Tretten år gammel berlinerpike bevarer sin rettskaffenhet

DEN tretten år gamle Renate Grosse klaget stadig over at hun var så trett. Huslegen avviste imidlertid hennes beklagelser med følgende bemerkning til hennes mor: «Unge piker liker å skape seg. Vær ikke bekymret.» Men da Renate besvimte på skolen og måtte hjelpes hjem, ble hun lagt inn på et sykehus. Der mente de å kunne påvise at hun led av leddgikt. Da det viste seg at hun ikke ble noe bedre av den behandling hun fikk for leddgikt, ble en blodspesialist tilkalt, og han fant ut at hun hadde levkemi, en slags blodkreft som det ennå ikke er oppfunnet noe legemiddel mot, og som legene anbefaler regelmessige blodoverføringer mot.

Renates mor, som er et av Jehovas vitner, protesterte mot blodoverføringer, men dette fikk blodspesialisten til å eksplodere. Han kunne simpelthen ikke forstå at en mor som påsto at hun elsket sitt barn, kunne forkaste det eneste legemiddel, og den stilling Jehovas vitner tar til blodoverføringer, ble derfor forklart ham i nærvær av både overlegen og avdelingslegene. En lege som er et Jehovas vitne, undersøkte Renate og fortalte at sykdommen hadde kommet så langt i hennes tilfelle at hun bare hadde seks uker igjen å leve.

Deres slektninger, sykepleierskene og de andre pasientene på avdelingen brukte all sin overtalelseskunst på både moren og Renate da de fikk høre om deres standpunkt, men til ingen nytte. Avdelingslegen, en katolikk, insisterte på å sette seg ut over morens innvendinger, og henvendte seg gang på gang til Renate. En gang satte han seg på sengen hennes klokken halv ti om kvelden og utmalte seg på det grusomste om at hun snart skulle dø, og om hvordan hun skulle dø, men det var alt sammen forgjeves. Da han gikk, skrev Renate et brev der hun ga uttrykk for sine overbevisninger, slik at de skulle kunne vite at det også var hennes beslutning, og ikke bare hennes mors.

Da hun fikk besøk noen uker senere, var hun lykkelig til tross for at tilstanden hadde forverret seg betraktelig. Hun ville gjerne høre om det siste som hadde stått i bladene Vakttårnet og Våkn opp!, og snakket lite om sykdommen sin. Ja, hun holdt faktisk moro med at legen hadde tilbudt henne å overføre sitt eget blod, og hun bemerket: «Mor, hvis jeg skulle bli frisk igjen, da vil vi gjøre mange ting annerledes og tjene Jehova mer, men hvis ikke — så vet du at jeg har dette brevet her i lommen min.»

I en samtale med et av Jehovas vitner om Renates tilfelle sa overlegen: «Tror De at en pike på tretten år kan ha sterke nok religiøse overbevisninger til å avslå legebehandling når hun er i dødsfare?» Han ble forsikret om at Renates egen oppførsel besvarte dette spørsmålet, for etterat hun fikk vite at hun skulle dø, var hun enda lykkeligere og vennligere enn hun før hadde vært. Da han fikk høre om at det var gjort forsøk på å tvinge Renate, ble han overrasket, og etter den tiden ble det ikke lenger lagt press på Renate for å få henne til å ta blodoverføringer, men de andre pasientene på avdelingen var fiendtlige helt til hun ble flyttet på eneværelse. Overlegen bemerket videre: «Jeg har aldri før i hele min praksis sett et slikt tilfelle — et barn som var så lykkelig etter å ha fått rede på at det skulle dø.»

Renate døde. Det brevet hun hadde skrevet om natten etterat avdelingslegen hadde prøvd å overtale henne, ble lest høyt ved hennes begravelse:

«Til alle slektninger og kjente: Kjære dere! Jeg ber dere i all vennlighet, men meget inntrengende om ikke å skape det minste grann av vanskeligheter for min mor fordi hun nektet den blodoverføring legen mente jeg skulle ha. Det er i like høy grad min egen bestemte vilje å være tro og lydig mot Guds Ord framfor å bli en lovbryter og leve kunstig ved å få en blodoverføring hvert halvår. Det er sant som det er sagt: ’Hver den som elsker sitt liv skal miste det, men hver den som mister sitt liv i trofasthet mot meg, skal få det tilbake.’

Men mitt store håp er ikke at jeg skal sveve omkring et eller annet sted i himmelen som en ånd. Nei, jeg skal hvile i graven til etter Harmageddon, og hvis den store Livgiver Jehova regner meg verdig til det, vil han gi meg en oppstandelse i virkelig kjøtt og blod som et menneske på en renset, paradisisk jord i glede og lykke. Dette er altså grunnen til at det ikke var hardt for meg å dø. Kan dere forstå dette?

Jeg er ung, det er så, men jeg har lagt mitt liv i Skaperens hender, og han leder alt på rette måte. Til slutt ber jeg dere derfor enda en gang inntrengende om at dere ikke må legge noen sten til byrden for mor. Spar henne all unødig bekymring. Vær i stedet gode og vennlige mot henne, og kom ikke i noe tilfelle med onde bemerkninger. Hjertelige hilsener og kyss til dere alle fra deres hengivne Renate. Vennligst legg dere dette på hjertet.»