Det gode budskap blir forkynt i en jødisk synagoge
Fortalt av en som arbeider ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i U.S.A.
DA JEG tjente menigheten i Pittsfield i Massachusetts i fjor, ble visemenighetstjeneren, hans frue og jeg invitert til en jødisk synagoge for å svare på spørsmål angående Jehovas vitner i en av klassene der som studerte forskjellige religioner.
Presis klokken ti kom vi til synagogen, et moderne nybygg som tilfeldigvis ligger bare tre kvartaler fra Rikets sal og i den samme gaten. Vi ble hjertelig mottatt av klassens lærer, og han presenterte oss for den rabbineren som bestyrte synagogen. Denne gode mottagelsen fikk oss til å føle oss hjemme med en gang. Etter å ha utvekslet noen få ord ble vi ført inn i det klasseværelset hvor møtet skulle holdes. Det var et stort rom. På den ene siden hadde de et bibliotek med utvalgte bøker og bibler. Midt i rommet sto det et rektangulært bord, og på det lå det et eksemplar bladet Look for 28. juli 1953. Vi tok plass ved den ene enden av bordet. Da elevene ikke hadde kommet enda, benyttet læreren noen minutter til å fortelle oss hva de holdt på med i hans klasse. Han sa at uken i forveien hadde de snakket om Jehovas vitner og benyttet det som bladet Look hadde å si om dem, som grunnlag for sin samtale. Etter som det hadde dukket opp mange spørsmål som ingen av de tilstedeværende var i stand til å gi sikre svar på, fant de ut at det ville være best å be et av Jehovas vitner komme ned til synagogen, slik at de kunne få direkte svar på sine spørsmål.
På dette tidspunkt kom elevene inn. Det var en flokk livlige, energiske og oppvakte unge mennesker som var mellom femten og nitten år gamle. Etterat de alle hadde satt seg rundt bordet — det var i alt sytten av dem — forklarte læreren ganske kort hensikten med at vi var der, og overlot resten av tiden til oss med ordene: «Nå kan dere overta.»
Vi framholdt for elevene at vi forsto det slik at de hadde mange spørsmål, og at vi ville gjøre vårt beste for å forsøke å svare på dem. Det så ikke ut til at noen av dem hadde lyst til å være den første til å spørre. Læreren tok raskt ordet og sa: «Kanskje dere [han henvendte seg til oss] kunne ha et spørsmål som dere gjerne ville stille oss?» Klassen mente det ville være en god måte å få samtalen i gang på. Vi sa at vi virkelig hadde et spørsmål og at vi en tid hadde forsøkt å finne svaret på det, men ikke hadde klart det fullt ut. De var ivrige etter å få høre spørsmålet. Derfor spurte vi: «Kan dere fortelle oss hva som er opprinnelsen til ’Davidsstjernen’ eller ’Davidsskjoldet’?» Alle så fort på hverandre med spørrende blikk. Det var tydelig at ingen av dem visste svaret.
Læreren tok til orde og sa: «Dere ventet ikke å få svar på det spørsmålet her, gjorde dere vel?» Vi svarte: «Hvilket sted ville være mer passende å gå til for å få svar på dette enn en jødisk synagoge, spesielt i betraktning av at synagogen bruker dette symbolet?» Læreren tenkte seg om litt og sa at han ikke visste nøyaktig hva som var dens opprinnelse, men at han trodde den hadde sitt utspring i mytologien, og han lurte på om vi også hadde kommet til det i våre undersøkelser. Det hadde vi. Men vi kunne vanskelig forstå hvorfor jødene ville anta dette hedenske symbolet, særlig fordi Jehova jo på det strengeste hadde forbudt dem å ha noe å gjøre med hedenske skikker og symboler. Til dette svarte læreren at han ikke trodde David hadde kjennskap til «Davidsstjernen». Det var vi enig med ham i. Vi trodde det heller ikke. Nei, vi var helt sikker på at David ikke hadde noe å gjøre med dette symbolet, og at han ikke kjente til det i det hele tatt.
Etter dette korte ordskiftet, så det ut til at det hadde senket seg en enda dypere taushet over klassen. Vi fant derfor på noe annet for å få elevene til å tø opp. Vi ville fortelle dem om Jehovas vitner, hva de tror på, hvem de er og hva de forkynner osv., og etterat vi hadde gjort det, ville de uten tvil ha mange spørsmål å stille. De smilte og nikket og var enige.
Vi begynte vår improviserte tale med å fortelle dem at Jehovas vitner er mennesker fra alle samfunnslag, og at det de lærer og tror på, har meget til felles med det de gamle profeter lærte og trodde på. De gamle profeter trodde at Jehova var den eneste sanne Gud, det tror også Jehovas vitner. I likhet med Jehovas profeter, tror Jehovas vitner at Jehova er en Gud med bestemte hensikter og at han har en hensikt med sitt folk. De jødiske profeter trodde og forkynte at det var Guds hensikt å opprette nye himler og en ny jord, og det samme tror og forkynner Jehovas vitner. Vi siterte nesten utelukkende fra de hebraiske skrifter og viste klassen at det er Jehovas hensikt å gjøre vår jord til en herlig fotskammel for sine føtter. Jehova sier selv at det er hans hensikt, og hans ord vil ikke vende tomt tilbake til ham. — Es. 46: 11; 55: 9—11; 60: 13; 65: 17; 66: 1.
Vi forklarte hva som hadde vært Jehovas hensikt helt fra dengang menneskene var i Edens hage og fram til våre dager, og hva som var årsaken til synd, sykdom, sorg og død. Det så ut til at de alle sammen, læreren medregnet, slukte hvert ord. Det ble pekt på at den herlige nye jord som Jehova ga løfte om og som profetene skrev om, skal komme i vår tid, og at Jehovas vitner er de eneste som kunngjør dette gode budskap for menneskeheten. De fikk høre at folk som lever i dag, i virkeligheten velger livet eller døden ved den stilling de tar til budskapet om Riket, at dette er et håpets budskap, et lykkelig budskap, et livets budskap for alle som vil høre, og at dette budskapet betyr alt for de unge som snart skal møte livet på egenhånd, fordi det på en logisk måte forklarer dem årsaken til forholdene i verden, og fordi det gir dem det beste håp som det er mulig for mennesker å ha — håpet om evig liv under en fullkommen regjering, under fullkomne forhold, i evigvarende fred, velstand og lykke. Dette håpet var for dem som var samlet der. Det kunne bli deres hvis de bare ville velge det.
Etter denne trettifem minutter lange talen om Jehovas hensikter, ble det igjen anledning til å stille spørsmål. Nå var det mange hender som fløy i været på alle kanter. Det første spørsmålet var: «Hvordan kan det bevises at Kristus kom og begynte å herske i året 1914?» Så fulgte i rask rekkefølge slike spørsmål som: Hvorfor nekter Jehovas vitner å hilse flagget? Av hvilken grunn er de imot blodoverføring? Praktiserer Jehovas vitner dåp? Hvordan? Hvor gammel må man være før man kan bli døpt? Før man kan bli et Jehovas vitne? Hvordan arbeider Jehovas vitners organisasjon? Hvordan var det mulig for dem å holde en så stor internasjonal sammenkomst som den som ble holdt på Yankee stadion i dagene 19.—26. juli 1953? Tror Jehovas vitner på en treenighet? På en skjærsild? Hva tror de om himmel, helvete og oppstandelse? Feirer de jul? Feirer de fødselsdager?
Til å begynne med rakte elevene opp hendene og ventet med å snakke til de ble oppfordret til det, men etter hvert ble diskusjonen så livlig at de følte seg fri til å snakke uten å nøle. Det var noe helt enestående å høre deres kommentarer og uttalelser og se den begeistring de la for dagen. De stilte forstandige spørsmål, og ikke en eneste gang under hele møtet viste de det minste tegn på at de hadde fordommer mot oss eller var imot oss på annen måte. Deres iver etter å ta del i diskusjonen, var meget rosverdig. Og de svarene de fikk på spørsmålene sine, godtok de uten å bli støtt eller virke misfornøyd.
De ønsket å få greie på om Jehovas vitner bruker spesielle klær for å skille seg ut fra andre mennesker. De fikk vite at Jehovas vitner skiller seg ut fra andre mennesker ved sin nidkjærhet for sannheten og for sin religion, og ved sin iver i å lovprise Jehova og gjøre hans navn kjent. De ønsket å få vite hvorvidt vi bruker bilder i vår tilbedelse, hvordan utskrivningsmyndighetene behandler Jehovas vitner, om vi feirer påske og hva vi mener om sabbaten.
Av og til kunne et av våre svar få klassen til å komme med forbausede utbrudd. De ble for eksempel meget overrasket over at vi feirer minnemåltidet den 14. nisan og hvordan vi overholder den datoen. De fleste av dem ble slått med forbauselse da de hørte at vi ikke feirer jul, ikke tror på en treenighet og ikke tror på et brennende helvete. De ville vite hvorfor det bare var 144 000 som var utvalgt til å være medarvinger med Kristus i himlene, og om ikke det beviser at Gud er partisk. En spurte om menneskene etter oppstandelsen ville ha slike goder som vi har i dag, for eksempel radio og televisjon. Fra den andre siden av bordet kom det et annet spørsmål: «Tror Jehovas vitner at deres religion er den eneste rette?» Hvordan forklarer vi den jomfrufødselen det står om i Esaias 7: 14? Disse og mange, mange andre spørsmål stilte de oss.
Etter hva jeg hadde forstått, var det meningen at diskusjonen bare skulle vare en time, men etter den første timen, hadde de enda en mengde spørsmål. Etter en og en halv og to timer viste klassen fremdeles ingen tegn på at den begynte å gå trett eller ønsket å avbryte diskusjonen. Alt i ett fløy hendene i været på begge sider av bordet. Det er tvilsomt om det var noen av de tilstedeværende som bare stilte ett spørsmål. De fleste av dem stilte fem eller seks. Øynene deres strålte. Det så ut til at de var meget begeistret over dette møtet med oss. Etter nesten to og en halv time ble møtet avsluttet. Traktaten «Hvem er Jehovas vitner?» ble delt ut. Alle ga uttrykk for hvor glade de var for at vi hadde kommet. Noen av pikene samlet seg rundt søsteren og stilte henne enda flere spørsmål. Vi måtte bokstavelig talt rive oss løs fra dem. Vi vinket farvel til dem og forlot synagogen.
Da vi gikk bortover gaten, kunne vi ikke annet enn være i strålende godt humør. Det hele hadde vært så vellykket. Vi tenkte også på at denne opplevelsen burde lære oss alltid å være ’rede til å forsvare oss for enhver som krever av oss en grunn for det håp vi har, men å gjøre det med et mildt sinn og dyp respekt’. — 1 Pet. 3: 15, NW.