Spørsmål fra leserne
● Lukas 2: 39 sier: «Og da de hadde fullført alt etter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.» Siden drapet på alle spebarn etter Herodes’ befaling først skjedde et år eller mer etter Jesu fødsel, beviser ikke da dette skriftstedet at barnet var i Nasaret da Herodes satte i gang barnemordene, og at flukten til Egypt skjedde fra Nasaret og ikke fra Betlehem, som det nylig ble sagt i et nummer av Vakttårnet? — R. B., New York.
Evangelieberetningene er kortfattet, og det en av dem utelater, hender det ofte at en annen tar med. Vi kan ikke gå ut fra at Lukas’ beretning omfatter alt det som Josef, Maria og Jesus-barnet gjorde; i virkeligheten vet vi at den ikke gjør det, siden den ikke engang nevner flukten til Egypt. Lukas 2: 39 omspenner bare tidsskillet mellom fullførelsen av loven med hensyn til det nyfødte barnet og det at de senere bosatte seg i Nasaret, uten å forsøke å berette om alt det som hendte i mellomtiden.
Matteus’ beretning er imidlertid mer detaljert. Den viser at astrologene ble sendt til Betlehem av Herodes, og siden det ikke finnes nedtegnet noe om at de forandret retning, må vi gå ut fra at det var dit de dro. Det var nødvendig at «stjernen» viste seg igjen for å lede dem, ikke akkurat til Betlehem, men til det særskilte huset hvor barnet oppholdt seg. Deretter forteller beretningen om flukten til Egypt forat de kunne unnslippe fra det massemordet på barn som ble satt i gang av Herodes. Legg merke til at dette blodige massemordet på gutter på to år og derunder, var begrenset til «Betlehem og alt landet deromkring». (Matt. 2: 1—16) Med landet omkring Betlehem menes de nærliggende områder, og de strakte seg ikke engang til Jerusalem, og slett ikke opp til Nasaret i det fjerntliggende Galilea! Hvis barnet hadde vært i Nasaret, ville det ikke ha vært i noen overhengende fare. Men dette massemordet berørte det område hvor barnet befant seg, og gjorde det nødvendig at engelen advarte dem, og at de deretter flyktet til Egypt.
Matteus beretter så om Herodes’ død, som gjorde det mulig for Jesus og hans foreldre å vende tilbake til Israel i sikkerhet. Josef ville øyensynlig vende tilbake til Judea for å bosette seg i Betlehem, som han først hadde flyktet fra. Men der regjerte Herodes’ sønn, og Josef fryktet for barnets sikkerhet. Gjennom en drøm fikk han en guddommelig advarsel om ikke å vende tilbake til Judea, men isteden dra til Galilea. Forat enda en profeti skulle oppfylles, bosatte familien seg i Nasaret. (Matt. 2: 19—23) Alt dette viser klart at Josef vendte tilbake til det stedet han hadde flyktet fra, nemlig Judea, eller nærmere bestemt Betlehem, men at det ved guddommelig inngripen ble gjort en forandring i planene av hensyn til barnets sikkerhet og forat en profeti skulle gå i oppfyllelse. Derfor dro de isteden til Nasaret, og vi er tilbake til det punktet i Lukas’ beretning som er nedtegnet i den siste delen av Lukas 2: 39.
Vi tror derfor at Vakttårnet for 1. mai 1952 kom med en korrekt redegjørelse angående dette i det svar som ble gitt på dette spørsmålet på side 142.
● Er det riktig at mennene tar av seg hatten for damene? — G. S., Missouri.
Noen sier at skikken å ta av seg hatten skriver seg fra riddertiden, da mennene hadde rustning på. I en bok om skikker leser vi: «I nærvær av sin overordnede offiser måtte den alminnelige soldat vise sin underordnede stilling ved å ta av seg sin beskyttende hjelm. Inntil den tid da rustningen ble lagt vekk for alltid, vågde ingen å vise seg med hjelmen på foran sin konge. Som det ofte går, ble denne vanen skikk og bruk, og når to likestilte møtte hverandre, tok begge ridderne av seg hjelmen av respekt for den andre.» En annen bok angående dette viser at denne skikken begynte enda tidligere. «Noen autoriteter antar at denne skikken ikke oppsto før i riddertiden i middelalderen, men det finnes beviser for at den var vanlig blant grekerne, romerne og enkelte andre oldtids-folk. I hvert fall tror man at det senere ble alminnelig å ta av seg hodebekledningen for å vise ærbødighet for en overordnet, eller som et tegn på respekt for en framstående person. Neste skritt var at man tok av seg hodebekledningen for høflighets skyld, eller for å være galant overfor damene. Etter innføringen av hatter for menn for noen få århundrer siden, ble det å løfte på hatten eller ta den helt av en alminnelig måte å hilse på damene på. Denne skikken har fremdeles i behold noe av den betydning den hadde tidligere, og mange mennesker tar fremdeles av seg hatten for å hilse framstående personer av begge kjønn. Respekt for nasjonens flagg blir vist på den samme måten.»
Denne gestus blir imidlertid ikke bare tillagt patriotisk betydning når den foretas overfor flagget, men den blir også tillagt religiøs betydning, for katolske menn tar av seg hatten når de går forbi en katolsk kirke. De gjør det som en andektig handling overfor brødet og vinen som befinner seg inne i kirken, og som i samsvar med deres tro blir til Kristi virkelige kjøtt og blod. I og med at de gjør dette, tror de at de gir hyllest til Jesus Kristus, som de mener er i det innvigde alterbrødet inne i kirken.
Mannen og kvinnen ble ikke skapt like i makt og herlighet; mannen kom først og ble gitt spesielle forrettigheter. Liksom Jehova er hodet for sin hustru-organisasjon og Kristus er hodet for sin trolovede menighet, er mannen kvinnens hode. Det er kvinnen som er blitt befalt å respektere og anerkjenne mannens ledende stilling, og derfor gjør kvinner som gjør opprør mot dette, større opprør mot Gud enn de gjør mot sine menn. — 1 Mos. 3: 16; 1 Kor. 11: 2—10; Ef. 5: 33.
Men i sin verden har Satan snudd opp ned på dette. Han begynte i Edens hage og skjøv kvinnen foran mannen, han opphøyde henne over mannen, og brukte henne til å få mennesker som var innvigd til Jehova, til å falle. Han har hånt Gud ved å snu opp ned på kjønnenes stilling, men han går meget snedig fram og kamuflerer sitt arbeid ved å gi det utseende av å være uskyldige skikker. Det finnes mange uskyldige skikker, men når en skikk går imot et teokratisk prinsipp, står Satan bak den for å vanære Gud. Han er en mester når det gjelder slike bedrag. (2 Kor. 11: 14) I dette særlige tilfelle med å ta av seg hatten, appellerer han til damenes forfengelighet og til mennenes såkalte gentlemansegenskaper. Menn som ikke retter seg etter denne listige skikken, blir betraktet som simple, uhøflige og uten respekt for kvinnen. Av frykt for hva andre vil tenke, praktiserer derfor de fleste denne skikken. — Ordspr. 29: 25.
Å la være å ta av seg hatten for en dame, betyr ikke at man ikke har respekt for henne. Det er ofte de som er overdrevent høflige og galante overfor damene, som viser minst respekt for dem. De bruker disse smigrende gester og former for utvendig høflighet på en hyklersk måte, som en begynnelse til upassende tilnærmelser som til slutt røper mangel på respekt, og leder til misbruk av kvinnene. Det er ikke riktig å smigre folk og fordreie hodet på dem; det er bare til skade for dem. Hvorfor ønsker kvinnen at mannen skal vise slik særlig respekt for henne? En kvinne ga følgende svar på dette spørsmålet: «Du aner ikke hvor betydningsfull en kvinne føler seg når en mann tar av seg hatten for henne.» Dette er tilstrekkelig grunn til at de kristne burde avholde seg fra denne skikken. Man gagner ikke et menneske ved å få det til å føle seg betydningsfullt, enten nå vedkommende er mann eller kvinne.
Noen kan innvende at det vennlige nikket med hodet kommer fra den skikken å bukke, men dette nikket blir gitt uten hensyn til kjønnet, både av menn og kvinner. Det opphøyer ikke kvinnen. Hvis både menn og kvinner tok av seg hatten for hverandre som en gjensidig hilsen og for å vise hverandre respekt, ville i det minste ikke det ene kjønnet bli opphøyd framfor det andre. Når det i samsvar med skikk og bruk blir vist alminnelig respekt mellom menn innbyrdes så vel som mellom menn og kvinner, og uten at det blir gitt kvinnen særskilt ære på grunn av kjønnet, så gjør ikke Bibelen innvendinger mot det. Er det for ubekvemt for damene å ta av seg hatten? Hvorfor ventes det at mannen skal reise seg når en dame kommer inn i et værelse eller når hun kommer til eller går fra bordet, men ikke damen? Er dette også for ubekvemt for henne? Er hun spikret fast til stolen akkurat som hatten er spikret fast på hodet hennes? Finnes det skikker som er uttrykk for at kvinnen viser respekt for mannen? Det finnes ikke noen, og det er ikke bare en tilfeldighet, men en av Satans manøvrer for på en uteokratisk måte å sette kvinnen over mannen. Satan har på mange måter tatt kvinnen vekk fra den plass Gud har satt henne på, tatt henne vekk fra hjemmet og de plikter hun har der, og satt henne som leder for politiske, kommersielle og religiøse foretagender. Dette har en stor del av skylden for familiefrontens sammenbrudd i vår tid. — Hebr. 13: 4; Åpb. 2: 20.
Overfladisk høflighet som smigrer menneskets forfengelighet, er ikke det virkelig kristne kvinner ønsker. I stedet verner de om den respekt og kjærlighet kristne mennesker viser hverandre, og som blir vist på mer betydningsfulle måter enn ved de uteokratiske skikker som rår i Satans vellystige verden. Både menn og kvinner skulle holde seg på den plassen Gud har satt dem, både når det gjelder menneskenes innbyrdes forhold og tilbedelsen av Gud. Det er bare de som er tilfreds med den plassen de er satt på, som vil få leve i den nye verden. Åpen eller listig kamuflert tilbedelse og opphøyelse av skapninger vil ikke få noen plass der. Slike ting har heller ingen plass blant sanne kristne nå.