Spørsmål fra leserne

• Hva er den rette forståelse av 2 Mosebok 4: 24—26? Og for det annet: 2 Mosebok 4: 20 lyder som om Moses hadde vendt tilbake til Egypt, men i neste vers omtales hans tilbakereise som framtidig. Hvorfor? — J. K., Japan.

I 2 Mosebok 4: 20 står det: «Så tok Moses sin hustru og sine sønner og satte dem på asenet og vendte tilbake til Egypts land.» Vers 21 fortsetter: «Og Herren sa til Moses: Når du nå vender tilbake til Egypt», og dette motsier den tanken at han allerede hadde vendt tilbake. Vanskeligheten ligger i oversettelsen av vers 20. Det lyder som om hans tilbakereise var fullført, mens formen av det hebraiske verbet i virkeligheten viser at hans tilbakereise holdt på å foregå, men ikke var fullført. Andre oversettelser gir rom far dette synspunktet: «Moses tar sin hustru og sine sønner og lar dem ride på asenet, og vender tilbake til Egypts land.» (Yg) «Så tok Moses sin hustru og sine sønner, og satte dem på et asen, for å vende tilbake til Egypts land.» (AT) Det er derfor helt logisk at vers 21 omtaler hans tilbakereise som framtidig, etter som den enda ikke var fullført.

2 Mosebok 4: 24—26 beretter om noe som hendte på denne tilbakereisen: «Underveis, på et hvilested, hendte det at Herren kom imot ham og søkte å ta hans liv. Da tok Sippora en skarp sten og skar bort sin sønns forhud og kastet den for hans føtter og sa: Sannelig, du er meg en blodbrudgom. Så lot han ham være; da sa hun: En blodbrudgom for omskjærelsens skyld.» Det ser ut til at Moses i en henseende hadde forbrutt seg. Han hadde for det første ikke omskåret sin sønn, og hadde derved unnlatt å overholde Guds pakt om omskjærelsen som var gjort med hans forfader Abraham. (1 Mos. 17: 9—14) Gjennom en engel som representerte ham, møtte Jehova Moses på veien og skulle til å ta det uomskårne barnets liv. Moses’ hustru, Sippora, forsto hva som skulle til for å rette på denne saken. Hun tok en skarp sten, et vanlig redskap på den tiden, og skar av sin sønns forhud, og kastet den, ikke foran føttene til Moses, men foran føttene til den engelen som representerte Jehova. Da dette kravet ble oppfylt, stilnet Jehovas vrede, og barnet ble spart.

Så sa Sippora til Jehova gjennom engelen: «Sannelig, du er meg en blodbrudgom.» Ved å rette seg etter de kravene som var stilt i omskjærelsens pakt, anerkjente og inngikk Sippora et paktsforhold med Jehova, og Jehova ble som en ektemann for henne og hun som en hustru for ham. At et slikt paktsforhold til Jehova kan gjøre at han blir som en ektemann som er gift med den annen part i pakten, vises i lovpakten med Israel. På grunn av denne pakten sier Jehova om israelittene: «Jeg var deres ektemann.» (Jer. 31: 32) På grunn av denne omskjærelseshandlingen sa Sippora til engelen som representerte Jehova: «Du er meg en blodbrudgom,» eller som King James-oversettelsen sier: «Sannelig, du er meg en blodig ektemann»; «en blodig ektemann er du.» På grunn av Sipporas raske handling «lot han ham være», det vil si, Jehovas engel lot barnet være, og slo ham ikke i hjel som han ellers ville ha gjort. (1 Mos. 17: 14) Men jødenes tradisjon gjør Moses til den hvis liv var truet på grunn av hans forsømmelighet. Moses var ansvarlig for behandlingen av sin sønn. — Se Vagttaarnet for 1. november 1945, side 185, § 38.

• Deres publikasjoner hevder at Harmageddon-slaget vil komme i den nålevende slekt eller generasjon, og at denne generasjon begynte i 1914 e. Kr. Hvor lang er en generasjon ifølge Bibelen? — G. P., Liberia.

I Websters store ordbok blir ordet generasjon, som brukes i stedet for slekt i den engelske King James-oversettelsen, blant annet definert slik: «Menneskets gjennomsnittlige livslengde, eller den vanlige tidsperiode hvori en rekke følger en annen, eller far blir etterfulgt av barn; en menneskealder. En generasjon regnes vanligvis for å være omtrent 33 år.» Bibelen er imidlertid ikke så bestemt. Den oppgir ikke noe antall år for en generasjon. Og i de skriftsteder som omtaler den slekt eller generasjon spørsmålet gjelder, nemlig Matteus 24: 34, Markus 13: 30 og Lukas 21: 32, skal vi ikke forstå slekt (generasjon) som den gjennomsnittlige tid det tar for et slektsledd å bli etterfulgt av det neste, slik Websters ordbok gjør når den regner med de 33 år; men vi bør heller forstå det mer lik den først siterte definisjon fra Webster, «menneskets gjennomsnittlige livslengde». Både tre og fire generasjoner kan leve på samme tidspunkt, idet deres livstid faller delvis sammen. (Sl. 78: 4; 145: 4) Før vannflommen på Noahs tid var livslengden flere hundre år. Den har variert ned gjennom århundrene, og i vår tid er den også forskjellig i de forskjellige land. Bibelen omtaler riktignok et menneskes livstid som sytti eller åtti år, men den angir ikke noe bestemt antall år for en generasjon. — Sl. 90: 10.

Selv om den gjorde det, kunne vi ikke ved hjelp av et slikt tall regne ut når Harmageddon kommer, for de skriftsteder som vi her drøfter, sier ikke at Guds krig kommer nøyaktig ved slutten på denne generasjon, men før den slutter. Det ville være bare gjettverk å si hvor mange år det er igjen til dens slutt. Skriftstedene trekker bare opp en grense som er tilstrekkelig bestemt for alle praktiske formål nå i tiden. Noen mennesker som levde i 1914 e. Kr. da rekken av de forutsagte begivenheter begynte, kommer også til å leve når denne rekken slutter med Harmageddon. Alle begivenheter kommer til å skje innenfor én generasjon. Det er flere hundre millioner mennesker som lever nå, som også levde i 1914, og mange millioner av disse mennesker kan fremdeles leve i tjue år eller mer. Vi kan ikke si nøyaktig når det vil bli satt en stopper for livet til de fleste av dem i Harmageddon.