de satt ham i klosterets fengsel og gitt ham bare brød og vann, men ikke nok av det engang. Han besluttet seg derfor til å flykte fra klosteret om natten. Han fant et tau og brukte det til å komme seg over muren med. Men da han var kommet halvveis ned muren brast tauet, og han falt ned på bakken og brakk nesen og skadet hodet. Han hadde med seg en sekk full av hellige bøker som han hadde fått før i tiden fra klosteret på grunn av sin gode oppførsel. Vi snakket sammen hele dagen og helt til klokken fire neste morgen.
«Jeg skaffet ham en russisk bibel, og han studerer den meget omhyggelig, fra morgen til kveld. Deretter viste han meg bøkene sine og spurte: ’Hva mener du, bror Georg? Er disse bøkene gode eller ikke?’ Jeg så over dem, og sa: ’Nei, min venn, disse bøkene er verdslige.’ Så spurte han: ’Hva skal jeg gjøre med dem?’ Jeg foreslo at han skulle levere dem tilbake til klosteret. Han tok dem da med seg til de greske patriarkene i klosteret, plaserte dem på skrivebordet og sa: ’Ta disse, deres falske læresetninger. Jeg har bedt i tjue-seks år i ødemarken, og det finnes ikke frelse i dem. Men nå har jeg funnet en frelsens bok som er fra Jehova Gud, Bibelen. Den studerer jeg med stor glede.’ Da han skulle til å gå, sa de: ’Ta med deg bøkene dine og dra hvor du vil.’ Han tok da bøkene og gikk til en kirkegård. Der fant han en ny grav, gravde et hull i den med hendene og slapp bøkene ned i den. Så dekket han dem til, la en stor stein ovenpå, og sa: ’La de døde lese disse bøkene.’
«Han hadde beholdt en salmebok og en sølvbeslått bønnebok; men da han fikk høre at de heller ikke var Guds ord, sa han: ’Brenn disse bøkene. De har kastet bort min ungdom. Jeg har vært død i tjue-seks år, men nå har jeg stått opp fra det døde, lik Lasarus.’ Jeg fortalte ham at det store trekorset som hang fra halsen hans, var forbannet tre. Han tok det straks av seg og sa: ’Brenn det også. Jeg har bedt til dette trestykket som er forbannet, i tjue-seks år.’ Og da han fikk høre at munkedrakten hans også var hedensk, sa han: ’Så snart jeg får tak i noen andre klær, vil jeg kaste denne drakten, klippe håret mitt kort, barbere bort skjegget og brenne alt det jeg har som er hedensk, mens alle vennene ser på. Jeg ønsker bare å lære å kjenne veien til liv på jorden.’
«Han bor nå hos noen venner i Beit-Jala, hvor vi setter i stand et bosted for ham, og han er siden blitt døpt. Hele det ortodokse presteskapet i Beit-Jala, Betlehem og Jerusalem er oppskaket over dette tilfelle.»