Fedredyrkelse — en dårskap
DA Gud skapte mennesket, utstyrte han det med trangen eller evnen til å tilbe. Dette er årsaken til at menneskene i alle tider og i alle land har praktisert og stadig praktiserer en eller annen form for religion. Gud åpenbarte sin vilje for menneskene for å lede denne evnen eller trangen. Men apostelen Paulus bemerker at de «enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske» og av dyr, og «byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen framfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen». — Rom. 1: 21—23, 25.
Da menneskene vendte seg bort fra den sanne tilbedelse, gikk de over til naturdyrkelse, tilbedelse av ting i naturen, og de tilla etterhånden alle ting omkring seg en iboende ånd, en oppfatning som kalles animisme. Deres religiøse trang tok også en annen retning, idet de tenkte seg at deres guder hadde menneskeskikkelse og menneskelige egenskaper og tilbøyeligheter, en religionstype som kalles antropomorfisme (gresk, «menneskeform»). Man kan si at fedredyrkelse i en viss forstand er en form for antropomorfisme, og den er basert på troen på «personlighetens fortsatte eksistens hinsides det nåværende liv». Denne religion ble praktisert av den amerikanske urbefolkning og av européiske folk i tidligere tid, og fortsetter fremdeles i Asia, Afrika og Australia.
Fedredyrkelsen er enten offentlig, slik den ble praktisert av de gamle romere, eller individuell, slik den fremdeles blir praktisert i Afrika, hvor graden av den respekt som blir vist forfedrene, avhenger av hvor fremtredende de var da de levde. Blant annet gjør den oppfatningen seg gjeldende at de døde forfedrene ikke kan skaffe seg selv føde, at de er mektigere enn da de levde, at de vender tilbake og blir gjenfødt (reinkarnert), og at noen av dem blir guder.
Kaldeerne og assyrerne hadde altere ved hodeenden av sine gravsteder, og der anbrakte de mat, drikke og verdifulle offergaver, noe som viste at det dreide seg om fedredyrkelse. De egyptiske mumiene viser også det samme. Før Homers tid tilba grekerne sine forfedre. De gamle romere hadde sine manes eller «de gode», de dødes ånder som de tilba og fremdeles betraktet som en del av husstanden, og som det ble holdt to fester for i året. Ved den ene av disse festene ble manes paradoksalt nok drevet bort fra hjemmet ved en nattlig seremoni, og ved den andre ble manes hilst velkommen til hjemmet, og det ble brakt mat og blomster til gravstedene for å slutte fred med dem og beholde dem som beskyttere.
Før Japan underkastet seg Vestens «sivilisasjon», hadde det en omhyggelig tilrettelagt årlig fest, Bon, til ære for de døde forfedre, som ble ønsket velkommen til å vende tilbake til sine hjem ved hjelp av mange dekorasjoner og lekkerbiskener. Fedredyrkelsen blir fremdeles mer eller mindre praktisert i Japan. China har kanskje mer enn noe annet land drevet med fedredyrkelse. Det sies at den der går tilbake til om lag to tusen år før Kristus. Blant de karakteristiske trekk ved deres fester til ære for de døde var faste og meditasjon over forfedrenes karaktertrekk og utseende. Til tross for sin formentlige visdom var Konfucius en ivrig forkjemper for fedredyrkelsen.
Jehovas vitners årbok for 1954 forteller om fedredyrkelse i Basutoland i Afrika: «Om lag seksti prosent av en befolkning på nesten 600 000 er ’kristnet’, men det forhindrer dem ikke i å dyrke forfedrene. Det blir gjort offer for å formilde de døde høvdinger og forfedre. Prestene spiller en stor rolle i disse seremoniene, og heksedoktorene spiller en enda større rolle. Folk er sikre på at deres avdøde forfedre virkelig kan hjelpe dem mot deres fiender.»
Forfedrene ble tilbedt av forskjellige grunner: for å hindre at de ble sinte på grunn av at de ble forsømt, for å vinne deres gunst og få dem til å være hjemmets beskyttere, og for å få dem til å skaffe regn og sikre gode avlinger, helbrede sykdommer eller gi råd ved hjelp av drømmer, gi en avkom og gå i forbønn for en hos «gudene».
Hvorfor fedredyrkelsen er dårskap
Hvorfor kan fedredyrkelse regnes med til de dåraktige ting som er nevnt av Paulus i Romerne 1: 21—25? Først og fremst fordi det bare er Jehova Gud som skal tilbes og fryktes. «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Og han tåler ingen rivaler, for han «er en Gud som fordrer fullstendig hengivenhet». Hvis han tolererte rivaler, ville det være det samme som at han fornektet sin overhøyhet, og det kan han ikke gjøre. — Matt. 4: 10; 5 Mos. 6: 14, 15, NW; 2 Tim. 2: 13.
I fedredyrkelsen blir forfedrene alltid ansett for å ha rett. Men ifølge Guds Ord kommer Gud først, og når det oppstår et stridsspørsmål mellom Gud og forfedrene, må vi adlyde Gud mer enn mennesker. Jesus varslet i virkeligheten om den splittelse som hans sannhetsbudskap ville bringe mellom foreldre og barn blant hans etterfølgere. Å gå imot Guds lov er dårskap. — Matt. 10: 35; Ap. gj. 5: 29.
Fedredyrkelse må betegnes som dårskap også av andre grunner. Det er ikke alene det at forfedrene ikke er noen sikre veiledere, men da de ikke er i live, er de ikke i den tilstand at de kan hverken hjelpe eller skade. Bibelens vitnesbyrd er helt utvetydig på dette punkt, uansett kristenhetens tro på det motsatte. Den sier like ut at ved skapelsen ble mennesket til en levende sjel’, ikke at det fikk en sjel som var atskilt fra og forskjellig fra dets kropp, og at «den sjel som synder, den skal dø». (1 Mos. 2: 7; Esek. 18: 4, eldre norsk oversettelse) Den forsikrer oss om at den samme dag som et menneske dør, er det forbi med hans tanker, og at i Sheol, gravtilstanden, de dødes sted, er det «hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap og visdom». — Pred. 9: 5, 10, RS; Sl. 146: 3, 4.
Men sier ikke Bibelen om mennesket når det dør, at «ånden vender tilbake til Gud, som ga den»? Jo, den sier det, i Predikeren 12: 7, men denne ånden er ikke sjelen, men åndedrettet, livskraften. Hvordan vet vi det? Fordi det ikke blir sagt noe om at ånden har vært god, men bare at støvet vender tilbake til jorden, og at ånden eller åndedrettet, som her representerer livskraften, derimot vender tilbake til Gud som ga den. Til Gud som ga den? Ja, for han ga den til mennesket i begynnelsen, da han blåste livets ånde i hans nese. Det er denne ånd Jesus hentydet til da han sa mens han hang på torturpelen: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» — Luk. 23: 46; 1 Mos. 2: 7.
Det er noen som hevder at fedredyrkelse er den eldste form for religiøs følelse og grunnlaget for all sivilisert religion. Men i betraktning av det foregående er det klart at dette bare gjelder ikke-bibelske religioner. Det er grunnen til at historikerne selv er nødt til å gjøre en unntagelse, for de sier at «de semittiske folk, hebreerne og araberne, slik historien kjenner dem, er bemerkelsesverdig fri for fedreforgudelse», skjønt disse historikere erklærer at de finner likhet mellom moseloven og fedredyrkelsen, akkurat som evolusjonistene finner likhet mellom mennesket og apene. Jewish Encyclopedia nevner opp argumentene for og imot det modernistiske synspunkt at fedredyrkelsen var forløperen for moseloven; den hevder at Bibelen ikke avgjør spørsmålet (hvilket den gjør, som vi har sett av det foregående), og sier at det er et spørsmål som antropologien må avgjøre, og at dens bevismateriale taler imot at fedredyrkelse var den primitive religionsform.
Hva angår det at fedredyrkelse er dårskap, er det på sin plass å bemerke at den også har gjort stor skade materielt sett. Tenk for eksempel på China. Hvorfor finner vi her det paradoksale forhold at dette landet, som har en av de eldste sivilisasjoner i verden, likevel er et av de mest tilbakeliggende land? Simpelthen på grunn av den fordervelige fedredyrkelsen, en forbannelse som berører dette lands kunst, økonomi og politikk. Man kan derfor si at skylden for krigen i Indo-China og for at China er kommunistisk, med full rett må tillegges denne form for religion. Og den rolle som Japan spilte i den annen verdenskrig, kan likeledes med full rett tilskrives fedredyrkelsen, for den er selve sjelen og grunnvollen i shinto-religionen. Og er ikke kastesystemet, som India er hjemsøkt av, simpelthen en annen form for fedredyrkelse?
Vi vil i denne forbindelse bemerke at fordi om vi unngår fedredyrkelsens dårskap, behøver vi ikke å gå til den annen ytterlighet, som er så fremtredende i de vestlige land, særlig i De forente stater, hvor dagspressen omtrent daglig forteller om ungdom som ikke bare er ulydige mot sine foreldre, men også slår, røver og til og med myrder dem. «Hedre din far og din mor» er fremdeles en av Guds lover, og så lenge barn og unge mennesker er avhengige av sine foreldre, bør de adlyde dem, selvfølgelig under forutsetning av at foreldrene er i harmoni med Guds vilje. — Ef. 6: 1, 2.
Det vi nå har sett angående fedredyrkelse, bekrefter sannelig nøyaktigheten av Paulus’ ord om at menneskene, når de vendte seg bort fra tilbedelsen av den sanne Gud Jehova, ’ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket’. I slående motsetning til fedredyrkelsens dårskap står frykten for Jehova og kunnskapen om ham. Dette er begynnelsen til visdom, og denne visdom blir gitt til kjenne av medlemmene av den nye verdens samfunn hele verden over både i ord og i handling. — Sl. 111: 10.