Sann tilbedelse har framgang i Nord-Afrika og på Pyrenéerhalvøya
Siste del av beretningen fra Selskapet Vakttårnets president, N. H. Knorr, om den reise han og hans sekretær foretok i Afrika.
DET var en lykkelig gruppe jeg etterlot meg i Etiopia da jeg fløy videre til Kairo. Underveis stanset vi noen timer i Eritrea for å få maskinen overhalt. Da jeg kom fram til Kairo, hadde bror Henschel, min sekretær, allerede reist videre for å besøke Tripoli i Libya. Under sitt opphold i Kairo hadde han talt til 92 Jehovas vitner ved deres sammenkomst og holdt et offentlig foredrag for en forsamling på 182.
Det var ordnet slik at jeg skulle reise til Aleksandria og tale til brødrene der. Klokken 18.00 kom de forskjellige menighetene i Aleksandria sammen, de franske, arabiske og greske, og jeg talte til dem gjennom to tolker, en som talte gresk og fransk, og en som talte arabisk. Det var 257 til stede, mange flere enn jeg hadde tjent fem år tidligere. Neste morgen reiste vi tilbake til Kairo med tog. 116 brødre var til stede ved hovedmøtet om kvelden, og foredraget ble også denne gangen oversatt til tre språk.
Jeg fløy til Alger via Paris, hvor det var tolv timers opphold slik at jeg fikk tid til å snakke med ham som forestår arbeidet der, avdelingstjeneren, og gjennomgå de problemer de har å stri med ved avdelingskontoret i Paris. Han fulgte etterpå med meg til Algerie. Arbeidet med å utbre den sanne tilbedelse i Alger er nettopp begynt. Selskapet har nylig sendt noen misjonærer og andre heltidstjenere til hovedstaden der i Algerie for å se hva som kunne gjøres, og det går godt for dem. Den arabiske bydelen, La Casbah, ligger i den gamle araberbyen som opprinnelig var byen Alger. Nå har byen bredt seg utover, og denne delen kan på mange måter betraktes som byens sentrum.
Misjonærene synes det er meget interessant å vitne til disse arabiske menneskene. Når de banker på døren til et muhammedansk hjem, undersøker en kvinne hvem det er som står der. Hvis det tilfeldigvis skulle være en arabisk mann, tilslører den muhammedanske kvinnen sitt ansikt før hun snakker til ham, men hvis det er en européer, gjør hun det ikke. Det er visstnok ingen som kan forklare hvorfor det egentlig er slik, men selv når en arabisk kvinne er i en butikk og handler, kan man legge merke til at hun tar sløret bort fra ansiktet hvis hun snakker med en européer, mens hun øyeblikkelig dekker seg til hvis det kommer en araber inn.
Dette var første gang det ble arrangert en sammenkomst for Jehovas vitner i Alger. Selskapet Vakttårnet hadde skrevet til alle som var interessert i dets arbeid, og fortalt dem om presidentens besøk og de møtene som skulle holdes. Lørdag morgen kom det sammen en gruppe på tretten, og de gikk ut for å være med i tjenesten på feltet. De hadde leid et lite lokale til ettermiddagens møte, og til vår store overraskelse var det 39 til stede. De la sterk interesse for dagen, og stilte mange spørsmål etterat møtet var slutt. Det offentlige møtet ble holdt søndag klokken 9.30, og det var tretti til stede.
For tiden er det ti deltidstjenere som bistår de åtte heltidstjenerne i arbeidet med å kunngjøre Rikets budskap for befolkningen i Algerie. Det er derfor blitt utrettet et godt arbeid i de få månedene brødrene, heltidstjenerne, har vært der, og hvis det skal fortsette slik, kommer det ikke til å vare lenge før det blir organisert en fin menighet av Jehovas vitner.
Fra Alger fløy jeg til Madrid hvor jeg møtte bror Henschel og de brødrene som arbeider på Pyrenéerhalvøya. Bror Henschel hadde vært i Libya etter sitt besøk i Kairo, og han hadde følgende å berette derfra:
Libya
«Dette landet var tidligere underlagt Italia, men nå prøver britene og De Forente Nasjoner å hjelpe libyerne til å organisere sin egen regjering. Det er en stor oppgave, for det er ikke mange libyere som har erfaring i den slags virksomhet. En konge er blitt innsatt, og det offisielle språket er nå arabisk. Den mest utbredte religion er islam.
Samtidig med at denne nye nasjon har hevet seg opp og fått en stilling blant verdens land, har også forkynnelsen av Rikets budskap i stigende grad gjort seg gjeldende innen dets grenser. Arbeidet ble påbegynt i 1950, og den sannhetens sæd som er blitt sådd der, bærer allerede god frukt. Brødrene i Tripoli-kretsen viser stor begeistring for arbeidet. I det forløpne år har hele 19 forskjellige Ordets tjenere vært med i forkynnelsesarbeidet i én måned. Menigheten på stedet er italiensk. Misjonsarbeidet blir betraktet med ublide øyne av myndighetene og arbeidet kan derfor ikke bli drevet så fritt som i andre land, men sannheten sprer seg likevel. Noen av dem som overvar sammenkomsten i Tripoli, hører hjemme på gårder i utkanten av byen. Blant de opplevelsene de fortalte, var den følgende, som handler om en søster og hennes katolske prest:
En ny katolsk prest som kom til hennes sogn, besøkte alle sine sognebarn og ordnet seg slik at han skulle spise middag med dem. Han fortalte henne, som på den tiden var et av hans sognebarn, at han skulle komme om torsdagene. Han kom imidlertid tilbake på onsdag, akkurat da familien holdt på å spise bønner. Han ble innbudt til å slå seg ned og spise sammen med dem hvis han brydde seg om bønner. Dette førte til at han ble dypt fornærmet og forlangte å få kjøtt og egg, noe som ikke fantes i huset. Han forlot huset i sinne, og i kirken neste søndag tordnet han imot denne familien som hadde budt presten bønner. Det var siste gang de gikk i kirken.
Under mitt besøk ble møtene holdt i Rikets sal, og det høyeste antall til stede hadde vi under det offentlige møtet med 27 tilhørere. Min avreise fra Libya ble forsinket på flyplassen, og det førte til at jeg i Roma ikke rakk det flyet som skulle videre til Barcelona. Ventetiden i Roma tilbrakte jeg sammen med brødrene der, som gledet seg over det faktum at de nettopp hadde nådd et nytt høydepunkt på 2150 forkynnere av Riket i Italia.
Spania
Den 10. janauar kom jeg til Barcelona over Madrid, og begynte straks å drøfte problemer i forbindelse med den stedlige organisering med brødrene der. De hadde tilrettelagt særlige anstrengelser i tjenesten på feltet, og nye Ordets tjenere tok del i forkynnelsesarbeidet for første gang. Samme kveld holdt jeg et foredrag for en forsamling på 50 i et privathjem.
Dagen etter hadde vi ytterligere to sammenkomster i privathjem, og det var en sann fryd å se at det var 193 til stede, det vil si nesten det dobbelte av fjorårets frammøte, da 100 var til stede. Dette skyldtes delvis at brødre fra Barbastro og Palma de Marjorca hadde funnet veien dit. Virksomheten i forbindelse med forkynnelsen på feltet og alle møtene fikk brødrene i Spania til å legge for dagen en glød som jeg ikke hadde sett maken til blant dem før. Mange hjemmebibelstudier er nå i gang, og utsiktene til vekst i framtiden er meget lovende.
Noen brødre fra Barcelona ønsket å fortsette å nyte den glade stemningen konventet hadde satt dem i, og ville også gjerne treffe presidenten og brødre fra andre deler av Spania, og fulgte derfor med meg i flyet til Madrid tirsdag morgen. Samme ettermiddag hadde vi et møte hjemme hos et av vitnene i Madrid, og 26 var til stede. Om kvelden var det 32 til stede i et annet hjem.»
Mens bror Henschel holdt på å tale til disse brødrene, ankom jeg med fly fra Alger. Naturligvis ble jeg stilt overfor mange problemer som måtte vies oppmerksomhet. Pyrenéerhalvøya har i en del år vært et mørkt hjørne av Europa hvor det ikke har eksistert virkelig tilbedelsesfrihet. Etter den annen verdenskrig har en liten håndfull Rikets forkynnere frimodig fortsatt med ren tilbedelse i Spania, hvor helgenenes og jomfruenes kultus er mest fremtredende.
Det ble holdt to forskjellige møter neste ettermiddag og de hadde et samlet tilhørerantall på 46. Jeg talte til den ene gruppen og bror Henschel til den andre. Senere samme kveld var femti brødre og nyinteresserte samlet i et privathjem, og jeg gjorde dem uttrykkelig oppmerksom på at deres framgang måtte gjøres åpenbar, og forklarte dem også de forskjellige måter de kunne klare dette på.
Portugal — siste stoppested
Fra Spania fløy vi til Portugal, og få timer etterat vi landet der, holdt vi foredrag for en gruppe på 43 brødre som var samlet på Jehovas vitners felles møtested i Lisboa. Om kvelden dro vi over elven til Almada, hvor vi hadde et lignende møte med en forsamling på 53. Dette var begynnelsen til en uke med spesiell tjenestevirksomhet, og brødrene var i strålende humør mens de deltok i tjenesten og tilbedelsen for Riket. Søndag kom de alle til et møte i Almada, og til tross for at det regnet, talte vi 73 brødre og velvillige mennesker.
Tidlig tirsdag morgen forlot vi Europa med kursen hjemover mot New York. Vi betraktet solen som sto opp bak oss, og kunne se at lyset økte fra minutt til minutt helt til den endelig brøt fram i all sin glans over de ulne skyene. Akkurat slik er det nå med sannhetens lys, for det skinner klarere og klarere for hvert minutt til tross for det åndelige mørke Satans tingenes ordning kaster over jorden. Vi hadde nettopp hatt det privilegium å se en omfattende økning i Afrika og Sør-Europa, og konstatere at det nå var mange tusen flere forkynnere av det gode budskap som lot sitt lys skinne, enn da vi var der sist. For et ubeskrivelig privilegium det er å tjene Jehova!