Del 3: Jehova sørget for oss da vår virksomhet var forbudt
DET var den 14. mars 1990. På denne betydningsfulle dagen var jeg til stede da en høy embetsmann i kirkedepartementet i Øst-Berlin overrakte det dokumentet som viste at Jehovas vitner nå var juridisk anerkjent i det som da ble kalt Den tyske demokratiske republikken eller Øst-Tyskland. Under saksbehandlingen denne dagen tenkte jeg tilbake på den gang jeg ble et av Jehovas vitner, og på den vanskelige tiden vi hadde opplevd.
Det var i midten av 1950-årene at Margarete, en arbeidskollega som var et av Jehovas vitner, først snakket med meg om sin tro på Bibelen. På den tiden ble vitnene i Øst-Tyskland sterkt forfulgt. Kort tid etter skiftet hun arbeid, og jeg begynte å studere Bibelen med et annet vitne. Jeg ble døpt i 1956, og Margarete og jeg giftet oss samme år. Vi var tilsluttet Lichtenberg menighet i Berlin. Der var det cirka 60 vitner som tok del i forkynnelsen av Riket.
To år etter at jeg var blitt døpt, kom noen representanter for myndighetene hjem til ham som tok ledelsen i menigheten vår. De skulle arrestere ham, men han var på arbeid i Vest-Berlin. Familien fikk gitt ham beskjed om å bli der, og noen måneder senere drog de over til ham. Selv om jeg bare var 24 år, fikk jeg stort ansvar i menigheten. Jeg er takknemlig for at Jehova gir den visdom og styrke som trengs for å kunne ta seg av slike oppgaver. — 2. Korinter 4: 7.
Åndelig føde skaffes til veie
Da Berlinmuren ble bygd i august 1961, ble Jehovas vitner i øst plutselig isolert fra sine brødre i vest. Dermed begynte en tid da vi kopierte litteraturen vår, først ved å bruke skrivemaskiner, senere ved hjelp av en rekke kopimaskiner. Jeg begynte med dette i 1963 og brukte to år på å bygge et skjulested hjemme hos oss hvor jeg kunne arbeide med denne kopieringen. Etter at jeg hadde arbeidet hele dagen som verktøymaker, brukte jeg kveldene til å lage kopier av Vakttårnet med hjelp fra et par andre brødre. Myndighetene var oppsatt på å avsløre kopieringsvirksomheten vår, men Jehova hjalp oss, slik at føden vår, som vi kalte den, kom ut til rett tid.
Å lage tilstrekkelig mange kopier av bladene krevde store kvanta papir, og det var ikke lett å få tak i slike mengder. Hvis vi regelmessig hadde kjøpt mye papir, ville det ha tiltrukket seg myndighetenes oppmerksomhet. Derfor fikk vi de enkelte vitnene til å kjøpe små mengder papir og ta det med til bibelstudiegruppen vår. Derfra ble det fraktet til det stedet hvor vi laget bladene. Andre Jehovas vitner distribuerte så de ferdige bladene.
Ettersom myndighetene hadde mistanke om at jeg var med på å kopiere litteratur, holdt de godt øye med meg. I slutten av 1965 merket jeg at de fulgte mer med enn vanlig, og jeg ante at de planla noe. Plutselig en morgen slo de til.
Nære på
Jeg var på vei til arbeidet denne vintermorgenen. Det var før daggry, og jeg tvang meg selv ut i den bitende kulden. Mens jeg spaserte i vei, fikk jeg plutselig øye på fire hoder over en hekk. Mennene rundet hjørnet og kom gående langs gangstien mot meg. Til min store forskrekkelse så jeg at de var representanter for myndighetene. Hva skulle jeg gjøre?
Den dype snøen var måket til side slik at det ble en smal gangsti. Jeg bøyde hodet og fortsatte å gå, med blikket festet i bakken. Jeg hvisket en kort bønn. Mennene kom nærmere og nærmere. Hadde de gjenkjent meg? Jeg kunne nesten ikke tro det som skjedde da vi passerte tett forbi hverandre på den smale gangstien. Jeg fortsatte å gå, fortere og fortere. «Hei!» brølte en av dem. «Det er ham! Stopp!»
Jeg sprang alt det jeg var god for, stormet rundt hjørnet, hoppet over gjerdet til en nabo og kom meg inn i min egen bakhage. Jeg braste inn i huset og låste døren omhyggelig. «Alle opp av sengen!» ropte jeg. «De er her for å ta meg.»
Margarete var nede på et blunk og stilte seg opp ved døren. I en fart var jeg nede i kjelleren og tente opp i ovnen. Jeg grep tak i alle menighetens opptegnelser som jeg hadde, og kastet dem inn i flammene.
«Lukk opp!» ropte mennene. «Lukk opp døren! Dette er statsadvokaten.»
Margarete holdt stand mens jeg brente alt slik at det ble uleselig. Så sprang jeg opp til Margarete og nikket til henne at hun kunne åpne døren. Mennene braste inn.
«Hvorfor stakk du av?» spurte de.
Snart fikk de forsterkninger, og de finkjemmet hele huset. Det jeg bekymret meg mest for, var skjulestedet hvor vi oppbevarte kopimaskinen og 40 000 papirark. Men de oppdaget ikke den skjulte inngangen. Selv om forhørene varte i timevis, hjalp Jehova meg til å bevare roen. Denne opplevelsen førte oss nærmere vår kjærlige himmelske Far og styrket oss til å holde ut.
I fengsel, men likevel frie
I slutten av 1960-årene fikk jeg beskjed om å melde meg til militærtjeneste. Siden jeg av samvittighetsgrunner ikke kunne utføre militærtjeneste, ble jeg holdt i forvaring i sju måneder i en arbeidsleir. Det var 15 Jehovas vitner i leiren ved Cottbus, sørøst for Berlin. Vi var alle der på grunn av vår kristne nøytralitet. (Jesaja 2: 2—4; Johannes 17: 16) Det var lange arbeidsdager og hardt arbeid. Vi stod opp kl. 4.15 om morgenen og ble fraktet ut av leiren for å jobbe på jernbanelinjene. Mens vi var i fengsel, fikk vi imidlertid anledning til å snakke med andre om Jehovas rike.
Det var for eksempel to spåmenn sammen med oss i Cottbus. En dag hørte jeg at den yngste absolutt ville snakke med meg. Hva ville han? Han utøste sitt hjerte for meg. Bestemoren hans hadde vært spåkone, og han hadde utviklet lignende evner etter å ha lest bøkene hennes. Selv om denne mannen så gjerne ville bli befridd for de kreftene som kontrollerte ham, var han redd for å bli straffet. Han gråt og gråt. Men hva hadde alt dette med meg å gjøre?
I løpet av samtalen forklarte han at spådomsevnene hans ble svekket når han var sammen med Jehovas vitner. Jeg forklarte at det finnes både onde ånder, demoner, og gode ånder, rettferdige engler. Jeg brukte eksemplet med dem som ble kristne i det gamle Efesos, og understreket behovet for å kvitte seg med alle gjenstander som har forbindelse med spådomskunst eller andre spiritistiske handlinger. (Apostlenes gjerninger 19: 17—20) «Ta så kontakt med Jehovas vitner,» sa jeg til ham. «De finnes overalt.»
Den unge mannen forlot leiren noen dager senere, og jeg hørte ikke noe mer fra ham. Men opplevelsen med denne vettskremte og utrøstelige unge mannen som lengtet etter frihet, styrket min kjærlighet til Jehova. Vi 15 Jehovas vitner var fengslet på grunn av vår tro, men vi var frie i åndelig forstand. Den unge mannen var sluppet fri fra fengselet, men han var fremdeles slave av en «gud» som skremte ham. (2. Korinter 4: 4) Hvor høyt bør ikke vi Jehovas vitner sette vår åndelige frihet!
Barna våre blir prøvd
Det var ikke bare de voksne som måtte stå fast for sin bibelske overbevisning — det måtte de unge også. Det ble øvd press på dem både på skolen og på arbeidet for å få dem til å inngå kompromiss. Alle de fire barna våre måtte forsvare sin tro.
Det ble holdt en flagghilsningsseremoni på skolen hver mandag. Barna skulle marsjere i rad og rekke ut i skolegården, synge en sang og gjøre den såkalte Thälmann-hilsenen mens flagget ble heist. Ernst Thälmann var en tysk kommunist som ble myrdet av nazistene i 1944. Etter den annen verdenskrig ble Thälmann en helt i Øst-Tyskland. På grunnlag av Bibelen var vi overbevist om at vår tilbedelse bare skal rettes mot Jehova Gud, og min kone og jeg lærte barna våre å stå respektfullt under slike seremonier uten å delta.
Skolebarna lærte også kommunistiske sanger. Margarete og jeg gikk til skolen og forklarte hvorfor barna våre ikke kunne synge slike politiske sanger. Men vi sa at de var villige til å lære andre slags sanger. Slik lærte barna våre tidlig å stå fast og skille seg ut fra skolekameratene sine.
På slutten av 70-tallet ville den eldste datteren vår begynne som lærling på et kontor. Men det ble krevd at alle lærlingene først måtte gjennomgå en 14-dagers forberedende militær opplæring. Siden Renates samvittighet ikke tillot henne å delta, tok hun et frimodig standpunkt og ble til slutt løst fra kravet om å gjennomgå denne opplæringen.
I lærlingetiden ble Renate en gang bedt om å være med på skytetreningen. «Renate, du kommer også på skytetreningen,» sa læreren. Han stilte seg fullstendig likegyldig til protestene hennes. «Du behøver ikke å skyte,» lovte han. «Du kan ta deg av forfriskningene.»
Om kvelden drøftet vi dette i familien. Vi følte at det ville være galt av Renate å være til stede på skytetreningen, selv om hun ikke direkte deltok. Fordi hun ble styrket gjennom samtalen med oss og gjennom bønn, lot hun seg ikke skremme. For en oppmuntring det var for oss å se vår unge datter ta et standpunkt for rettferdige prinsipper!
Det offentlige forkynnelsesarbeidet utvides
Da motstanden mot arbeidet vårt avtok i slutten av 1970-årene, begynte vi å føre store forsyninger av kristne publikasjoner over fra vest. Selv om dette var et farlig arbeid, meldte modige brødre seg frivillig til å være med. Vi satte stor pris på disse større litteraturforsyningene og alle anstrengelsene til dem som gjorde dette mulig. Under den harde forfølgelsen i de første årene av forbudet var det virkelig en utfordring å forkynne fra hus til hus. Frykten for represalier fikk faktisk noen til å unnlate å utføre denne formen for tjeneste. Men med tiden ble vårt offentlige forkynnelsesarbeid dramatisk utvidet. I 1960-årene deltok bare cirka 25 prosent av forkynnerne i hus-til-hus-arbeidet regelmessig. Men i slutten av 1980-årene hadde antallet av dem som regelmessig tok del i denne grenen av tjenesten, steget til 66 prosent! Da brydde myndighetene seg mindre om vårt offentlige forkynnelsesarbeid.
En bror jeg samarbeidet med i tjenesten, tok en gang den lille datteren sin med seg. En eldre kvinne vi snakket med, smeltet helt på grunn av piken og bad oss inn. Hun satte pris på det vi fortalte ut fra Bibelen, og gikk med på at vi skulle komme tilbake. Senere overlot jeg besøket til min kone, som snart startet et hjemmebibelstudium med kvinnen. Trass i sin høye alder og sviktende helse ble hun vår søster og er fortsatt aktiv i Jehovas tjeneste.
Forandringer da friheten nærmet seg
Jehova forberedte oss på den tid da vi ville nyte større frihet. Kort tid før forbudet ble opphevet, ble vi for eksempel rådet til å begynne å tiltale hverandre annerledes på møtene. Av sikkerhetsgrunner hadde vi bare kalt hverandre ved fornavn. Mange som hadde tilhørt samme studiegruppe i årevis, kjente ikke hverandres etternavn. Som en forberedelse på å ønske mange flere interesserte velkommen til møtene våre ble vi imidlertid oppfordret til å bruke etternavnene våre. Noen syntes det var upersonlig, men de som fulgte rådet, hadde lettere for å tilpasse seg da friheten kom.
Vi ble også oppfordret til å begynne møtene med sang. På den måten ble vi vant til den framgangsmåten som blir fulgt av menighetene andre steder. Enda en forandring var størrelsen på studiegruppene våre. I 1950-årene bestod de av fire personer og ble gradvis utvidet til åtte. Senere ble de utvidet til ti og så til 12. I tillegg ble det undersøkt om møtestedet til hver menighet lå sentralt til for flertallet av vitnene.
Noen ganger så vi ikke visdommen i en forandring som ble foreslått, før etter at den var blitt gjort. Hvor ofte viste ikke Jehova seg å være en vis og omtenksom Far! Gradvis hjalp han oss til å tilpasse oss resten av sin jordiske organisasjon, og vi følte oss mer og mer som en del av det verdensomfattende brorskapet av hans folk. Ja, Jehova Gud beskyttet kjærlig sitt folk gjennom de nesten 40 årene da arbeidet deres var forbudt i Øst-Tyskland. Nå fryder vi oss virkelig over å være juridisk anerkjent!
I dag er det mer enn 22 000 Jehovas vitner i det som tidligere var Øst-Tyskland. De står som et vitnesbyrd om Jehova Guds vise veiledning og kjærlige omsorg. Hans støtte gjennom de årene da vår virksomhet var forbudt, viser at han kan mestre enhver situasjon. Alle våpen som blir smidd mot hans folk, vil mislykkes. Jehova sørger alltid godt for dem som stoler på ham. (Jesaja 54: 17; Jeremia 17: 7, 8) — Fortalt av Horst Schleussner.
[Bilde på side 31]
Horst og Margarete Schleussner i Øst-Berlin