Åndelige flyktninger i Israel og vestlige land

Denne artikkelen avslutter beretningen om den tjenestereise som Selskapet Vakttårnets president,

N. H. Knorr, og hans sekretær M. G. Henschel foretok til Det nære Østen og Sør-Europa.

FLYKTNINGENS skjebne er trist og beklagelig — uten håp står han der med noen få eiendeler eller kanskje uten noe i det hele tatt, ofte også uten noen å holde av. Den moderne verden kjenner godt til hvilket veldig problem de bokstavelige flyktninger har skapt. En tjenestereise i forbindelse med misjonsarbeidet overbeviser en snart om at det problemet som reiser seg i tilknytning til dem som åndelig sett er flyktninger i denne verden, er meget alvorligere. En har ikke funnet noe passende sted for dem som bokstavelig talt er flyktninger innenfor denne verdens systemer, og dette er i enda større grad tilfelle med de åndelige ofrene.

Bare for noen få år siden ble Israel verden over hilst som det moderne «Løftets land» for jødefolket. I dag kommer misjonærene nesten daglig i forbindelse med innbyggere som er rede til å dra nær sagt hvor som helst bare for å komme ut av landet, noen foretrekker til og med å reise tilbake til Mellom-Europa. Israel er en sterkt bevæpnet politileir, og landet er omgitt av krigerske, bevæpnede fiendtlige nasjoner. Menn opp til femti år og unge barnløse kvinner blir innrullert.

Befolkningen består av et rikt utvalg av Østens og Vestens folkeslag. Husspørsmålet er et overmåte vanskelig problem, men myndighetene tillater likevel at nye tusener innvandrer hver eneste måned. Husleiene er derfor umåtelig høye. Landet kan ikke skaffe utkomme til en slik befolkning, og det gjør det nødvendig med streng rasjonering.

Israel har ikke vist seg bedre skikket som et åndelig tilfluktssted. Vi spurte en rekke mennesker om de trodde at den allmektige Gud hadde opprettet det nåværende regime. Få kunne se noe som helst guddommelig i den israelske regjering. De fleste innrømmet ærlig at det hele skyldtes militær makt og politiske manøvrer, og ikke Gud. Det finnes mange i Israel som har høy utdannelse, mens det råder stor mangel på folk i jordbruket og på vanlige arbeidere. Det var araberne som tidligere dyrket jorda i Palestina, men de fleste av dem er nå borte. Det er ikke lett å holde fram budskapet for disse menneskene i Jerusalem. Det vrimler av ateister og strengt ortodokse jøder. Ofte forsøker de å komme med argumenter imot Bibelen og graver fram en masse gammel historie og vitenskapelige ting. Misjonærene har således et stort arbeid når de daglig skal pløye gjennom leksika og historiske oppslagsbøker for å finne høvelige svar.

Misjonærene hadde vært så heldige å få leie en leilighet i Jerusalem, og der møtte vi tjue-fire Rikets forkynnere og mennesker med god vilje fra Tel Aviv, Jerusalem, Haifa og fra landsbyene i nord ved grensen mot Libanon. Det var noen arabiske brødre blant dem. Noen talte russisk og polsk, men tysk var det språket man kom lengst med. Det var nedlagt en masse arbeid med å avertere det offentlige foredraget som skulle holdes om kvelden den 24. januar i K.F.U.M. Når vi tenkte på hvilken innstilling de fleste menneskene her hadde, kunne vi ikke annet enn undre oss over hva resultatet ville bli. Klokken 9 om kvelden fikk vi svaret. Det var femti-en til stede som lyttet med største oppmerksomhet, og de fleste av dem tok imot en gratisbrosjyre etter foredragets slutt.

Fram til vårt besøk hadde misjonærene begrenset sin virksomhet til området i Jerusalem. Det er klart at man også burde ta seg av forkynnere og rettsindige mennesker på andre steder. Det ble derfor ordnet slik at en av misjonærene skulle foreta faste besøk i kretsene og hos interesserte rundt om i hele Israel. Ved hjelp av faste kretsmøter og bibelstudier skulle forkynnerne føres fram til modenhet, og det skulle da bidra til en hurtig utvidelse av den teokratiske organisasjon i landet. Til tross for mange vanskeligheter blir budskapet om Guds rike forkynt. I motsetning til de trøstesløse utsikter Israel står overfor, gir dette virkelig et grunnlag for et sikkert tilfluktssted i Guds store organisasjon.

SPANIAS RELIGIØSE DIKTATUR

Fredag kveld den 25. januar tok vi avskjed med våre brødre og søstre i Israel og fløy via Kypern og Aten til Roma. Klokken 18 dagen etter var vi på Betelhjemmet i Roma. Vi fortalte misjonærene og Betelfamilien om våre opplevelser, og de fortalte oss den strålende nyhet at sammenkomsten i Rom i desember hadde resultert i et nytt høydepunkt i antall forkynnere. Reiseplanen vår tillot ikke at besøket ble forlenget, så klokken fire om morgenen fløy vi til Genéve, hvor vi landet klokken 6.35. Samme kvelden ble det holdt et møte i Salle de Reunions de Plainpalais, en rådhussal, hovedsakelig for de fransktalende forkynnerne i Sveits; men det var også noen fra Frankrike og Italia til stede, slik at tilhørerskaren løp opp i 635. Etterpå gjorde vi en snarvisitt til Selskapets avdelingskontor i Bern, vendte tilbake den 30. januar og tok flyet til Barcelona.

Spania — hvilket vanskelig land har det ikke vært for Vestens diplomater! Det kan imidlertid beskrives uten gåtefulle vendinger. En fascistisk regjering og den romersk-katolske kirke har skapt et fysisk og åndelig diktatur og motsetter seg nesten alle reformer. Fattigdom og undertrykkelse ligger i selve atmosfæren. Selv om loven sier at enhver har rett til å praktisere sin egen tro uten innblanding, tillater den likevel ikke noen offentlig ikke-katolsk religiøs tilbedelse eller meningsytring. En slik humbuglov er avhengig av hvordan den blir «fortolket», men kan også helt og holdent ignoreres. Under disse forhold kan det ikke være noen Rikets saler i Spania. Vi besøkte derfor en rekke private hjem under vårt besøk. Den første kvelden, noen få timer etter vår ankomst, traff vi tjue-to venner i hjemmet til en av brødrene. Kvelden etter møttes femti-fem på et annet sted, og senere på kvelden hadde vi enda et møte i et annet hjem, og også der var det femti-fem til stede. Noen få var til stede på alle tre møtene, men de fleste av dem var nye for hver gang, og det beviser det faktum at den teokratiske virksomhet i Spania øker til tross for de hindringer det totalitær-religiøse styre legger i veien. Vi gledet oss over også å møte vitner som hørte hjemme utenfor Barcelona. Forkynnernes begeistring er stor, og de er fast besluttet på å fortsette den rene tilbedelse.

Sent om kvelden kom vi til Madrid og gikk av sted til et hjem hvor tjue-åtte var forsamlet i et lite rom i fjerde etasje. Noen kom fra kretser lengre sør i landet. Den kvelden kjørte vi så langt undergrunnsbanen gikk, og spaserte gjennom mørket til et hjem hvor tjue-fem var forsamlet for å få åndelig føde. For øyeblikket er det to Gilead-studenter i Madrid og de gjør et godt arbeid for å hjelpe forkynnerne fram til modenhet. Morgenen etter diskuterte vi problemer i forbindelse med tjenesten med kretstjenerne i Madrid og omliggende distrikter. Det ble også truffet foranstaltninger for å hjelpe enda flere pionerer til å komme ut på feltet og øke lovprisningen av Jehovas navn i Spania. En bror vil besøke forkynnerne i de forskjellige sentra for teokratisk virksomhet for å rettlede dem og hjelpe dem i deres tjeneste og likeså når det gjelder studiemøter.

KJÆRLIGHET OG ENHET ØKER FRAMGANGEN

I Portugal er det litt mer religionsfrihet enn i Spania, men fullstendig frihet eksisterer ikke. Jehovas vitner framholder også der det gode budskap til den gamle verdens flyktninger for å gi dem åndelig frihet og virkelig hjelp. Hittil er de ikke blitt anerkjent av byens myndigheter, men de har fortsatt sin forkynnervirksomhet. Det som trengs er modne brødre. Vårt besøk kom i rette tid. Mange av dem som deltok på møtene, gikk stikk i strid med Bibelens prinsipper, og de ville ikke høre på andre forkynnere som ved hjelp av Bibelen prøvde å framholde den rette vei. De som var innblandet, ble derfor sammenkalt for at man skulle få gjenopprettet enheten i Lisboa-kretsen. I de andre kretsene utenom Lisboa sto det bra til.

Sent på ettermiddagen den 3. februar kom vi sammen med nitti-sju forkynnere og mennesker med god vilje i en av Rikets saler. Den var helt full. I betraktning av de lokale forhold ble det lagt stor vekt på enheten og det å la seg lede av ånden og legge bort kjøttets gjerninger. Legemets enhet ble framholdt, og målet — å nå fram til kristen modenhet i sin livsførsel — ble ytterligere understreket. Det kreves oppriktig kjærlighet av alle kristne. Det ble vist hvor viktig det er å verdsette teokratisk organisering, og at ingen nyomvendte må utnevnes som tjenere i henhold til Bibelen. Bladet Vakttårnet skaffer til veie betimelig åndelig føde til beste for alle, og ingen skulle sette seg imot at det blir tatt hensyn til de nye ved at man gjentar et argument som kanskje ble brukt for et år siden i forbindelse med en annen profeti eller lignelse. Det er godt også for eldre kristne å repetere, det kommer tydelig fram av den måten Bibelen er skrevet på — Matteus, Markus og Lukas er gode eksempler på det — alle ting er nødvendige.

Kvelden etter kom en annen flokk på femti-sju sammen i Rikets sals lille sal hvor de gledet seg over å høre om sine brødres trofaste tjeneste i andre land. Like over midnatt begynte vi så den lange ferden til New York; vi gjorde et kort opphold på Asorene og så bar det tvers over Atlanterhavet.

Vi hadde lært en hel del i forbindelse med forkynnernes problemer på feltet. Det var meget oppmuntrende å oppleve å se hvorledes sannhetens budskap gikk ut til fjerne byer og land, og hvorledes folk fra mange nasjoner kom fram for å ta del i den teokratiske tjeneste. Uroligheter og voldsmetoder griper stadig mer om seg blant folkeslagene i Midt-Østen og på Den pyrenéiske halvøy — ja, over hele verden — og motstanden mot forkynnelsen av budskapet greier ikke å forhindre Jehovas hensikter. Dette får bare flyktningene til å forlate Djevelens gamle verdensordning, og det skaper hørende ører som kan fylles med trøst ved nyhetene om det eneste sanne tilfluktssted. I alt dette kan vi se tegnene på at den tid nærmer seg da Guds dom over Satan Djevelen og alle hans forvirrede undersåtter skal fullbyrdes. Når vi ser disse tingene, gleder vi oss og ser fram til den forestående befrielse som er lovt oss av den høyeste Guds Sønn. Nå er det ikke tiden til å gjemme seg for vanskelighetene omkring oss, men til å stå fram og tale ut. Det gode budskap viser menneskene den eneste utvei. Vi er glade over å kunne vise dem den ut fra Bibelen. — Lukas 21: 25—28.

Ta på hele den rustning Gud har gitt, så dere kan være i stand til å stå fast imot Djevelens renkespill; for vi har .... kamp .... mot de onde åndemakter i de himmelske steder. — Ef. 6: 11, 12, NW.