Spørsmål fra leserne

• Vil folk komme opp i oppstandelsen hvis de har begått selvmord for å redde familienavnets ære eller av andre grunner som skikk og bruk tilsier i Japan? Og kommer mordere til å bli gjenreist? — K. H., Japan.

Jødefolket sto i paktsforhold til Jehova Gud, og dets lov sa: «I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skal late livet.» Heller ikke en kristen kan begå mord og leve: «Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» Etter som selvmord er en form for mord, kan man betrakte det på samme måte som mord. Hvis et menneske som har innvigd sitt liv til Jehova Gud og er ved full sans og samling, tar sitt eget liv eller med overlegg myrder et annet menneske, er det derfor tvilsomt om Jehova kommer til å huske vedkommende i oppstandelsen. — 4. Mos. 35: 31; 1 Joh. 3: 15.

Men når det gjelder et menneske som ikke kjente Jehovas lov og ikke var en innvigd Guds tjener, blir forholdet et annet. Hvis et slikt menneske begikk selvmord eller døde som morder, ville han avgjort være skyldig i en meget grov synd, men det finnes også mange andre grove synder, som det er mulig å angre og omvende seg fra. Paulus skrev engang til noen kristne at de tidligere hadde vært ytterst umoralske og fordervede, men at de var blitt vasket rene fordi de hadde omvendt seg fra og sluttet med å begå slike synder og hadde tatt imot Jehovas ordning ved Kristus. Et annet sted taler Bibelen om mordere som ikke omvendte seg, og det antyder at det var mulig for dem å omvende seg under bestemte forhold. (1 Kor. 6: 9—11; Åpb. 9: 21) De synder som selvmord og mord er, behøver ikke nødvendigvis å være synder mot den hellige ånd, og hvis de ikke er det, er de tilgivelige. Synd er synd uansett hvilket slag den er av, og om en som har begått selvmord eller mord, skal få del i en oppstandelse, vil nok avhenge mer av hvor dypt han var sunket i hedenskap eller demonisme og av hans evne til å angre og omvende seg fra hedenskapets gjørme enn av den bestemte synd eller de bestemte synder han tidligere har begått. Det er Jehova Gud og Kristus Jesus som skal bedømme denne evne til å angre og omvende seg, og som skal avgjøre hvorvidt de skal gjenreise de enkelte mennesker. De er dyktige, rettferdige og barmhjertige, og vi er helt tilfreds med å la det hele være overlatt til dem.

• Angående det tidspunkt da Elisabet unnfanget døperen Johannes, sier boken «Make Sure of All Things» [Forviss dere om alle ting] (Side 167, spalte 1, nederste avsnitt): «1. Krøn. 24: 10, 18 [angående prestenes skifter]: ’Det syvende for Hakkos, det åttende for Abia. [Med de 24 skiftene var det slik at det åttende skiftes annen uke ville falle i slutten av den fjerde jødiske måned, eller tidlig i juli etter vår kalender.]» Hvordan er dette beregnet? — R. L., Mexico.

Døperen Johannes’ far, en «prest ved navn Sakarias», var «av Abias skifte» det åttende skifte. (Luk 1: 5, 8, 9) Abia var en av israelittenes prester på kong Davids tid. Dengang, omkring 1050 f. Kr., ble Israels prester og levittene for første gang inndelt i 24 grupper,a og det var David som gjorde dette.

I Jerusalems opprinnelige helligdom (tabernakel eller telt — 1 Krøn. 16: 1) tjente disse 24 skiftene til å begynne med i tur og orden en uke hver, ikke to og to uker. Etterat Davids sønn Salomo hadde bygd og innvigd det forbilledlige tempel for Jehovas navn, tjente hver av de 24 gruppene etter tur to ganger om året sitt «skifte» i templet. (1 Krøn. 24: 1—19, 31; 2 Krøn. 8: 14; 31: 2; 35: 4; Esras 3: 10) Hvert skiftes tjenesteperiode, som varte en uke, løp fra sabbat til sabbat. (2 Kong. 11: 5—7; 2 Krøn. 23: 8) Det later til at det skifte som trådte av, tok seg av ofringene om morgenen på sabbatsdagen, mens det skifte som tiltrådte, tok seg av ofringene om aftenen. Både det skifte som trådte av, og det som tiltrådte, tilbrakte på den måten sabbaten i helligdommen. Prester som tilhørte andre skifter, kunne gå inn i templet og utføre prestelige handlinger i den utstrekning de ikke blandet seg opp i de oppgaver som var forbeholdt prester som tjente i sitt tildelte skifte. «Hvert ’skifte’ med prester og med levitter . . . hadde tjeneste en uke, fra den ene sabbaten til den andre.» — Edersheims bok The Temple, sidene 66, 158.

Etterat den trofaste jødiske levnings 70-årige landflyktighet i Babylon tok slutt i 537 f. Kr., blir Abias skifte nevnt blant de over tjue skifter av prester som ifølge beretningen vendte tilbake til Jerusalem sammen med stattholder Serubabel eller senere. — Esras 2: 36—39; Neh. 10: 7, 8; 12: 1—4.

Josefus skriver om den oppdeling av prestene i 24 skifter som kong David fikk i stand, og tilføyer: «Og denne oppdeling har stått ved makt til denne dag.» — Antiquities of the Jews (ferdigskrevet omkring 93 e. Kr.), bind 7, kap. 14, § 7; se også Mc Clintock and Strong Cyclopædia, bind 8, sidene 576, 577; Imperial Bible Dictionary, bind 2, s. 664, spalte 2.

Etter som hvert av de 24 skiftene tjente to ganger i året (med ca. seks måneders mellomrom), utgjorde deres samlede regulære tjenestetid 48 uker. Det jødiske året (måneår), som var omkring ti dager kortere enn vårt kalenderår (solår), besto imidlertid av cirka 51 uker. For å fylle ut året var det da, som rimelig kan være, påkrevet med en justering hvert annet eller tredje år, da en 13. måned ble innskutt i den jødiske kalender for å oppnå overensstemmelse med solåret. Det fant tydeligvis også sted andre utjevninger hvert år ved at alle skiftene tjente samtidig under de tre viktigste årlige høytidene . . . (2 Krøn. 5: 11; Mishna, «Sukkah», del 5, §§ 7, 8) Tre ganger i året dro alle Israels menn, prestene og levittene medregnet, til templet og viste seg for Jehova i overensstemmelse med hans befaling. Det veldige arbeid som var forbundet med de tusenerb av dyr som skulle ofres, og andre gjøremål i samme forbindelse, gjorde det påkrevet at alle prestene samarbeidet en hel uke og mer under hver av de tre viktigste høytider:

1) Påsken, som falt i den første måned, abib,c som Gud hadde forordnet, ble straks etterfulgt av de usyrede brøds høytid, som varte en uke. — 2 Mos. 34: 18.

2) Pinsen, som kom 50 dager senere, var også en av disse høytider, og den hadde forbindelse med «ukenes høytid». — 2 Mos. 34: 22.

3) Yom kippur («soningsdagen») inntraff i den sjuende måned, etanim,d (på den 10. dag) som Jehova hadde bestemt, og ble like etterpå etterfulgt av løvsalenesfest, som varte fra 15. til 21., med en spesiell sabbat, «den store dag i høytiden», den 22. — Joh. 7: 37; 2 Mos. 34: 22—24; 3 Mos. 16: 29—31; 25: 9, 10.

Unntatt ved disse tre viktigste høytider, da prester av alle skiftene tjente sammen, tjente prestene i alle de 24 skiftene bare etter tur ellers i året.

På hvilken tid av året regnet man så skiftene fra, eller når begynte det første skifte? Det ser ut til at det var umiddelbart etter den siste (åttende) eller «store dag i høytiden», nemlig i løvsalenes fest, som avsluttet høytidsåret, eller kanskje også var det på denne dagen. Jehova bød: «Ved slutten av hvert sjuende år, til den fastsatte tid i frigivelsesåret, i hyttenes høytid, . . . skal du lese denne lov.» (5 Mos. 31: 10, 11, NW) Hyttenes eller løvsalenes høytid er forresten den siste av de store høytider som finner sin oppfyllelse i motbildet, og «denne høytid avsluttet den opprinnelige festkalenderen; . . . Hva den sjuende dag var i forhold til uken, ser det ut til at den sjuende måned har vært i forhold til året. Den avsluttet ikke bare den hellige syklus, men også jordbruks- eller arbeidsåret. Den avmerket også forandringen i årstidene, at regnet og vinterjevndøgnet [egentlig: vinter-solverv eller høst-jevndøgn] nærmet seg, og bestemte likeledes begynnelsen og slutten på et sabbatsår.» (Edersheims bok The Temple, sidene 234, 235; se også sidene 179, 265.) Det kan også være av betydning at innvielsen av det tempel som ble planlagt av David og bygd av Salomo, fant sted i den sjuende måned, da prestegjerningen offisielt begynte i dette enestående praktfulle byggverk. (2 Krøn. 7: 10) Det var også på denne tiden av året i 537 f. Kr. at de israelitter som hadde vendt til bake til Jerusalem fra fangenskapet i Babylon som den forbilledlige trofaste levning, atter begynte en ordnet tjeneste på det sted hvor det praktfulle tempel en gang hadde stått. — Esras 3: 6.

La oss med tanke på denne beregningen gå ut fra at prestenes skifter begynte å løpe fra den sjuende måned som Jehova hadde bestemt (som ifølge vår nåværende kalender begynte sent i september eller tidlig i oktober). I så tilfelle ville man da etter den første runden på 24 skifter og åtte skifter av den andre årlige runden (og dertil felles tjenestetid som nevnt under to av de tre høytidene) vanligvis komme fram til tredje, muligens også fjerde, måned i det neste jødiske år. Dette ville si at det åttende skiftes annen runde (ifølge vår kalender) kom i slutten av juni eller i begynnelsen av juli.

Det er da rimelig at det var i det åttende skiftes annen runde at Sakarias lyttet til det «gode budskap» Jehovas engel Gabriel meddelte ham da denne tjener fra det himmelske avbrøt Sakarias’ tjeneste ved alteret. Da Sakarias var ferdig med sine prestelige plikter i dette tildelte skifte, reiste han hjem til sin hustru Elisabet, og da ble deres sønn Johannes unnfanget. (Luk. 1: 5, 19, 23, 24) Dette ville da senest ha funnet sted i slutten av juni eller i begynnelsen av juli. året 3 f. Kr. Omkring seks måneder senere (altså i vår desember) ble Jesus unnfanget. Jesu fødsel som et fullkomment barn ville da finne sted ni måneder senere, omkring 1. oktober året 2 f. Kr.e — Luk. 1: 26, 36; 2: 6, 7.

Hvorfor sier vi det åttende skiftes (eller Sakarias’) «annen runde»? Jo, for det åttende skiftes første runde ville komme sent i november eller tidlig i desember: Da ville Jesu fødsel (Som fant sted Omtrent femten måneder senere) ulogisk nok komme i mars. I så fall ville Jesu dåp, som fant sted da han var tretti år gammel, også ha foregått I mars. (Luk. 3: 23) Hvis han var blitt født om våren, ville det heller ikke ha harmonert med Daniels profeti (Dan. 9: 24—27), som viser at Messias eller Kristus skulle stå fram etter 69 årsuker, og disse uker begynte høsten 455 f. Kr. og endte høsten 29 e. Kr. (Det strider også mot den samme profetien på et annet punkt, for den forutsa at den oppstandne Jesus skulle tre fram i himmelen for å betale Jehova fortjenesten av det offer Jesus brakte «i midten av uken», Daniels profetiske 70. årsuke, altså om våren.)

Men etter som det virkelig var våren 33 e. Kr. at Jesus Kristus for opp til himmelen og trådte fram der ville tre og et halvt år (eller halvparten av en uke på sju år) bakover derfra føre oss tilbake til begynnelsen av uken nemlig høsten og ikke våren 29 e. Kr., da Messias’ dåp fant sted.

Det ser derfor ut til at det tilgjengelige bevismateriale taler for følgende beregning: Hvis man regner med at prestetjenestens 24 skifter begynte å løpe fra slutten på løvsalenes høytid, tjente Sakarias i det åttende skiftes annen runde, og hans sønn Johannes døperen ble unnfanget av Elisabet i slutten av juni eller begynnelsen av juli, omkring seks måneder før Maria unnfanget Jesus. — Luk. 1: 26, 36.

Av det ovenstående framgår det derfor at boken «Make Sure of All Things» oppgir den omtrentlige tid for unnfangelsen av Johannes, og at man til dels kommer fram til dette ved å regne tilbake fra tiden for Jesu fødsel, som fant sted omkring 1. oktober.

[Fotnoter]