Har de kristne noe å lære av hinduismen?

ER KRISTENDOMMEN bare én blant de mange religioner? Har opplyste kristne Ordets tjenere like meget å lære av hinduismen som hinduene har å lære av kristendommen? Ifølge visse religiøse ledere i De forente stater, skulle svaret på disse spørsmålene være Ja. Som eksempel kan vi nevne at en Sheldon Shepard som er prest for Hollywood Wilshire universalistkirke, i sin artikkel over emnet «Begynn med deg selv»a åpner med å sitere fra Jesu bergpreken i forbindelse med at man ikke skal dømme andre, og deretter som støtte for dette anfører sitater fra taoismen, jainismen, buddhismen, konfucianismen og hinduismen. Et typisk eksempel på den hinduiske visdom han siterer, er uttrykket: «Enhver bør oppdra seg selv ved seg selv.»

Den samme innstilling finner vi hos Floyd Rose, professor i verdens religioner og kirkehistorie ved den religiøse skole ved California universitet. I sin artikkel «Bort fra stammeforherligelsen»b gir han uttrykk for den oppfatning at det er en form for stammeforherligelse å betrakte kristendommen som overlegen i forhold til andre religioner, og at det er like praktisk å sende kristne misjonærer til Japan som det ville være å sende hinduiske misjonærer til Amerika. Etter å ha fått tillatelse til det, siterer han så fra den romersk-katolske presten Gathier, som sier følgende (In Gross Currents, vinteren 1953): (Hinduene kunne spørre oss . . . om ikke vi også hadde noe å lære av Indias årtusengamle visdom. Uten å nøle ville jeg svare at vi har meget å lære. . . . Hinduismen innbyr oss fremfor alt til selvfordypelse, til å ønske tankene om jeget velkommen. Den håper å finne den endelige sannhet, ikke i bøker, men i oss selv. . . . Forbindelsen med hinduismen kan, hvis man forstår den rett, være en spire til liv.»

Er det virkelig så at sannheten heller er å finne i oss selv enn i bøker? Kan vi oppdra oss selv ved oss selv? Har de kristne meget å lære av hinduismen? Etter som Kristus Jesus sa de kloke ord: «Av deres frukter skal I kjenne dem,» så la oss nå se hvilke frukter hinduismens årtusengamle visdom bar forut for det tjuende århundre.

Hinduismen og moralen

Vi skal sitere fra en tale som ble holdt av dr. Pentecost ved Religionenes verdenskongress i Chicago i Illinois i 1893, en tale han ble drevet til å holde på grunn av de angrep som de delegerte fra orienten gjorde på kristenhetens tilstand. Etter å ha bemerket at deres orientalske templer «er de autoriserte og anviste klostre i et umoralens og fordervelsens system som ikke kjenner sin like i noe land i den vestlige verden», fortsatte dr. Pentecost med å si: «Jeg kunne ta dere med til ti tusen — eller kanskje enda flere — templer i alle deler av India, og til disse templer er det knyttet fra to til fire hundre prestinner som på ingen måte lever slik de burde gjøre.

«Jeg har sett dette med mine egne øyne, og ingen benekter det i India. Hvis du snakker med brahmanene om det; vil de si at det hører med til deres system for det brede lag av folket. Husk at dette system er et anerkjent trekk ved den hinduiske religion. Man trenger bare å se på de vederstyggelige ornamentene på templene — både de hinduiske og de buddhistiske — på de avskyelige symboler fra fallosdyrkelsens gamle systemer, som er de gjenstander det er mest populært å tilbe i India, for å få et inntrykk av hvor korrupte disse religioner er. Husk at dette ikke bare er noe som blir tolerert, men det er opprettet, ledet og kontrollert av religionens prester. Bare de skamløse malerier og portretter i fortidens Pompeii kan hva uanstendighet angår måle seg med de ting som står åpent til skue i og omkring inngangene til Indias templer.»

Etter å ha bemerket at han i overensstemmelse med Indias kastesystem aldri har vært i stand til å finne «en eneste passus i noe av hinduenes hellige litteratur som forsvarer eller endog antyder læren om at ’Gud er alles far og menneskene er alle brødre’,» gikk dr. Pentecost videre og sa: «Hvis det finnes noe broderskap blant menneskene i India, kan selv den mest overfladiske iakttager uten å betenke seg fortelle at de ikke anerkjenner noe søsterskap. La de ubeskrivelige redsler Indias hinduiske kvinner er utsatt for, svare for denne uttalelsen.

«Helt til den engelske regjering med hård hånd slo ned på det gamle religiøse hinduiske sutti-vesen, var det hvert år hundrevis av hinduiske enker som gladelig kastet seg i flammene på sine døde ektemenns likbål, og således heller ville omfavne de flammer som oppbrente deres legemer, enn å overgi seg selv til de ubeskrivelige redsler og det levende helvete som er forbundet med å være hinduisk enke. La våre hinduiske venner fortelle oss hva deres religion har gjort for de hinduiske enker, og særlig for barneenkene, som lik en forbryter blir barbert på hodet, fratatt sine smykker, kledd i filler og fornedret til en slavestilling så forferdelig at vi ikke engang kan fatte det, gjort til familiens trell og grovarbeider og ikke sjelden brukt til enda verre og unevnelige formål. Til denne stilling og tilstand blir den stakkars enken fornedret med hinduismens godkjennelse. For bare to år siden [i 1891] ble den britiske regjering anmodet om å vedta en ny og striks lov om å heve den alder ved hvilken det var lovlig for en hindu å tre inn i ekteskapelig forhold til sin barnehustru, til tolv år. De kristne sykehus som var fulle av misbrukte småpiker som bare såvidt hadde levd sine første barneår, ble en så opprørende kjensgjerning- at regjeringen måtte skride inn og sette en stopper for disse forbrytelsene, som ble begått i religionens navn. Så stor var opphisselsen i India over dette at man fryktet for en religiøs revolusjon som nesten kunne føre til et nytt opprør.» — The Battle of Armageddon, C. T. Russell, sidene 207~209. (Se den dansk-norske utgaven Slaget ved Harmageddon, sidene 187—189.)

Når man tenker på disse frukter, hva har så de kristne å lære av hinduismens årtusen gamle visdom? Hvor stor forbedring av en selv ved en selv tyder dette på? Hinduismens filosofi kan nok gå ut på å konsentrere seg om jeget i stedet for om den visdom man finner i bøker, men det er likevel et faktum at de betydelige forbedringer som har funnet sted i India, og da særlig siden ovennevnte tale ble holdt, ikke er et resultat av hinduismens «selvfordypelse», men snarere av Bibelens innflytelse.

Hinduismen en forbannelse for økonomien

Ikke bare moralsk, men også økonomisk har hinduismen vært en forbannelse for den Indiske befolkning, og det er den fremdeles. Helt til den nye Indiske regjering satte skuddpremie på apekatter, spiste apene hver dag matvarer for 14 millioner kroner i tillegg til at de årlig ødela nærmere tre milliarder tonn korn. Apekattene blir holdt for å være hellige, og de var derfor fete og glinsende mens menneskene sultet til døde. Påfuglhanene, som fortærer store mengder dyrebart korn, blir også holdt for å være hellige. Det samme gjelder slangene, og selv det å tenke på å drepe dem er synd, til tross for at de hvert år er skyldig i 50 000 inderes død.

Ifølge en av de mest fremtredende medlemmer av Indias største politiske parti, er «beskyttelsen av kuene en del av den indiske kultur, og som sådan . . . bør kua nyte full beskyttelse selv om det fører til sammenbrudd i landets økonomi». Det blir betraktet som synd å drepe en ku, uansett hvor gammel og syk den er, eller hvor liten nytte det er i å la den leve. India roser seg av en kvegbestand på 215 millioner hoder, men lider hungersnød fordi befolkningen har motvilje mot kjøtt på grunn av sin religion.

Karma eller skjebnetroen bevirker at en hindu gjør akkurat det samme som hans far gjorde, uansett hvor upraktisk det er. På grunn av karma praktiserer ti sakførere på et sted hvor det trenges bare én, og på grunn av karma har européere og velstående indere fra seks til ti tjenere i huset i stedet for to. Den som koker kan nemlig ikke dekke bordet, den som dekker bordet kan ikke feie gulvet, den som feier gulvet kan ikke vaske klær, den som vasker klær kan ikke vaske bilen osv. Og hvorfor ikke? Nei, for hvis de gjorde det, ville de dermed bryte ut av sin kaste, og det er den alvorligste sosiale forbrytelse i India. India har forresten også ti millioner religiøse tiggere som ikke gjør det slag.

At hinduenes mentale holdning må bære ansvaret for tilstanden i india, framgår tydelig av det Maurice Zinkin skrev i tidsskriftet India Quarterly i nummeret for april-juni 1952. Ifølge ham skulle mange av de underutviklede landene like å ha materiell velstand, men de er uvillige til å forandre sin mentale holdning for å muliggjøre dette. Han forteller at inderne anser en sakfører eller en underordnet statstjenestemann for å ha en hederligere stilling enn en salgsleder eller en bedriftsingeniør, og sier videre:

«Innstillingen til arbeid trenger også å gjennomgå en forandring. Å sitte under en kokospalme og gruble er en bedre måte å utvikle sjelen [?] på enn å bære steiner til en ny jernbanefylling, men angående de samfunn hvor all vekten blir lagt på dagdriveri og hvor arbeid bare er et nødvendig onde som det gjelder å få gjort hurtigst mulig, så kan de nok nå høyt sjelelig sett, men de blir aldri rike. Hvis det nå er de underutviklede lands ønske å bli rikere, da er det om det å bli rikere de må konsentrere seg, og hvis det fører med seg at deres liv mister noe av sin skjønnhet og tiltrekning, så må de gå med på å bringe dette offer. Det er rimelig at de må betale noe forat to tredjedeler av deres landsmenn, som alltid er blitt forsømt og utsultet, endelig en gang skal få mat.

«Det er ikke slik å forstå at den asiatiske bonde eller det afrikanske stammemedlem er uvitende, selv om de vanligvis er analfabeter. Det er snarere slik at deres opplæring, som er basert på overlevert viten, er uskikket for det moderne samfunn.» Legg merke til at uttrykket «overlevert viten» i virkeligheten betyr hinduisme hva India angår.

Herr Zinkin etterlyser opplæring i lese- og skrivekunsten, men ifølge Nehru, statsministeren i India, gjør det bare saken verre. New York Times for 28. mai 1953 fortalte om hans oppfordring til ærlig arbeid, og sa blant annet: «I et land hvor 80 prosent av befolkningen er avhengig av avlinger som med stort besvær er drevet fram på karrig jord etter [eldgamle] metoder, finnes det en unaturlig opprørsfølelse mot alminnelig arbeid, som herr Nehru finner foruroligende. Han ser med forferdelse på at det i våre dagers India forholder seg slik at nesten alle bønder som får litt utdannelse, ønsker å forlate gårdsbruket og bli en babu eller snippeproletar.» Han oppfordret til «ærlig arbeid» og fordømte den oppfatning som går ut på at «de høyeste er de som ikke gjør noe i det hele tatt».

At det ikke bare er påkrevet med boklig lærdom, men også med en forandring i hinduenes mentale holdning, framgår tydelig av herr Zinkins videre betraktninger: «I høyere grad enn man vanligvis er klar over, skyldes den vestlige verdens framgang den puritanske lære som blant annet går ut på at flid og et stillferdig levnet er en dyd som behager Gud. Det finnes ingen tilsvarende tro i noe underutviklet samfunn.» Hvor fikk puritanerne denne læren fra? De fikk den fra Bibelen.

De forente staters Kongress bevilget i 1951 det hungrende India to millioner tonn hvete, og det betydde en foreløpig lindring. Kan man ikke i betraktning av det ovenstående stille følgende spørsmål: Sultet India på grunn av dårlig vær og insektplager, eller var det på grunn av sin dårlige religion? Og kan det ikke være at to millioner bibler ville ha gjort mer for å avhjelpe nøden for godt enn to millioner tonn hvete?

Bibelens overlegne visdom

La bare universalist-prester, katolske prester og professorer i religions- og kirkehistorie fortsette å se hen til hinduismen og dens «årtusengamle visdom». De kristne som tror på Bibelen som Guds Ord og forstår den, gjør ikke slike feiltagelser. De vet at Jehova Gud er livets kilde, at livet er det dyreste de eier og at det er en velsignelse og ikke en forbannelse. (Sl. 36: 10; 118: 17; Rom. 6: 23) De vet at de gleder Jehovas hjerte ved å handle vist. — Ordspr. 27: 11.

De vet at sann visdom eller sannhet ikke er medfødt eller skriver seg fra dem selv, og at det ’ikke står til vandringsmannen å styre sin gang’, men at alt dette er noe man kan finne i bøker, i de sekstiseks bøkene Bibelen består av. (Jer. 10: 23; Joh. 17: 17) De vet at Bibelen er et lys for deres sti. (Sl. 119: 105) Av den lærer de at Gud av ett menneske har gjort alle folkeslag, og at Gud ikke anerkjenner noe kastevesen. (Ap. gj. 10: 34; 17: 26) De vet at Gud langt fra betrakter noen av dyrene som overlegne i forhold til menneskene, men at han ga menneskene herredømme over dyrene, som skulle tjene menneskenes formål, glede dem ved sitt selskap, virke som trekkdyr og skaffe mat og klær. (1 Mos. 1: 26; 3: 21; 9: 3) De vet at en ektemann bør behandle sin hustru hensynsfullt og elske henne som seg selv. (Ef. 5: 28; 1 Pet. 3: 7) De vet også at strevsomhet og nøysomhet behager Gud, og at han fordømmer latskap og ødselhet. — Ordspr. 6: 6; 18: 9; 22: 29.

De vet også at det som skal til for å fornye et menneskes personlighet ikke er «selvfordypelse», men at man fornyer sitt sinn med Guds tanker, med en nøyaktig kunnskap om sannheten. (Matt. 16: 23; Rom. 12: 2; Kol. 3: 9, 10) Og de framtidsutsikter de har å glede seg over, er ikke en fullstendig utslettelse eller nirvana, men håpet om evig liv i Guds nye, rettferdige verden. — Joh. 17: 3; 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 4.

[Fotnoter]