Dyretilbedelse i gammel og ny tid

Guds Ord erklærer at det utelukkende er Jehova Gud som skal tilbes. I hvilken grad har menneskene krenket dette budet ved å tilbe dyr i henfarne tider og i vår tid? Dette spørsmålet er ikke bare av teoretisk interesse.

LA oss forestille oss en gate i fortidens Egypt. En opphisset pøbelhop dannes etter hvert og haster nedover gaten mot et bestemt hus hvor en fremmed, en romersk borger som er gjest hos kongen, holder til. Kongen får høre om oppstyret og sender ut noen av sine fyrster forat de skal prøve å dempe gemyttene, men forgjeves. Den hysteriske pøbelen stormer inn i huset, griper fatt i romeren og river og sliter ham bokstavelig talt i stykker i et ustyrlig raseri.

Hva hadde denne romeren gjort etter som han måtte lide denne skjebne? Hvilken forbrytelse hadde han begått? Jo, han hadde ved et uhell kommet til å drepe en katt som rekte omkring i bakgatene! Lyder det utrolig? Meningsløst? Nei, det har sin forklaring. De tilba nemlig kattegudinnen Pasht, som spilte samme rolle for egypterne som Artemis for grekerne og Diana for romerne, og alle katter var derfor hellige i deres øyne. Når en katt døde, ble det sorg i hele huset, og den ble begravet med pomp og prakt.

Den ovennevnte episoden med romeren var ikke noe utenom det vanlige, og det var heller ikke bare kattene som ble tilbedt på denne måten. «Det mest frastøtende ved den egyptiske religion var dyretilbedelsen. Hver eneste guddom hadde et eller annet dyr som var helliget den,» og egypterne hadde en overflod av guddommer. Både katter og hunder, kuer, okser, får, ulver, løver, glenter, ibisfugler, hauker, krokodiller, flodhester, faraorotter frosker, åler, slanger, og otere var gjenstand for tilbedelse. Herodotos beretter at en mann som med overlegg drepte et hellig dyr, ble drept. Hvis det skjedde ved et ulykkestilfelle, skulle presten fastsette en bot, men hvis det var en ibis eller en hauk som var blitt drept, måtte drapsmannen lide døden selv om han hadde drept av vanvare, og det var da vanligvis en hysterisk pøbelhop som besørget henrettelsen. Når det oppsto hungersnød, foretrakk de å la menneskene sulte i hjel framfor å la dem få spise hellige dyr, ja, de tydde faktisk heller til kanibalisme enn til å spise slike dyr.

Hvorfor var dyretilbedelsen spesielt utbredt blant egypterne, selv om den ikke var begrenset til dem? Det skyldes utvilsomt for en stor del læren om sjelevandring, om at «sjelen» flytter over i andre skapninger etter døden. Tradisjoner og mytologi spilte også inn, og likeledes det faktum at enkelte dyr tjente nyttige formål ved at de beskyttet mot insekter eller skaffet mat og klær.

Historikeren Rawlinson uttaler: «Det verste ved denne dyretilbedelsen var troen på at en guddom faktisk ble inkarnert i et bestemt dyr, og at denne tilstanden vedvarte helt til dyret døde. Slik var det med Apis-oksene.» Disse dyrene «ble til stadighet dyrket og tilbedt av tusenvis av mennesker mens de levde, og når de døde, ble de gravlagt med den største omsorg i veldige sarkofager mens hele Egypt anla sorg».

Den egentlige årsaken til at dyretilbedelse blir praktisert, får vi imidlertid vite av apostelen Paulus: «Enda de kjente Gud, herliggjorde de ham ikke som Gud og takket ham heller ikke, men de ble tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Skjønt de påsto at de var vise, ble de dåraktige og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot noe slikt som bildet av forgjengelige mennesker og av fugler og firføtte skapninger og krypdyr.» — Rom. 1: 21—23, NW.

I betraktning av at forholdene var slik i fortidens Egypt, var det en mektig og imponerende seier Jehova vant da han sendte plagene over egypterne og utfridde sitt eget folk. Dette forklarer også hvorfor israelittene så beredvillig henga seg til kalvedyrkelse og andre former for avgudsdyrkelse, for eksempel at de tilba den kobberslangen Moses hadde laget. — 2 Mos. 32: 24; 2 Kong. 18: 4.

Dyretilbedelse i India i våre dager

I våre dager blir det drevet en utstrakt dyretilbedelse i India, akkurat som det ble det i Egypt før i tiden. Helt til den nye indiske regjeringen satte opp skuddpremie på apekatter, fortærte disse dyrene hver dag matvarer for fjorten millioner kroner, og hvert år ødela de veldige mengder med korn. Folket sultet, men ikke apekattene, heller ikke påfuglene, for også de var hellige. Slangene gjør det hvert år av med 50 000 mennesker fordi de blir holdt for å være hellige.

Den 2. april 1955 måtte indias statsminister, Nehru, gå til det drastiske skritt å true med å trekke seg tilbake for å hindre at det ble vedtatt en lov som gjorde det til en ulovlig handling å drepe kuer, en lov som ble foreslått vedtatt av et medlem av Nehrus eget parti, kongresspartiet. I New York Times for 3. april 1955 kunne man lese følgende:

«Spørsmålet om forbud mot nedslaktning av kuer er nesten til stadighet brennaktuelt på mange steder i landet. I New Delhi kan man nesten ukentlig se små grupper religiøse hinduer marsjere gjennom gatene med gule transparenter — de forlanger at det må bli slutt på drapet av kuer. Millioner av kuer som er for gamle til å være til nytte, reker omkring i gatene og napper til seg for i stallene. Mange hinduer pleier å holde av mat som de kan gi til kuene. Indiske kuer hører med til de dårligste slag i verden hva melkeproduksjon angår.» Etter som regjeringen er avskåret fra å avlive unyttige og syke kuer, har den tydd til den utvei å samle slike kuer i spesielle «reservater», men det har ikke vært noen fortgang i dette arbeidet.

Dårskapen ved kutilbedelsen og kastesystemet framgår tydelig av det forhold at en brønn som var blitt brukt av en uberørbar, måtte helliges ved at man kastet hellig kugjødsel ned i den!

Tilbedelse av kjæledegger

I vestlige land, for eksempel i De forente stater, har dyretilbedelsen antatt andre former. Der er det vanlig at folk finner seg kjæledegger blant dyrene og lar dem bli gjenstand for en overdreven sentimentalitet. I de senere årene har man kunnet lese følgende i avisene: «Coloradoborger begraver hund i et skrin til 1000 dollar.» «I de siste trettifem årene har jeg brukt 200 000 dollar på mine kjæledegger, men jeg angrer det ikke for en eneste cents vedkommende,» sa Fred Schmitt fra Colorado. «Pastor holder lovtale og begravelsesseremoni over blind dames førerhund. Forfatter og foredragsholders kjæledegge og Venn begravet i silkebetrukken kiste. En velkjent prest i Oak Park, dr. Carl S. Winters, talte fredag i begravelsen til hennes førerhund.» «Huskatt som storkakse. Midgie arver et hus til 9000 dollar i Omaha.» Da den 74 år gamle Putnam døde, var hans middelaldrende pleierske og Midgie hans eneste venner. I sitt testamente bestemte han at huset skulle tilfalle Midgie. Hans pleierske skulle få huset når Midgie døde, forutsatt at hun til punkt og prikke fulgte hans retningslinjer med hensyn til å fore og ta seg av katten!

Legg også merke til den appell som skriver seg fra Det amerikanske selskap til kattenes beste, en internasjonal organisasjon som hvert år bruker 25 000 dollar på å gjøre katter populære og oppmuntre folk til å ta seg av villkatter: «Vi trenger øyeblikkelig hjelp: Flere frivillige — flere medlemmer — flere pengebidrag.» Dette selskapet oppfordrer deg også «til å bli medlem eller bidragsyter og derved fremme kattbestandens sak». Den nidkjærhet og begeistring dets president oppviser for sin sak, må betegnes som avgjort religiøs, og han driver derfor en form for dyretilbedelse.

Det er også andre som tilber dyr, blant annet de som mener at det må finnes en plass i himmelen for slike kjæledegger, og de som er så opptatt av dyrenes stilling at de glemmer Guds krav eller sine medmenneskers elendighet. Det samme kan sies om mange av vegetarianerne og antiviviseksjonistene. Den nidkjærhet enkelte av dem viser, ligner den nidkjærhet som preget de gamle egyptere.

Det bibelske syn på saken

Gud ga menneskene herredømme over dyrene. Dyrene skulle være til menneskenes gagn, ikke omvendt. Men menneskene skulle heller ikke misbruke sin oppgave slik enkelte viviseksjonister gjør, og de skulle heller ikke ødelegge dem for sportens skyld slik mange moderne nimroder gjør. «En rettferdig mann har respekt for sine dyrs liv.» Mens menneskene fremdeles var i Eden, ga Gud dem dyreskinn til å kle seg med, og etter vannflommen på Noahs tid, ga han dem kjøtt av dyr til å spise. — Ordspr. 12: 10, KJ.

Dyrenes organisme, og da særlig deres hjerne, står langt tilbake for menneskenes. Dyrene har ikke forstand, de kan ikke resonnere, har ingen moralsk sans, og er ute av stand til å tilbe Jehova. Alt dette gjør det desto mer absurd å tilbe, dem. Det er bare dypt sunkne mennesker som kommer ned på dyrenes nivå. «Da var jeg ufornuftig og forsto intet; som et dyr var jeg imot deg.» Da kong Nebukadnesar ble sinnssyk, oppførte han seg som et dyr. — Sl. 73: 22.

De ufornuftige dyr ble ikke skapt til å leve evig, men til å dø. Derfor blir de onde sammenlignet med dem: «Men disse, liksom ufornuftige dyr, av naturen født til å fanges og forgå — de skal . . . også forgå.» «Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.» Bibelen inneholder ingen antydning om at dyrene skal få del i noen oppstandelse eller komme til himmelen. — 2 Pet. 2: 12; Sl. 49: 21.

Menneskene ble ikke skapt til å tilbe seg selv eller sine likemenn, og langt mindre skapninger som står under dem, nei, de ble skapt til å tilbe Jehova Gud, og ham alene: «Herren [Jehova] din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» De som mangler hengivenhet for sin Skaper, blir gjerne fylt av sentimentale følelser overfor skapninger, og begynner å tjene eller tilbe dem. — Matt. 4: 10.

Oppfyllelsen av Bibelens profetier i Matteus, kapitel 24, og 2 Timoteus 3: 1—5 og andre steder viser at vi lever i de siste dager. Det eneste som virkelig betyr noe nå, er å adlyde Jehovas bud om å ’søke Jehova, rettferdighet og saktmodighet’ og hjelpe andre til å gjøre det samme ved å forkynne det «gode budskap om riket». De kristne vil ikke misbruke dyrene eller ødelegge dem til ingen nytte for sportens skyld. På den annen side vil de passe på å la det som er viktigst, komme i første rekke. De vil være hengitt til sin Skaper Jehova Gud og først og fremst søke hans rike og hans rettferdighet. — Sef. 2: 1—3; Matt. 24: 14, NW; 6: 33.