Jehovas vitners historie i nyere tid

14. del — kampen ved domstolene

SELSKAPET Vakttårnets bitre religiøse motstandere prøvde deretter ved juridiske midler å sette en stopper for den intense grammofonvirksomheten som hadde foregått fra 1933, og som hadde opphevet virkningen av deres urettferdige radiosensur. Ved en domstol i Connecticut ble et av Jehovas vitner etter klage fra to katolikker dømt for å ha forstyrret den alminnelige fred den 26. april 1938 ved i deres påhør å spille en grammofonplate med dommer Rutherfords foredrag «Fiender», som på en frimodig måte avslørte det katolske hierarkis virke. Denne uriktige dommen ble appellert til høyere instanser og ble til slutt behandlet i De forente staters Høyesterett. Den 20. mai 1940 lot denne høye domstols ni dommere, (innbefattet høyesterettsjustitiarius Charles Evans Hughes) enstemmig sin dom falle i Jehovas vitners favør. Det ble framholdt at det å spille en grammofonplate med et sterkt angrep på all religion, og i særdeleshet på katolisismen, i påhør av katolikker, er en rett oppførsel som fullt ut er lovlig ifølge De forente staters grunnlov, og det utgjør ikke noen forstyrrelse av den alminnelige fred eller medvirkning hertil. Retten sa:

«På det religiøse og politiske område oppstår det skarpe motsetninger. På begge områder kan en manns teorier fortone seg som grov feiltagelse for hans neste. Far å overbevise andre om at hans eget synspunkt er det rette, vil den som taler for sin sak, som vi vet, til sine tider benytte seg av overdrivelser og nedsettende tale om menn som har vært eller er i fremtredende stillinger i kirke eller stat, og endog av uriktige uttalelser. Men dette lands folk har i historiens lys bestemt at disse friheter til trass for muligheten av overdrivelser og misbruk, i det lange løp har avgjørende betydning for opplysningen av borgerne i et demokrati, og likeså for deres rette oppførsel.»a

Og i 1948 uttalte den samme domstol i anledning en ny seier ved Høyesterett for Jehovas vitner:

«Høyttalere er i dag uunnværlige redskaper i forbindelse med effektiv offentlig tale. Høyttalerbilen er blitt et anerkjent hjelpemiddel i politiske kampanjer. Det er slik man når ut til folket. . . . Irritasjon over visse ideer kan godt forkle seg som irritasjon over støy. Den mulighet for sensur som denne slags vedtekter innebærer, viser hvilke ulemper de medfører.»b

I 1940-årene måtte derfor igjen kristenhetens agenter finne seg i at de ikke klarte å stanse det vitnearbeid Jehovas folk over hele jorden utførte ved hjelp av lydforsterkere. Med hensyn til sin tilbedelsesmåte gikk vitnene ved Jehovas ufortjente godhet seirende ut av den religiøse striden.

I Amerikas moderne historie har Jehovas vitner etterlatt seg uutslettelige spor som forkjempere for borgerlige friheter — ikke bare til sin egen fordel, men til fordel for alle ærlige og oppriktige mennesker. Hør hva historikerne sier:

«En enkelt person eller gruppe har tidligere sjelden eller aldri over et kortere eller lengre tidsrom klart å fastsette anvendelsen av noe avsnitt i vår omfattende grunnlov. Men det kan skje, og det har også skjedd i dette tilfelle. Vedkommende gruppe er Jehovas vitner. Gjennom stadige rettssaker har denne organisasjon muliggjort en stadig tiltagende rekke presedenser angående anvendelsen av den fjortende grunnlovsendring når det gjelder tale- og religionsfrihet. . . . Forholdsvis nylig er den samme prøven blitt gjort gjeldende i forbindelse med den del av de enkelte staters lovgivning som kommer inn under den fjortende grunnlovsendring. Og derved har det utviklet seg en samling regler i form av presedenser angående i hvilken utstrekning statene kan gripe inn. Det er Jehovas vitner som har bidratt mest til denne utviklingen, både med hensyn til kvantitet og betydning.»c

«. . . Hva man enn kan si om vitnene, så har de mot som martyrer. Og de har penger til å engasjere sakførere og kjempe for sine saker ved domstolene. Som en følge av dette har de i våre dager bidratt sterkere til utviklingen av den konstitusjonelle lov om religionsfrihet enn noen annen sekt eller gruppe. Tro meg, de sørger far at det skjer kvikt. Noen ganger vinner de, og noen ganger taper de.»d

«Det er tydelig at den nåværende konstitusjonelle garanti angående personlig frihet, slik den autoritativt blir tolket av De forente staters Høyesterett, er langt mer omfattende nå enn den var før våren 1938, og at dette for en stor del skyldes Jehovas vitners trettien saker (seksten avgjørende domsavsigelser), hvorav den første var Lovell v. City of Griffin. Hvis ’martyrenes blod er kirkens sæd’, hva skylder da den konstitusjonelle lov denne merkverdige gruppes vedholdende iherdighet — eller kanskje jeg skulle si hengivenhet?»e

Hva er bakgrunnen for hele denne kampen ved nasjonenes domstoler? — Fil. 1: 7, NW.

Som allerede nevnt, begynte kristenheten sin bølge av arrestasjoner av Jehovas folk i 1928 i South Amboy i New Jersey. Til å begynne med ble det ikke holdt regning med antall arrestasjoner, men i 1933 var antallet bare i U.S.A. 268, i 1934 var det 340, i 1935 var det 478, og i 1936 var det 1149.f I New Jersey og omliggende stater ble Rikets forkynnere uavlatelig ført fram for retten og falskelig anklaget for å selge uten handelsbrev, forstyrre den alminnelige fred, drive småhandel uten tillatelse og krenke helligdagslovene, og de ble med urette klassifisert som betlere og dørselgere i stedet for som evangelieforkynnere.g Jehovas folk oppfattet det som sin plikt og sitt store privilegium å kjempe imot slike ulovlige inngrep i deres frihet. Selskapet opprettet en juridisk avdeling i Brooklyn for å yte hjelp og veiledning i den gjennomgripende kamp som var i gjære. Det ble utgitt en orientering om gangen i en rettssak, og alle forkynnerne studerte den omhyggelig, slik at de skulle bli i stand til å forsvare seg i retten.h Det ble en fast taktikk å appellere alle domsavsigelser som gikk vitnene imot. Hvis de tusener av domfellelser som kom i stand ved de aller laveste rettsinstanser, ikke var blitt appellert, ville det ha reist seg en høy mur av presedenser som ville ha utgjort en alvorlig hindring for tilbedelsen.i Men ved at vitnene har appellert, har de oppnådd det motsatte, for de høyere domstoler har kommet dem til unnsetning ved å bekrefte deres rett til religions- og talefrihet som forkynnere av det gode budskap om Jehovas rike. Jehovas vitner hadde altså atter en gang satt seg til motverge mot presteskapets forsøk på å skape urett mot dem under skinn av rett. I Åpenbaringen 9: 7—9 blir vitnene sammenlignet med «gresshopper» i krigsutstyr. Dette begynte spesielt å bli tydelig i 1933. Hele 12 600 forkynnere meldte seg da frivillig til å holde seg i beredskap til å være med på spesielle oppdrag i tjenesten fra hus til hus i områder med motstand, som skulle besøkes på kort varsel. De ble organisert i 78 avdelinger over hele U.S.A.j En slik avdeling besto av fra 10 til 200 biler med fem arbeidere i hver. Det ble benyttet spesielle framgangsmåter i vitnearbeidet, og de var avhengige av hva slags motstand man kunne vente og måtte forberede seg på fra politiets og presteskapets side. Når noen av vitnene blir arrestert i det vanlige arbeidet på feltet, ble det øyeblikkelig sendt melding om dette til Brooklyn, og derfra mottok så nærmeste avdeling telegrafisk beskjed om å skride til handling en søndag like etterpå for å gi et grundig vitnesbyrd i hele vedkommende by — besøke alle hjem i løpet av en eller to timer. Når det ble sendt ut nødrop til en avdeling, meldte alle bilgruppene seg på et spesielt avtalt møtested noen kilometer vekk fra den byen som skulle «inntas». Her fikk de enkelte bilgrupper detaljerte retningslinjer å gå etter. Når «gresshoppene» var i virksomhet på slike spesielle steder hvor politiet etter oppfordring av presteskapet helt prøvde å forby og undertrykke arbeidet med å forkynne Riket, ble disse undertrykkerne overveldet av en hærskare vitner. Det eneste de kunne foreta seg, var da å arrestere 20 eller 30, så mange det var plass til i stedets arrestlokale. Uansett hvor «hett» distriktet var, kunne et stort antall forkynnere på denne måten få budskapet forkynt i praktisk talt hvert eneste hus.

I New Jersey, hvor det gikk aller varmest for seg, var det ofte nødvendig at de store New York- og New Jersey-avdelinger på 200 bilgrupper hver (som begge talte tusen «gresshopper») skiftet på om å gå til handling. Dette avhang av de ukentlige arrestasjoner. Til ytterligere opplysning for innbyggerne i dette område ble Selskapet Vakttårnets radiostasjon WBBR’s programmer regelmessig knyttet til den virksomhet som ble utfoldet av kampanjeavdelingene der i New Jersey. — Dan. 11: 32, 33.

Ved Brooklyn Betel opprettet en del erfarne skuespillere som var flinke til å imitere, noe som ble kalt «Kongens teater». De utviklet en fremragende dyktighet i å framføre nøyaktige gjengivelser fra moderne rettssaker og bibelske dramaer.k Når en dommer etter påvirkning fra presteskapets side i ukens løp ledet en rettssak mot en håndfull Jehovas vitner som var blitt falskelig anklaget, ble det tatt fullstendig stenografisk referat av alt som fant sted. Det falt faktisk nesten bestandig noen utsøkt fordomsfulle, ubesindige og upassende bemerkninger fra de geistlige talsmenn og offentlige tjenestemenn, som tydelig viste at det var deres hensikt og mål å få vitnene dømt på falske anklager. Skuespillerne ved «Kongens teater» øvet raskt inn det manuskript som ble laget på grunnlag av det stenografiske referat, og demonstrerte den påfølgende søndag åpent for utallige ivrige tilhørere hvilke parodiske rettssaker som ble utspilt ved de lokale domstoler. Disse programpostene ble alltid grundig bekjentgjort på forhånd forat lytterne skulle bli mange. Det at offentligheten ble gjort så godt kjent med den framgangsmåte som ble fulgt av feil underrettede politifolk, anklagere og dommere, førte til at mange slike offentlige tjenestemenn snart begynte å gå fram på en klokere måte overfor Jehovas vitner.

Denne kampen fortsatte imidlertid i årevis i New Jersey, helt til De forente staters Høyesterett til slutt ga Jehovas vitner seier den 22. november 1939 i saken Schneider v. New Jersey.l Denne domsavsigelsen var basert på Jehovas folks første seier, den de vant i saken Lovell v. Griffin. (Avgjørelsen i Lovell-saken, nr. 303 U. S. 444, var blitt enstemmig vedtatt av De forente staters Høyesterett. Rettens uttalelser var blitt skrevet og kunngjort av Høyesterettsjustitiarius Charles Evans Hughes den 28. mars 1938, og det var staten Georgia som hadde appellert.) Etter denne elleve år lange kampen sluttet New Jersey og omliggende stater nesten helt med å forfølge Jehovas vitner ved å trekke dem for retten og benytte seg av en feilaktig anvendelse av politivedtekter og andre lover.

Flagghilsen

I 1934 fikk Jehovas vitners motstandere et annet irritasjonsmoment å ergre seg over, og de begynte da å angripe dem for deres udelte hengivenhet overfor den høyeste Overherre, Jehova. På denne tiden oppsto nemlig stridsspørsmålet om flagghilsen. To år tidligere hadde nazistene i Tyskland gjort seg anstrengelser for å innføre tvungen flagghilsen som et middel til å samle menneskene på det européiske kontinent om Hitlers hakekors. Nå skyllet en lignende bølge av falsk tilkjennegivelse av patriotisme over U.S.A. og Canada. Høsten 1935 skrev avisene meget om saken mot Carleton B. Nichols jr., en liten amerikansk skolegutt som ikke ville hilse det amerikanske flagg, og som var sønn av et av Jehovas vitner.a Telegrambyrået Associated Press anmodet Selskapet Vakttårnets president om å framholde Jehovas vitners offisielle syn på denne nye saken.b Den 6. oktober 1935 kom dommer Rutherford med sitt svar i det berømte foredraget «Flagghilsen»’ som ble kringkastet over radio, og som straks ble utgitt i trykt form i en 32-siders brosjyre, «Lojalitet», som ble spredt i millioner av eksemplarer. I dette bibelske svar til den amerikanske presse ble det pekt på at Jehovas vitner respekterte flagget, men at deres bibelske forpliktelser overfor Jehova og deres forhold til ham strengt forbød dem å hilse noe symbol eller bilde, for det ville for dem være ensbetydende med å foreta en tilbedelseshandling i strid med prinsippene i det annet av de ti bud. (2 Mos. 20: 4—6) Det ble også framholdt at kristne foreldre har hovedansvaret med å lære sine barn den sanne religion og rette oppførsel slik de ser den beskrevet i Bibelen.

Tusener av uskyldige barn av Jehovas vitner ble grepet og gjort til midtpunkt i denne landsomfattende striden. For et utmerket vitnesbyrd de små i denne forbindelse fryktløst ga om at deres hengivenhet til den levende Gud, Jehova, gikk foran deres hengivenhet til staten! Deres edelmodige standhaftighet til tross for erting og kulde fra størsteparten av deres skolekamerater viste også hvor god bibelsk opplæring deres foreldre hadde gitt dem hjemme. Ved å være standhaftige i sin lojalitet overfor Jehova var de med på å skape historie og volde bestyrtelse i landets høyeste domstoler. Den 6. november 1935 nektet Lillian og William Gobitis, barn av Walter Gobitis, et av Jehovas vitner, å hilse flagget, og de ble utvist fra folkeskolen i Minersville i Pennsylvania.c Deres rettssak ble omfattet med landsomfattende interesse, og den ble prøvesaken for hele landet. Den kom også opp for Høyesterett i Washington. Den sytti år gamle advokat J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets president, opptrådte personlig i De forente staters Høyesterett og talte Jehovas vitners sak.d Mens de forskjellige domstoler tok seg god tid og lot det gå et halvt decennium før den endelige avgjørelsen kom, måtte Jehovas vitner med tanke på sine barns utdannelse organisere og finansiere private skoler, såkalte «Rikets skoler». Disse private internatskolene ble drevet i Pennsylvania, Massachusetts, New Jersey, Maryland og Georgia.e Den 3. juli 1940 felte endelig De forente staters Høyesterett med 8 mot 1 stemmer sin dom mot Jehovas vitner, og det het i premissene at det var skolestyrets og ikke rettens sak å avgjøre hvilke regler barna skal forpliktes til å følge ved skolene.f Dette var et stort nederlag i kampen for religionsfriheten. Dette slag eller nederlag innledet en ny bølge med bitter forfølgelse helt til Høyesterett den 14. juni 1943 omgjorde sin egen dom. Arbeidet ellers i denne tiden blir behandlet i neste artikkel denne serien.

(Fortsettes)

[Fotnoter]