Når materialismen gjennomtrenger kristne hjem
Hvis du bare tror det du ser, og hvis du mener at en materialistisk verdensanskuelse kan gi deg åndelige velsignelser, da vil du i denne artikkelen finne opplysninger som er av virkelig verdi for deg.
MATERIALISMEN er ute for å vinne verden ved sin livsanskuelse. Dens seier vil være av kort varighet, for en materialistisk filosofi er direkte i motstrid med Guds vilje. Den kan ikke gi noen løsning på denne verdens vanskeligheter, like lite som atombombeeksplosjonen over Hiroshima var et uttrykk for kristendommens prinsipper. En materialistisk handlemåte kan se rett ut for mennesker, men i Guds øyne er den kanskje fullstendig gal. «Alle en manns veier er rette i hans egne øyne, men [Jehova] veier hjertene.» «Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.» Materialismen er en slik vei. — Ordspr. 21: 2; 14: 12.
Materialisme er verdslighet. Den er det motsatte av og i strid med alt som er åndelig. Den er en teori som lærer at alt som angår menneskene, enten det nå er historisk, sosialt eller psykologisk, bør betraktes og tolkes ut fra fysiske eller materielle årsaker og ikke åndelige årsaker. Den er barn av en vantro verden, og blir oppfødd på en skrøpelig kost som består av vitenskapelig avgudsdyrkelse, selvros og fordreining av sannheter og verdier. Den reduserer til et minimum den uvurderlige betydning Guds ånd har i menneskenes liv, ved å skyve Jehova Gud i bakgrunnen. I stedet forherliger den menneskenes bedrifter og deres tankegang og hevder at det er slike ting som er av aller størst betydning. Ved hjelp av framskrittene på det teknologiske område gir materialismen seg ut for å tjene menneskehetens beste, mens den i virkeligheten er en av menneskenes verste fiender av den grunn at den ikke under noen omstendigheter vil bevare vår håpløse sivilisasjon gjennom Harmageddon-slaget og inn i den nye verden som Gud skaper. Den kan heller ikke sikre evig lykke, fred og liv.
Materialisme alltid en fare
I lange tider har materialismen utgjort en fare for menneskeheten. Menneskene i verden før vannflommen «åt og drakk» og brydde seg lite om åndelige ting. På grunn av sin forsømmelighet og ringeakt måtte de bøte med sitt liv. I 1473 f. Kr. advarte Moses Israel om denne faren som alltid truet dem: «Vokt deg for å glemme [Jehova] din Gud, så du ikke tar vare på hans bud og forskrifter og hans lover, som jeg pålegger deg i dag, og vokt deg at du ikke, når du eter og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, og ditt storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din eiendom økes, at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer [Jehova] din Gud.» «Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom.» Både fortidens og det moderne Israel har glemt dette kloke rådet som Moses ga. Da det var velstand i Israel, skrøt israelittene av sin egen makt og styrke og sa i virkeligheten: «Våre egne hender har vunnet denne rikdom.» De æret seg selv, og ikke den Gud som har skapt hånden, som gir makt og styrke, og som har gjort alle ting mulig. — 5 Mos. 8: 1—20.
På Samuels tid hadde deres materialistiske verdensanskuelse besatt dem så fullstendig at de ønsket å bli lik de folkene som bodde rundt omkring dem. De ønsket en konge som de kunne se. Alle de årene Jehova hadde bevist at han var konge for dem, var ikke nok til å stanse denne flommen av materialistisk tenkning. Gud sa til Samuel at han skulle lyde dem og gi dem en konge som de kunne se, «for det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem». Israelittene ville for enhver pris ha materialisme, selv om det betydde at de forkastet Gud. Denne materialistiske verdensanskuelse frelste ikke Israel. Den førte i stedet til undertrykkelse og fordømmelse for dette folket. — 1 Sam. 8: 5—7.
Kong Nebukadnesar av Babylon skrøt av sitt store rike: «Er ikke dette det store Babel, som jeg har bygget til kongesete ved min veldige makt og til ære for min herlighet?» Mens han holdt på å rose seg selv, svant hans forstand i ham. Nebukadnesar stolte på sine egne fyrster og sin militærmakt av jern og kjøtt. Han hadde ingen tro på Guds makt til å frelse og til å ødelegge. Forat ikke andre skal tenke slik som han og sette sin lit til materielle ting, blir følgende advarsel gitt: «Ve dem som farer ned til Egypt etter hjelp og setter sin lit til hester og stoler på vogner fordi de er mange, og på hestfolk fordi de er så tallrike, men ikke vender sine øyne til Israels Hellige og ikke søker [Jehova]! Og egypterne er mennesker og ikke Gud, og deres hester er kjøtt og ikke ånd, og [Jehova] skal rekke ut sin hånd, og hjelperen skal snuble, og den hjulpne skal falle, og de skal omkomme alle sammen.» Slik behandler den Allmektige materialismen. — Dan. 4: 30; Es. 31: 1, 3.
Jesu syn på materialisme
I begynnelsen av den kristne æra var sivilisasjonens skjebne avhengig av den snevre innstilling Jesus ville innta til materialismen. Jesus viste hvordan han stilte seg til den med disse ord: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.» Med andre ord var ikke en materialistisk livsanskuelse hans vei, men den vei hans motstander Satan Djevelen fulgte og også framsatte for ham. Det er riktig at Jesus sa at mennesket må leve. Men for å leve trenger det mer enn materielle ting. Det trenger Guds ånd. «Hvert ord som går ut av Guds munn» er i virkeligheten av største betydning for menneskets evige ve og vel. — Matt. 4: 4.
For å få leve må menneskene tilbe Gud. «Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» Det sier seg selv at hvis noen ringeakter eller ikke bryr seg om åndelige ting, legger de for dagen en absolutt mangel på verdsettelse av verdier. De ligner den materialistisk innstilte mannen som Jesus omtalte i en lignelse. Denne mannen sa: «Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» Det vi lærer av dette, er: «Ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik.» «Gods hjelper ikke på vredens dag, men rettferdighet frir fra døden.» Vokt deg derfor for materialisme. — Joh. 4: 24; Luk. 12: 15—21; Ordspr. 11: 4.
Materialismen griper om seg i kristenheten
Til tross for Bibelens advarsel mot materialismens snikende lammelse, har den nesten fullstendig beseiret verden. John Sutherland Bonnell ved den presbyterianske kirke på Fifth Avenue i New York sa: «Over hele Amerika finnes det skremmende tegn på korrupsjon og bestikkelighet. Materialismen har gnagd seg inn i vår nasjons hjerte. Vi har oppreist guder av jern, sølv, gull og tre. Vi trenger et kraftig pust fra Gud som kan blåse henover landet.» Monsignore John J. Hayes sa om den «liberale materialisme» at den skaper store dyp av skuffelse, ensomhet og forvirring i det moderne samfunn. «Den har forårsaket slavearbeid og sult og ført til at barn utspionerer sine foreldre. Den har forsøkt å få folk til å tro at den, uten å benytte seg av troen på en Gud, kan frambringe en kultivert og opphøyet rase. En slik verdensanskuelse fjerner den eneste kilde til lys og styrke som menneskene kjenner.» Han regnet materialismen som «den største forbrytelse mot menneskelig fred og lykke i hele vår opplyste historie».
På grunnlag av følgende ord av Jesus kan vi bedømme i hvilken utstrekning «kristne» hjem har bukket under for materialisme: «Samle eder ikke skatter på jorden.» «Men kler Gud således gresset på marken, som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle eder, I lite troende? Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hva skal vi ete, eller hva skal vi drikke, eller hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift! Vær altså ikke bekymret for den dag i morgen! for den dag i morgen skal bekymre seg for seg selv; hver dag har nok med sin egen plage.» — Matt. 6: 19, 30—34.
Er det ikke nettopp det motsatte som finner sted i de fleste «kristne» hjem i vår tid? Når en forkynner fra Jehovas vitner besøker såkalte «kristne» hjem, blir han som regel mottatt med slike ord: «Vi har det altfor travelt med å tjene til livets opphold.» «Vi har ikke tid til det der.» «Vi har ikke tid til å tenke på religion.» «Vi er ikke interessert i Bibelen.» «Vi har vår egen religion.» «Jeg har ikke engang tid til å lese avisene eller ukebladene lenger, så kom ikke her med Bibelen,» akkurat som om aviser og ukeblad er viktigere enn kunnskap om Guds Ord, Bibelen.
Det er tydelig at disse menneskene, som kaller seg kristne, ikke er åndeligsinnet. De søker ikke først Guds rike, det er helt sikkert. De har tapt all sans for åndelige verdier. Det de er mest interessert i, er å skaffe seg det de trenger til livets opphold og nyte livets gleder. De har ikke tid til å tenke på åndelige ting. De er blitt «roboter som søker etter materielle ting». De er blitt narret til å tro at åndelige behov kan tilfredsstilles med materielle ting. For eksempel: Kristenheten søker å oppnå fred ved hjelp av materielle midler, mens fred framfor alt er en sinnstilstand, en frukt av Guds ånd. Glede, lykke og tilfredshet er åndens frukter. Men verdslige mennesker søker disse ting i materielle eiendeler, som for eksempel nytt hus, flotte møbler, en bil av siste modell, kjempestore kjøleskap, veldige televisjonsapparater osv. Men de oppdager at slike materielle ting ikke kan gjøre dem virkelig tilfreds, og de lurer på hva som er grunnen til det.
De forstår ikke at «et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig; men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen». Hvis vi lever ved ånden, det vil si i overensstemmelse med Guds Ords ledelse, vil som en naturlig følge både kjærlighet, glede, fred, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selv kontroll bli oss til del. Egoisme, konkurranse og misunnelse, som forårsaker strid og splittelse, vil ta flukten når Guds ånd virker. Fred og tilfredshet vil fylle det kristne hjem der Guds ånd får virke fritt. — 1 Kor. 2: 14, 15.
Men når materialismen får gjennomtrenge et kristent hjem, vil snart kristendommen bli nødt til å forlate det. Der hvor det blir lagt større vekt på gjenstander enn på personer, vil snart hengivenheten forsvinne og familien bli splittet. «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» Hustruen blir påvirket til å tro at hun må få seg arbeid utenfor hjemmet for å holde ved like det som vanligvis blir kalt et godt hjem. Husstellet kommer i annen rekke. Omsorgen for barna blir forsømt. Man føler ikke lenger så sterkt at man trenger hverandre. Det varer ikke lenge før vanskelighetene melder seg. — Matt. 6: 21.
Med de moderne bekvemmeligheter og «lykkeskapende innretninger» kommer en falsk følelse av sikkerhet. «Vi har vårt eget hjem, vårt arbeid, vår familie og venner, og vi har også vår egen religion. Så De forstår at vi trenger i virkeligheten ikke Bibelen. Vi er fullstendig fornøyd. Vi har alt vi trenger. Mange takk.» En slik selvtilfredshet smaker av materialisme. I et slikt hjem er religionen akkurat som en annen gjenstand, som det er hyggelig å ha der av forretningsmessige eller sosiale grunner, eller bare i tilfelle av at de skulle komme i knipe en gang. Den er mer eller mindre lik et reservehjul på en bil. Når man har med et reservehjul, gir det en følelse av sikkerhet, og det er godt å ha i tilfelle man skulle punktere. Slik er det også med religionen i dette huset. Den blir tolerert fordi den kan komme til nytte.
Anstrengelser for å få bukt med materialismen
For å få bukt med denne snikende lammelsen, forsøker noen å omvende denne materialistiske verden til å bli enda mer materialistisk ved at religiøse organisasjoner bestreber seg på å ta større del i verdens politiske og sosiale anliggender, og ved at man oppmuntrer til større tillit til materialistiske krigsflåter og hærer. Hvor fantastisk og ufornuftig det enn kan høres ut, er det ikke desto mindre en slik livsanskuelse som styrer verden. Å åpne kristne hjem for materialisme, er det samme som å ønske ulykken velkommen. «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Å slutte seg til denne materialistiske verden, vil si å komme i krig med Gud. — Jak. 4: 4.
Lik en uhyre slange har materialismen kveilet seg opp rundt denne verden. Den har klart å gjøre det takket være verdens religiøse lederes dårskap og uskikkethet. Materialistiske mennesker har satt sin viten opp som sin avgud og vendt Gud ryggen. De glemmer å prise Skaperen som har utstyrt dem med de hjelpemidler og den intelligens som de trenger i sitt virke.
Som Charles Lindberg så treffende sier i sin bok Flight and Life, har den verden som setter sin lit til sin materialistiske gud, tapt «livets sanne verdi — jordens, årstidenes og himmelens skjønnhet; det broderlige forhold mellom menneskene; gleden over hustru og barn. [Den har tapt] den uendelige styrke som ikke noe folk kan bestå foruten — det element som krigen ikke kan tilintetgjøre og freden ikke forderve». Han sier videre: «Nå vet jeg at åndelig sannhet er viktigere for et land enn mørtelen i dets bymurer. Hvis et folks handlinger ikke blir ledet av disse sannheter, er det bare et tidsspørsmål når murene vil falle sammen.»
Den tiden nærmer seg raskt da verden vil komme opp i sin største krig. De som vil få overleve denne krigen, blir sammenlignet med en forstandig mann, som bygde sitt hus på fjell, på grunn av lydighet mot Guds varige Ord. Murene til et slikt kristent hus vil stå. Alle andre vil falle sammen. Måtte du være en klok bygger — bygge ditt hus på åndelige grunnvoller, og huske på at selv om noen setter sin lit til vogner og noen til hester, er det alene Jehova som kan frelse. — Matt. 7: 24—27; Sl. 20: 8.