Utsiktene for 1955 for dem som frykter Jehova

«Han skal ikke være redd for onde tidender; hans hjerte er fast, det stoler på Jehova.» — Sl. 112: 7, AS.

1. På hvilket grunnlag kan vi ha de beste utsikter for 1955 og rope «Halleluja»?

NÅR du tenker på 1955 og de kommende år, føler du da trang til å rope «Halleluja»? Du har all god «grunn til å gjøre det hvis du frykter den Høyeste over all jorden, den Gud som alene har navnet Jehova. Hvis du har frykt for ham, kan du ha de beste utsikter for 1955 og alle etterfølgende år, utsikter til velstand og lykke. Det vil si en velstand som kommer til å gagne både hjerte, kropp og sinn, for det dreier seg om en åndelig velstand som bringer lykke nå og fører til endeløst, lykkelig liv i den rettferdige nye verden, som Gud nå har lagt grunnvollen til. Når vi får kjennskap til og lærer å forstå at virkelig velstand og lykke kommer fra Jehova Gud og er garantert dem som frykter ham, kan vi ikke la være å utbryte «Halleluja!», for dette ropet betyr «Pris Jehova!»

2. Hvordan begynner Salme 112, og hva er det som særmerker den?

² «Halleluja. Lykkelig er den mann som frykter HERREN, som fryder seg storlig i hans bud.» Slik begynner den inspirerte sang, Salme 112, ifølge en oversettelse av en lærd jøde fra det forrige århundre.a «Halleluja. Lykkelig den mann som viser ærefrykt for den Evige, som finner rik glede i hans befalinger!» Slik blir ordene oversatt fra det opprinnelige hebraiske språk av en oversetter i dette århundre.b Denne innledningen gjør Salme 112 til en av de mange Hallelujasalmer i Bibelen. Noe annet som særmerker denne salmen, er at den er en alfabetisk eller akrostisk salme. Alle linjene i salmen begynner med hver sin av de tjueto bokstavene i det hebraiske alfabetet, som kommer i vanlig rekkefølge. Det er således tjueto linjer i denne salmen. To av det hebraiske alfabets bokstaver tjener som begynnelsesbokstaver i hvert av de første åtte versene, og tre som begynnelsesbokstaver i hvert av de to siste versene. I denne henseende er den lik den foregående salmen, og man kan si at disse to er tvillingsalmer hva strukturen angår.

3. Hvorfor er det så viktig for oss å overveie Salme 112 nå? Og hvilke personlige spørsmål oppstår derfor?

³ Grunnen til at det er så viktig for oss å overveie Salme 112 nå, er imidlertid ikke bare at den beskriver et virkelig lykkelig menneske på jorden, men særlig at den er profetisk. Den peker fram til og identifiserer den lykkelige mann eller klasse mennesker i vår egen tid. Det vil si, den forutsier ikke bare en enkeltperson, men en mann i en kollektiv betydning, et sammensatt menneske som består av mange medlemmer som av en felles grunn er like lykkelige. Er du et medlem av denne lykkelige, kollektive «mann»? Eller er du knyttet til denne «mann» i det beste fellesskap som tenkes kan? For å få rede på dette vil vi undersøke salmen.

4. Hvem er det Salme 112 profeterer om, og hvordan finner vi det ufeilbare svaret på spørsmålet?

⁴ Salmens inspirerte forfatter, en israelitt eller jøde, som antagelig ikke forsto den fulle profetiske betydning i det han skrev, kan ha tenkt på en israelitt eller jøde som fryktet Jehova. (Dan. 12: 8; 1 Pet. 1: 10—12) Er det da så at Salme 112 gjelder de kjødelige jøder eller israelitter nede i Palestina eller noe annet sted på jorden i vår tid? Hvordan kunne denne salmen gjelde dem? Vil noe upartisk menneske påstå at de kjødelige jøder eller israelitter er et lykkelig folk, et ualminnelig lykkelig folk, fordi enkelte av dem i forskjellige land nyter materiell velstand og har fremtredende stillinger? Er de lykkelige religiøst sett? Hvis man skal holde seg til de faktiske forhold, må svaret bli nei. Det er en viktig og avgjørende grunn til at de ikke oppfyller beskrivelsen i Salme 112: Det forholder seg nemlig slik at de hverken frykter Jehova, eller holder hans bud, men hårdnakket skjuler hans navn og stoler på menneskelige overleveringer og følger menneskebud i stedet for den eneste levende og sanne Guds Ord og bud. (Matt. 15: 1—9; Es. 29: 13, 14) Hvem er da den klasse mennesker, den kollektive «mann» i vår tid, som Salme 112 profeterer om? Vi er ikke overlatt til oss selv med hensyn til å finne ut et svar som kanskje ville framkalle et indignert rop om partiskhet, rasefordom og nasjonalstolthet! Gud, som har inspirert denne salmen, gir selv det ufeilbarlige svar ved at han lar en av dem som han brukte til å skrive Bibelen, sitere fra den og anvende den på den klasse mennesker som Gud selv hadde i tankene. Det er de åndelige israelitter, de som er jøder i det skjulte, og av dem finnes det ennå en levning på noen tusen tilbake på jorden. (Rom. 2: 28, 29) Forat de skulle bli identifisert på rette måte i hele verden, antok de i 1931 det navn som er utpekt i Bibelen, og som siden er blitt kjent over hele jorden, nemlig Jehovas vitner. — 2 Kor. 9: 9; Sl. 112: 9; Es. 43: 10, 12, AS.

5. Hvem skulle ifølge denne salmen være det lykkeligste folk på jorden i 1955, og hvorfor har det aldri vært lykkeligere?

⁵ Hvis salmisten fikk se dette folk som bærer Guds navn i dag, ville han atter utbryte: «Pris I Jah! Hvilken lykke en som frykter Jehova har, i Hans befalinger har han storlig frydet seg.» (Sl. 112: 1, Yg) I overensstemmelse med dette burde Jehovas vitner være det lykkeligste folk på jorden i 1955 og i alle kommende tider. Er så deres lykke virkelig slik at den gir grunn til en lignende bemerkning som den salmisten kom med? Ja. Aldri har verden vært mer ulykkelig, for den befinner seg i sin «endens tid» og ser med gru fram til det den forstår er i vente. Aldri har Jehovas vitner vært lykkeligere, for de vet fra profetiene i Guds Ord at de lever i «endens tid» for denne gledeløse verden, nå da Guds rike, som de lenge har bedt om, er blitt opprettet og overgitt til Jesus Kristus, som sitter ved Guds høyre hånd i himlene. — Luk. 21: 28.

6. Hva er deres lykke forbundet med, og hvorfor?

⁶ Deres lykke er ikke av et overfladisk slag — den har et solid grunnlag. Den er forbundet med den høyeste visdom, den visdom som er ovenfra. Denne himmelske visdom har de fordi de frykter Jehova. Den salme som går forut for den vi nå drøfter, slutter med disse ord: «Frykten for Jehova er visdommens begynnelse; god forstand har alle de som gjør etter hans bud; hans pris varer evindelig.» (Sl. 111: 10, AS) Noen har den forståelse at uttrykket «visdommens begynnelse» betyr det vesentlige eller det mest opphøyde trekk ved all sann visdom. Å frykte Jehova er begynnelsen til virkelig visdom — vi må ha slik frykt for vår Skaper helt i begynnelsen, og vi må alltid beholde denne frykt for ham som noe fremtredende.

7. a) Hva bevirker frykten for Jehova med hensyn til frykten for mennesker? b) Hvordan skal hans navn behandles, og hvem er det som behandler det slik?

⁷ Hvis vi har denne frykt, blir det utelukket at vi kan frykte mennesker, for disse to slags frykt kan ikke eksistere side om side. Frykten for Jehova gjør et menneske vist så det kan vinne evig liv i den endeløse nye verden, mens frykten for mennesker er en dårskap som fører til evig ødeleggelse i Gehenna. Den mest fryktløse mann som noensinne har vært på jorden, sa til sine disipler: «Bli ikke redd for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen; men frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna.» (Matt. 10: 28, NW) Frykten for Jehova motvirker og fjerner altså frykten for mennesker og djevler og for alt de kan gjøre mot oss med Guds tillatelse. Jehovas vitner anerkjenner Ham som den ærverdige, det vil si, som den man skal frykte, og de bærer og framsier hans navn på en ærbødig mate. Som det står i den salmen som går forut for den vi nå gjennomgår: «Hellig og ærverdig er hans navn.» Eller: «Hans navn er hellig og skal æres.» (Sl. 111: 9, AS; Ro; RoPss) Hans navn er et «herlig og fryktinngytende navn», og grunnen til at både den såkalte «kristenheten» og jødedommen lider slik de gjør, er at de ikke frykter hans navn og holder hans lov. (5 Mos. 28: 58, 59, NW) Jehova har tilskrevet sitt navn store bedrifter og fryktinngytende hendelser. Alle folk burde prise det, men det er bare velvillige mennesker av alle folk og nasjoner som respekterer hans hellige navn som ærverdig og fryktinngytende. — 1 Krøn. 17: 21; Sl. 99: 3; Mal. 1: 14.

8. Hvordan gir slik frykt og visdom seg til kjenne, og hva fører dette til selv om man må gjennomgå lidelser?

⁸ Frykten for Jehova og visdommen ovenfra gir seg til kjenne ved lydighet mot hans bud, og dette fører til en lykke som ikke kan fjernes. Selv om det nå råder alminnelig lovløshet, ikke bare overfor alle jordiske myndigheter, men i første rekke overfor Gud Skaperens myndighet, så liker Jehovas vitner å være lovlydige, og da særlig overfor Ham. Det er ikke bittert for dem å holde hans bud, ikke engang når hans guddommelige bud kommer på tvers av bud som blir gitt av mennesker som trosser Gud. De regner seg lykkelige hvis de blir nødt til å lide fordi de følger samme prinsipp som apostlene: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29, NW) Dette fører alltid til de beste resultater, og dermed til de lykkeligste resultater.

9, 10. Hva er det denne «mann» som frykter Jehova, fryder seg storlig i? Nevn eksempler fra vår tid.

⁹ Angående det lykkelige menneske som frykter Jehova, sier salmisten: «I Hans befalinger har han storlig frydet seg.» (Sl. 112: 1, Yg) Han studerer og finner ut hvilke av befalingene i Jehovas profetier det er som gjelder nå i «endens tid», og deretter følger han dem med glede. Av den grunn kan alle verdens folkeslag i vår tid se at Jehovas vitner adlyder det bud han ga gjennom sin Sønn Kristus Jesus: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord; forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Levningen av de åndelige israelitter som frykter Jehova, vet at de snart skal bli medlemmer av Kristi himmelske «brud». De tilegner seg derfor den ånd som preger Jehovas profetier, og deltar med glede i å oppfylle bildet i Åpenbaringen: «Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» (Åpb. 22: 17) De innbyr og hjelper alle tørstende, velvillige mennesker som ønsker det, til å komme til det livgivende vann Rikets sannhet er, og deretter oppmuntrer de dem til og bistår de dem med å si til atter andre: «Kom!»

¹⁰ De åndelige israelitter, som frykter Jehova, handler i lykkelig lydighet som en vekter, og advarer hele menneskeheten om at Jehovas ødeleggende sverd i Harmageddon skal komme og tilintetgjøre alle som hater, forakter og ignorerer Jehova. De husker det oppdrag og den befaling Gud har gitt dem: «Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.» (Esek. 33: 1—7; 3: 16—21) De skaffer seg ivrig opplysninger om Guds vilje ved å granske hans Ord, slik at deres kunnskap kan øke. De forsømmer heller ikke å komme sammen til alle møter som blir arrangert, men de samles i studiegrupper og i menigheter og på store konventer forat de skal kunne oppmuntre hverandre, og det så meget mer som de ser Guds store dag nærme seg, den dag da han skal kjempe og seire. (Dan. 12: 4; Heb. 10: 25, NW) De høster derfor stadig glede av at de kjærlig holder Guds bud.

Hans slekts varighet

11. Hvordan blir denne «mann»s avkom mektig på jorden?

¹¹ De som hater, Jehova, kan ikke utslette den mann som frykter Jehova. Og hva mer er: Hans hus skal fortsette å bestå på jorden. «Hans avkom skal være mektig på jorden i de oppriktiges slekt skal velsignes.» (Sl. 112: 2) Hvis vi betrakter den omtalte mann som frykter Jehova, som en kollektiv person bestående av alle medlemmer i Kristi åndelige menighet eller «legeme», da må hans avkom være de får-lignende mennesker med god vilje, de «andre får». Den rette Hyrde har brukt denne kollektive «mann» til å samle disse fårene sammen i en hjord. De er bestemt til å tilbringe menigheten her på jorden etterat den er renset og overalt gjort i stand som en «Edens hage» eller et «gledens paradis». De skal bli boende på den for alltid. De skal bli mektige på den, men det skjer ikke helt automatisk. Nei, det skjer fordi den åndelige levning, som frykter Jehova, er «blitt deres far» «gjennom det gode budskap». Denne levning har forkynt det gode budskap om Riket for dem, og nå adlyder den Jehovas befaling om å innprente hans ord i dette sitt avkom. (1 Kor. 4: 15, NW; 5 Mos. 6: 4—7) «Avkommet» adlyder på sin side liksom barn den inspirerte befaling i Efeserne 6: 1—4, og er lydige mot og samarbeider med den «mann» som frykter Jehova, og som har avlet dem ved kraften i «dette gode budskap om riket».

12. Hvordan blir «de oppriktiges slekt» nå velsignet?

¹² Etter som de to linjene i Salme 112: 2 er parallelle i tankeinnhold, er «de oppriktiges slekt» i annen linje det samme som «hans avkom» i første linje. De oppriktige er således de åndelige kristne som utgjør den «mann» som frykter Jehova. Den levning av denne «mann» som fremdeles befinner seg på jorden, hører med til «Abrahams ætt», som alle jordens slekter skulle velsignes i. Levningen er alt blitt et middel til velsignelse for denne oppvoksende slekt av «andre får». (Sl. 71: 18; 145: 4) Etter som de utgjør en «oppriktig» klasse, har det avkom eller den slekt de avler, en velsignelse i vente. «Den hele dag forbarmer han seg og låner ut, og hans avkom blir velsignet.» (Sl. 37: 26) Men husk også at de oppriktiges avkom eller slekt er framtidige barn av den ’evige fader’, Jesus Kristus, som i første rekke er Abrahams velsignelsesrike ætt. (Es. 9: 6) Den velsignelse hans «andre får» mottar allerede nå, består i at de blir vendt bort fra sine synder og blir ført inn til den sanne tilbedelse og tjeneste for Jehova Gud. — Ap. gj. 3: 25, 26.

13. Hva kommer det av at de er mektige, og hvor lenge vil det at de er mektige, vare?

¹³ Etter som de på en figurlig måte er avkommet eller slekten til den mann som frykter Jehova, og som er omtalt i Salme 112, begynner også de å frykte Jehova, og dette fører til visdom og makt. Fordi det nå er så mange av dem innen den nye verdens samfunn, som de har søkt hen til i hundretusener, har de alt nå fått en sterk stilling på jorden. Under ledelse av den åndelige levning av Kristi legeme utfører de et mektig vitnearbeid for Guds rike og utvider den nye verdens samfunn, og dette er ikke noe de klarer fordi de er så mange, men fordi de har Jehovas ånds hjelp. (Sak. 4: 6) Når de overlever «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», kommer de fortsatt til å være mektige i den nye verdens ’nye jord’ med hensyn til det arbeid som skal gjøres etter Harmageddon. Deres stilling på den rensede jord skal aldri rystes, ikke engang i løpet av den ’korte stund’ Satan og hans demoner blir løslatt fra avgrunnen ved slutten av Kristi tusenårige styre. Fordi de bevarer sin rettskaffenhet og frykt for Jehova i løpet av prøvelsens ’korte stund’, vil de bli velsignet med retten til evig lykke i det jordiske paradis, og denne rett vil Jehova selv gi dem. — Matt. 25: 40; Åpb. 20: 1—3, 7—15.

14. Hvorfor vil ikke nasjonenes rikdommer gagne dem på Guds vredes dag, og hvilke fordeler har den «mann» som frykter Jehova, i denne henseende?

¹⁴ Guds vrede har i særlig grad siden året 1919 vært over alle nasjoner som tilhører Satans organisasjon, og den vil komme til bristepunktet i krigen på Hans store dag. Materiell rikdom vil ikke gagne nasjonene i den krigen for de har ikke Guds rettferdighet. Det eneste som kommer til å føre til befrielse fra død og ødeleggelse ved Jehovas eksekusjonsstyrker på den tiden, er hans rettferdighet. (Ordspr. 11: 4) Den «mann» som frykter Jehova, har hans rettferdighet, for han er ’rettferdiggjort ved sin tro på Gud gjennom Jesus Kristus’ og deltar i ’rettferdige gjerninger i Guds øyne’. (Rom. 5: 1, 9; Åpb. 19: 8) Han har mer enn dette. Salme 112: 3 sier videre: «Det er velstand og rikdom i hans hus, og hans rettferdighet står fast evindelig.»

15. Hva slags rikdommer har han i sitt hus?

¹⁵ I sitt hus, eller der han bor innen Jehovas teokratiske organisasjon, har han rikdom og velstand, men ikke av det slaget som gjør seg vinger og hastig flyr bort lik ørner som flyr mot himmelen og kommer utenfor rekkevidde. (Ordspr. 23: 5) Han har den rikdom og velstand som visdommen gir, for Guds visdom sier: «Hos meg er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet.» (Ordspr. 8: 18) Han står som arving til Guds himmelske rike sammen med Kristus, og hva kunne vel være mer dyrebart? Han eier den skatt som består i Guds Ords tjeneste, og hva på jorden kunne vel være mer ærefullt? Han samler seg skatter i himmelen ved å leve og arbeide for å vinne Guds godkjennelse og velsignelse og bli verdig til å få oppleve at Gud innfrir sine løfter. Han legger seg opp en grunnvoll for det som er rikdom i den nye verden. Han «legger seg opp i sikkerhet en rett grunnvoll for framtiden, forat [han] kan få et fast tak på det virkelige liv». — 1 Tim. 6: 17—19, NW; Matt. 6: 20, 21; Rom. 8: 15—17; 2 Kor. 4: 1—8.

16. Hvordan kan man si at «hans rettferdighet står fast evindelig»?

¹⁶ Det er imidlertid noe som er enda viktigere enn rikdom og velstand i huset: «Hans rettferdighet står fast evindelig.» Dette vil si at han blir bevart i 1955 og alltid, så han kan fortsette sin rettferdige løpebane. Det betyr at resultatene av hans rettferdige gjerninger kommer til å vare, idet de ikke blir utslettet i Harmageddon, mens denne onde verdens gjerninger skal bli oppbrent i den krigen, og virkningene av dem skal bli fullstendig utvisket. Ved å holde seg til rettferdigheten bevarer han sin rettskaffenhet overfor Jehova, som han frykter, og ved at han blir bevart til liv i den nye verden, blir rettferdigheten bevart på jorden. Vi ber jo også om at Guds vilje må skje her på jorden som den skjer i himmelen. Jorden hører med til Guds skaperverk, og det passer derfor godt at den blir til et sted hvor det øves rettferdighet. De som trosser Jehova, skal gå til grunne, og deres ondskap skal forsvinne fra jorden. (Ordspr. 2: 21, 22) Avkommet eller slekten til den oppriktige «mann» som frykter Jehova, vil på samme måte som sitt opphav fortsette å leve i rettferdighet for alltid, og de skal gjøre det på jorden.

17. Hvordan skjedde det i hans tilfelle at «det går opp et lys i mørket for de oppriktige»?

¹⁷ Den klasse som i dag er den «mann» som frykter Jehova, hadde engang behov for opplysning og for større klarhet angående sin jordiske stilling. Mange oversettere av Salme 112 antyder denne tanken i sin gjengivelse av vers 4. Den alminnelige norske oversettelsen gjengir det for eksempel slik: «Det går opp et lys i mørket for de oppriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig.» Historisk sett var dette tilfelle med den åndelige levning i 1919. Dens medlemmer var da i trelldommens og undertrykkelsens mørke under den store mørkets organisasjon, det symbolske Babylon. De var blitt ført i fangenskap til denne verdens nasjoner under den første verdenskrig og berøvet sin rettighet til fritt og fryktløst å tilbe Gud i overensstemmelse med hans Ord. Det mørke som besto i religiøs misforståelse og dessuten i denne fangne tilstand, ble drevet bort i 1919, da Jehova Gud oppgikk som et lys for dem og sendte sin Sønn Jesus Kristus for å befri dem fra denne åndelig drepende trelldom i Babylon og føre dem tilbake til deres rette plass og frihet i Guds organisasjon som fryktløse vitner for ham. Profeten Mika var blitt brukt til å forutsi dette: «Gled eder ikke over meg, I mine fiender [Babylon]! Når jeg er falt, står jeg opp igjen; når jeg sitter i mørket, er [Jehova] lys for meg. [Jehovas] vrede vil jeg bære, for jeg har syndet mot ham — inntil han fører min sak og hjelper meg til min rett; han skal føre meg ut i lyset, jeg skal se med fryd på hans rettferdighet.» (Mika 7: 8, 9) Også andre profetier hadde på forhånd kunngjort denne store lysning i levningens stilling på jorden, for eksempel Esaias 60: 1, 2; Salme 18: 8; Job 33: 28 og Salme 107: 10—14.

18. Hvordan gjengir andre oversettere denne delen av Salme 112: 4, og hva viser dette med hensyn til hvilken forpliktelse som påhviler den åndelige levning?

¹⁸ Etter som Salme 112 beskriver den livsførsel og virksomhet som blir utfoldet av den åndelige «mann» som frykter Jehova, kan man imidlertid også med rette oversette dette verset fra hebraisk på en annen måte for å vise hvilken forpliktelse som nå påhviler den åndelige levning. Således har andre kompetente oversettere gjengitt vers 4 på forskjellige avvikende måter, nemlig: «Han har oppreist i mørket et lys for de oppriktige.» (RoPss) «For de oppriktige skinner han som et lys i mørke.» (Soncino) «For de oppriktige opp går han [som] et lys i mørket.» (C. Kautzsch, tysk) «Midt i mørket oppgår han som et lys for de oppriktige hjerter.» (Maredsous, fransk) «Som et lys i mørket skinner han for de gode.» (Bover-Cantera, spansk) «I mørket stråler han som lyset for de oppriktige.» (Nácar-Colunga, spansk) Den «mann» som passer til denne beskrivelse, er forpliktet til å gjøre som Jesus sa: «I er verdens lys; . . . La således eders lys skinne for menneskene, forat de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» (Matt. 5: 14—16) Han er opplyst av den himmelske Far, og må derfor reflektere det himmelske lys til andre ved sine rette gjerninger forat de som er blinde av mørket, skal kunne se og lære å kjenne og frykte Jehova og prise ham. For et velsignet privilegium det er å opplyse andre og derved drive mørkets krefter tilbake!

19. Hvilket annet bud som levningen nå har sin lyst i å adlyde er dette i samsvar med, og hvem har gagn av at de adlyder?

¹⁹ Dette er i samsvar med et annet bud som den klasse som frykter Jehova, nå har sin lyst i å adlyde, et bud som er gitt til Hans store «tjener»-klasse: «Si til de fangne: Gå ut! — til dem som er i mørket: Kom fram! På veiene skal de beite, og på alle de bare hauger skal det være beitemark for dem.» (Es. 49: 9) Jehovas «tjener»-klasse, den «tro og kloke slave»-klasse, må nå adlyde denne profetiske befaling av hensyn til dem av de «andre får» som ennå er fangne i Satans organisasjon og blir holdt i mørke av religiøs uvitenhet og håpløshet. Åpenbaringen 7: 9—17 viser at det er slik Esaias’ profeti må anvendes nå i denne tiden da verdens mørke stadig blir tykkere. Ved denne virksomhet gir «tjener»-klassen akt på den befaling som er gitt til Sion, deres himmelske mor, og derved til dem selv som hennes åndelige barn: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] opp gå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» (Es. 60: 1, 2) Ja, den skal «åpenbare seg» på betingelse av at Sions åndelige barn står opp som et lys i mørket. Bare på den måten kan de oppriktige av alle folkeslag komme ut av verdens mørke og inn til den strålende lysets organisasjon. Mørkets krefter hater lyset og prøver å unngå å bli avslørt av det ved å undertrykke lysbærerne. Men de som elsker lyset, sannheten om Riket, viser at de er får-lignende ved å komme til lyset og gjøre godt mot selv den minste av Kristi åndelige brødre.

20. Hvem ligner levningen ved at den er «nådig og barmhjertig og rettferdig», og overfor hvem må den vise disse egenskaper?

²⁰ Dette fryktløse arbeid med å opplyse de «andre får» som blindt snubler omkring i verdens mørke, stemmer godt overens med resten av Salme 112: 4: «Den som er nådig og barmhjertig og rettferdig.» Hvor han ligner Jehova i disse henseender! Vers 4 i den foregående salme sier nemlig: «[Jehova] er nådig og barmhjertig.» Og da Jehova kunngjorde sitt navn for Moses på Sinai berg i Arabia, sa han selv: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud.» (2 Mos. 34: 6) Den mann som frykter ham, etterligner disse hans egenskaper ved å vise dem overfor andre. Det er nødvendig for oss å vise disse egenskaper overfor andre liksom den himmelske Far viste dem overfor oss: «Derfor skal I være fullkomne, liksom eders himmelske Fader er fullkommen.» «Vær barmhjertige, liksom eders Fader er barmhjertig.» (Matt. 5: 48; Luk. 6: 36) Den som frykter Jehova, kan etterligne ham og legge disse egenskaper for dagen ved å bestrebe seg på å opplyse de formørkede «andre får» og føre dem til lysets teokratiske organisasjon. Han må imidlertid også være nådig og barmhjertig overfor sine egne brødre innen den nye verdens samfunn, forat alle som befinner seg der, kan komme ut av det med hverandre i fred, harmoni, renhet og gjensidig hjelpsomhet. — Ef. 4: 1—3.

21. I hvilken grad er den som frykter Jehova «god» og hvordan er dette til velsignelse for hans «avkom» eller «slekt»?

²¹ Jehova Gud er den eneste som er virkelig god i og av seg selv, for han er godheten selv. Den godhet en hvilken som helst av hans skapninger har, Jesus Kristus innbefattet, må nødvendigvis være lånt av Jehova Gud. Jesus selv bekreftet dette da han avviste tittlen «Gode mester» med ordene: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.» (Luk. 18: 18, 19) Den som frykter Jehova, blir god som Han i samme grad som han etterligner Hans godhet og gavmildhet. «God er mannen — han forbarmer seg og låner ut.» (Salme 112: 5, Yg) «Den gode mann er mild og gir.» (Fenton) Jehova selv er barmhjertig, er mild i sine handlinger og viser ufortjent godhet, og han gir derfor til jordens innbyggere, til onde og gode mennesker, til rettferdige og urettferdige. Han er de fattige og trengendes Venn. Den «mann» som frykter ham, setter seg som mål å etterligne ham i disse henseender. Han gir gavmildt av sine åndelige gaver, og venter ikke noen materiell belønning, og han gjør det i vennlighet, for han prøver ikke å gjøre noen forlegen, kommer ikke med trusler eller spott og tiltaler ikke noen med skjellsord, ikke engang dem som avviser det gode budskap om Riket som uselvisk blir forkynt for dem. Han gir gavmildt av det beste han har å tilby, det livreddende Rikets budskap. Denne handlemåte er nødt til å føre til velsignelse for hans avkom eller slekt, for det er ved hjelp av dette meget «gode budskap» han avler dette avkom, så å si i sin alderdom. Salmisten framholdt for lenge siden: «Jeg har vært ung og er blitt gammel, men ikke har jeg sett den rettferdige forlatt eller hans avkom søke [tigge, AS] etter brød. Den hele dag forbarmer han seg og låner ut, og hans avkom blir velsignet.» (Sl. 37: 25, 26) For en lykkelig familie alle i den nye verdens samfunn hører med til!

22. Hvorfor bør den nye verdens samfunn i overensstemmelse med Salme 112: 5 være en organisasjon med god oppførsel?

²² Den nye verdens samfunn som består av den «mann» som frykter Jehova, og av hans avkom eller slekt, må være en organisasjon med god oppførsel. Vi bør vente det av den, for Salme 112: 5 har følgende å si om ham: «Han vil styre sine saker med rettferdighet.» (Le) «Han skal styre sine saker med besindighet.» (Kirkpatrick) «Som tar seg av sine gjøremål med rettferdighet.» (AT; Mo) «Han skal sørge for sine saker med rettferdighet.» (Ro) Det vil si at han bruker god dømmekraft når han tar seg av den nye verdens samfunns saker og sørger for dets interesser. Han viser besindighet i sine valg, og når han skal utnevne tilsynsmenn og tjenere i Jehovas fårs menighet, prøver han å avgjøre hva som er Guds vilje, og velge ut og bemyndige menn som har Guds Ånd, menn som har et bibelsk syn på tingene, menn som har rettferdighetssans, og menn som er på marsj framover og er opptatt av å få organisasjonen til å trives og vokse til Jehovas ære. Han har et våkent øye for den nye verdens samfunns åndelige behov og er alltid opptatt med å tilfredsstille disse behov forat samfunnets medlemmer kan bli bevart i en god åndelig tilstand, utrustet til å kjempe «for seier i troens rette strid» og sterke og ivrige til å adlyde Jehovas bud med lyst og i forening gjøre den gjerning Han pålegger organisasjonen. Denne «mann» bestreber seg på upartisk å hjelpe, opplære og dyktiggjøre alle medlemmene til å bli aktive vitner for Jehova, forkynnere som går fra dør til dør med det gode budskap om Guds opprettede rike. — 1 Tim. 6: 12, NW.

23, 24. a) Hvem prøver å rokke den «mann» som frykter Jehova? b) Er det mulig å rokke ham, og kommer han til å bli rokket? Begrunn svaret.

²³ Hva bør vi vente oss i 1955 og i årene som kommer med hensyn til et samfunn som blir ledet, opprettholdt og regulert på denne måten? Vi henter svaret fra Salme 112: 6: «For han skal ikke rokkes evindelig; den rettferdige skal være i evig minne.» Hverken i 1955 eller til noen annen tid før slutten på Harmageddon-slaget kan den rettferdige «mann» som frykter Jehova Gud, vente å unnslippe angrep og forfølgelse fra denne verdens side, nei, «alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt». (2 Tim. 3: 12) De onde i denne verden vil prøve å få ham til å vakle, de vil prøve å få ham innviklet i konflikter med de politiske regjeringer og føre ham fram for domstoler og vedta lover som gjør det ulovlig for ham og hans avkom å eksistere, og alt dette gjør de for å bli kvitt ham og undertrykke hans rettferdige, godgjørende virksomhet og derved forårsake hans åndelige død og ødeleggelse. Hittil har imidlertid ikke fiendene klart å fjerne ham fra jorden eller fra vitnearbeidet, og de vil heller ikke klare det i 1955 eller på noe senere tidspunkt. Denne åndelige israelittiske «mann» frykter Jehova, og av den grunn vil han ikke vakle i sin rettskaffenhet.

²⁴ Noe som ble profetisk framholdt angående Jesus Kristus, blir også framholdt angående hans etterfølger: «Jeg setter alltid [Jehova] for meg; for han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes.» (Sl. 16: 8) Jehova, som han tar sin tilflukt til, er hans høye tårn og forsvar. Han setter sitt håp til og har sitt borgerskap i Sions berg der oppe, hvor Kongen Jesus Kristus regjerer. Jehova og hans Sions berg kan aldri rokkes. Det kan da helt avgjort heller ikke Jehovas tilbedere. Han skal ryste alle djevleinspirerte, menneskelagde ting, de menneskelige riker og den fordervede jord og det onde hav av mennesker, og han skal ryste alt dette så sterkt at det blir fullstendig fjernet, men han vil aldri la dem som frykter ham, bli fjernet fra jorden. Den handlemåte han følger, betyr ødeleggelse for dem som hater ham, men liv i den nye verden for dem som elsker ham. «[Jehovas] vei er en fast borg for den ustraffelige, men den er ødeleggelse for dem som gjør urett. De rettferdige skal aldri rokkes, men de ugudelige skal ikke få bo i landet.» — Ordspr. 10: 29, 30.

25. På hvilken måte kommer den rettferdige til å være i evig minne, og hvorfor er dette viktig?

²⁵ Legg merke til hvilke gode tanker Jehova har med hensyn til de rettferdige og ustraffelige! De er aldri ute av hans tanker. Han vil aldri glemme dem. De kommer alltid til å leve for ham, selv om det vil si at han må oppreise dem fra de døde. Det er ikke så underlig at Salme 112: 6 tilføyer: «Den rettferdige skal være i evig minne.» Eller uttrykt på en mer bokstavelig måte: «Et evigvarende minne skal den rettferdige mann bli.» (RoPss) Den rettferdige mann som frykter Jehova, vil alltid være noe å huske på jorden. Jordens innbyggere vil i all evighet huske Jesus Kristus, den mest rettferdige mann som noensinne har vært på jorden, en mann hvis rettferdighet på jorden førte til frelse for menneskeheten enda han levde midt i Satans verden. Likeledes vil menneskene alltid huske hans rettferdige etterfølgere, innbefattet hans levning i vår tid. Men noe som er langt viktigere enn at de blir husket av menneskene i den nye verden, er at de blir husket av Jehova Gud, for det betyr evig liv for den rettferdige klasse. De tidligere, onde ting i denne verden skal bli ødelagt og glemt og aldri ihukommes som noe tiltalende, men rettferdigheten skal aldri bli glemt. Jehova vil alltid bevare de rettferdige i sitt minne og sørge for at de nyter livet fullt ut til evig tid. Hvilke dyrebare bibelske tanker er ikke dette! De gir oss grunnlag for å forstå at alle som frykter Jehova, har de lyseste utsikter for 1955 og tiden framover.

[Fotnoter]