Heltidstjenesten — en herlig skatt

«For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» — Matt. 6: 21.

1. Hva bør vi ta i betraktning når vi vurderer en skatt? Hvorfor?

ER EN håndfull med korn av større verdi enn en håndfull med diamanter? Er et glass vann mer ønskverdig enn et glass fylt med perler? Blir en flaske surstoff skattet høyere enn en flaske med rubiner? Vi kan hverken svare ja eller nei på disse spørsmålene, for den situasjon et menneske befinner seg i, avgjør hans vurderingsmåte. For et sultende menneske som er isolert på et eller annet øde sted på jorden, vil en håndfull korn ha større betydning enn en håndfull diamanter. Et tørstende menneske i en brennende ørken vil avvise et glass fylt med perler hvis han kan få et glass vann. Og et menneske som holder på å kveles av lungebetennelse, vil skatte en flaske surstoff høyere enn en flaske med rubiner. I hvert tilfelle bedømmes verdiene annerledes enn normalt, fordi livet står på spill. Livet betyr mer enn edelstener, for uten liv kan man ikke glede seg over slike ting. Når vi vurderer en skatt, bør vi altså tenke over grunnen til at den har verdi, og hvorfor vi bør ønske oss den.

2, 3. a) Hvorfor vil et forstandig menneske ikke la sitt hjerte være fylt av ønsket om materielle skatter? b) Hva vil han ønske av hele sitt hjerte, og hvorfor?

² Edelstenene i jorden ble anbrakt der av Skaperen forat menneskene skulle glede seg over dem, og det er ingen tvil om at de er ønskverdige skatter. Men det er også mat, vann og luft — ting vi trenger for å oppholde livet. Dette er også skatter som en kjærlig Skaper har gitt menneskene. Men bør vi la vårt hjerte være fylt av ønsket om å skaffe oss materielle skatter, når det bare er begrenset hvor lenge vi kan glede oss over dem? Bør kjødets behov, ønsker og lyster settes så høyt at vi lever bare for å tilfredsstille dem og lar det være vårt mål i livet? Er det ikke langt fornuftigere å strebe etter de ting som kan gi mennesket evig liv?

I Livgiverens tjeneste

³ Et forstandig menneske vil av hele sitt hjerte ønske å tjene Jehova Gud, for han er den som har skapt jordens mange skatter, og den som gir evig liv. De som er opptatt i heltidstjenesten for Ham som er all god og fullkommen gaves giver, oppnår varig glede og sann tilfredshet. Dette er en herlig skatt som langt overgår alle de andre skatter et menneske kan ønske seg. Den er en skatt som kan gi evig liv. Det er derfor av den største betydning at man vurderer den på den rette måten. Man bør se den i det rette perspektiv. Man bør forstå hvorfor den er uvurderlig. Ved at man får nøyaktig kunnskap om den, vil man etter hvert få den innstilling som Jehova vil at hans skapninger skal ha overfor hans tjeneste.

4. Hva var Guds hensikt med å skape levende, fornuftbegavede skapninger?

⁴ Jehova hadde bestemte hensikter i tankene da han en gang for ukjente tidsaldrer siden begynte å skape levende, fornuftbegavede skapninger. Han skapte dem ikke bare for å ha selskap, for han var ikke ensom. Han var fullstendig i seg selv og var ikke avhengig av noen annen. Men hvorfor begynte han så å skape? Han gjorde det fordi det behaget ham å skape, og for å la andre få nyte godt av hans godhet, selskap og visdom. Han ønsket uselvisk å la andre få leve sammen med seg. Og derfor omga han seg med hundrevis av millioner av mektige åndeskapninger som var i stand til å glede seg direkte over hans strålende herlighet. Det var hans hensikt at de skulle tjene ham til stadighet og trofast utføre de oppdrag han ga dem. De fikk således heltidstjenestens herlige skatt. Det var hans vilje at de skulle vie sin tid til å gi hans navn ære og herlighet, til å glede seg over hans godhet og kjærlighet og til å tilegne seg visdom fra ham. Hans tanker er dyrebare og av største verdi for hans skapninger, for han er visdommens kilde. «Hvor vektige dine tanker er for meg, Gud, hvor store deres summer!» «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» — Sl. 139: 17; Rom. 11: 33.

5. Hvordan betraktet englene heltidstjenesten for Skaperen?

⁵ Englene tjente med glede sin kjærlige Skapers interesser i sine forskjellige tjenestestillinger. De skjøv ikke disse tjenesteoppdragene til side, og lot dem ikke komme i annen rekke etter sine personlige interesser. Nei, de ofret sin udelte oppmerksomhet på og brukte hele sin kraft og alle sine evner i tjenesten for universets store Overherre. Ingen ting var av større betydning for dem. De som ble sendt ut som budbærere, dro av sted uten å nøle et øyeblikk. De holdt seg ikke tilbake og viste ikke det minste tegn på uvillighet til å ta imot et oppdrag. De frydet seg over å gjøre Jehovas vilje, for det var i samsvar med deres hjertes innerste ønske. De gledet seg over å tjene ham hele sin tid.

6. Hvilke spesielle tjenesteoppdrag fikk Jehovas første skapning?

⁶ Den første av disse åndeskapningene fikk mange spesielle oppdrag, blant annet å skape de himmelske hærskarer. Denne mektige Guds Sønn brukte med glede sine krefter i dette arbeidet, og frydet seg i heltidstjenesten for sin Gud og Far. Etter som han var utnevnt til å være en spesiell talsmann for Jehova, ble han kalt «Ordet». Johannes 1: 1—3 (NW) sier angående ham: «Opprinnelig var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var en gud. Denne var opprinnelig hos Gud. Alle ting ble til ved ham, og atskilt fra ham ble ikke en eneste ting til.» Og apostelen Paulus sier: «Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av alt det skapte, for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige ting.» — Kol. 1: 15, 16, NW.

7, 8. a) Hva var hans holdning til heltidstjenesten? b) Ble han motløs fordi han måtte holde på en lang tidsperiode i samme tjenestetildeling?

⁷ Han tok med glede imot alle oppdrag Gud ga ham, uansett hva de gikk ut på. Han regnet ikke heltidstjenesten for å være en herlig skatt i én del av universet, men uønskelig i en annen. Det betydde ikke noe for ham hvor han fikk i oppdrag å tjene bare han kunne være til nytte for sin Gud og Far. Hans innstilling blir godt beskrevet i Salme 40: 9: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lover i mitt hjerte.» Han har vist denne samme ydmyke holdning og villighet til å tjene i hele sitt lange liv i heltidstjenesten. Ved en anledning sa han: «Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 5: 30) Dette har vært hans sinnsinnstilling helt fra begynnelsen. Han er derfor et eksempel som alle andre skapninger gjør vel i å følge.

⁸ Da Jehova besluttet seg til å frambringe det materielle univers og til å gjøre et av de materielle himmellegemer til et paradisisk hjem for fornuftbegavede, kjødelige skapninger, var det Ordet som fikk i oppdrag å utføre hans beslutning. Jehova Gud ga Ordet mønsteret og myndighet til å utføre arbeidet, og så begynte han på det materielle skaperverk. Selv om arbeidet med å danne jorden og gjøre den skikket til å ta imot levende skapninger krevde en lang tidsperiode, mistet ikke Ordet interessen for sitt arbeid. Han måtte holde på i milliarder av år i samme tjenestetildeling, men det gjorde ham ikke motløs og fikk ham ikke til å slutte. Han holdt fast på sitt oppdrag og arbeidet med det helt til det var ferdig.

9. Hva viste han ved å holde fast på sitt oppdrag, og hva førte dette til for ham?

⁹ Ved en slik trofast tjeneste viste han at han var pålitelig, og han fikk derfor andre oppdrag. Det er mange ting som tyder på at ett av disse oppdrag var å befri israelittene fra trelldommen i Egypt. Han hadde ansvaret for å lede dem ved en ildstøtte om natten og en skystøtte om dagen. Og da folket nådde foten av Horeb, var det tydeligvis denne den Høyestes elskede Sønn som overleverte israelittene den guddommelige lov gjennom Moses. Angående denne mektige åndesønn, som kalles Mikael, sier Daniel 12: 1 at han er «den store fyrste som verner om ditt folks barn». Den engel som hadde ledet Guds utvalgte folk og trofast hadde gitt dem Guds instrukser, og som også hadde straffet dem når de var ulydige mot den guddommelige lov, var selvfølgelig den samme som den som var fyrste over dem.a

10. Hva var den enbårne Sønns vanskeligste oppdrag, og hvordan tok han imot det?

¹⁰ Sitt vanskeligste oppdrag fikk Ordet da Jehova lot ham gi avkall på livet som en herlig åndeskapning i himmelen og begynne i heltidstjenesten på jorden som et menneske. Selv om dette tjenesteoppdraget medførte at Sønnen ble gjort mindre enn englene, og også omfattet en offerdød mens han var på jorden, fikk det ham ikke til å avvise oppdraget. Han gikk ydmykt med på hva som helst den store Overherre bestemte. Og derfor er det skrevet i Filippenserne 2: 5—8 (NW): «Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig forat han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, døden på en torturpel.» Trass i alle de prøvelser og trengsler som kom over Guds enbårne Sønn i dette spesielle tjenesteoppdraget, tenkte han ikke for et øyeblikk på å trekke seg og slutte i heltidstjenesten for sin himmelske Far. Han satte tjenesten høyere enn sine personlige følelser, sitt eget velvære og til og med sitt liv.

11, 12. a) Hadde Kristus den rette verdsettelse av heltidstjenestens skatt? b) Hva har han vist ved sin handlemåte?

¹¹ Uansett hvilken situasjon Kristus befant seg i, verdsatte han alltid heltidstjenestens herlige skatt på den rette måte. Hans vurderingsmåte forandret seg ikke etter som forholdene forandret seg, slik som vurderingsmåten gjør for dem som lar sitt hjerte henge ved materielle rikdommer. Han visste at han ikke engang behøvde å tenke på å sammenligne verdien av tjenesten for sin Far med noe av denne verdens luksus og komfort, ja ikke engang med livets fornødenheter. Han sa engang: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh. 4: 34) Han avviste all denne verdens rikdom, ære og makt til fordel for Jehovas tjeneste. (Matt. 4: 8—10) Det eneste som interesserte ham, var å fullføre sitt oppdrag, slik som han hadde fullført andre oppdrag. Denne gudfryktige tjeneste var av langt større verdi for ham, for den betydde Jehovas godkjennelse og evig liv.

¹² Dette eksempel på gudfryktig tjeneste som denne elskede Sønn satte, er utvilsomt det fineste eksempel noen skapning kan følge. Hans milliarder av år med trofast heltidstjeneste og ydmyk villighet til å ta imot og utføre et hvilket som helst oppdrag han fikk, så vel som hans utholdenhet under prøvelser, er et avgjørende bevis for at han hadde en varm kjærlighet til Faderen. Her har vi et strålende eksempel på verdsettelse av heltidstjenestens skatt, og det viser på en utmerket måte hvordan denne skatten med rette bør vurderes.

Tjenesten har vært forskjellig

13. a) Har denne skatten vært begrenset til en form for tjeneste? b) Hvordan tjente Noah?

¹³ Den måten skapninger har hatt det privilegium å tjene Jehova Gud hele sin tid på, har vært forskjellig. Den enbårne Sønn har, som vi har sett, tjent på mer enn en måte. Og når vi undersøker beretningen om trofaste heltidstjenere på jorden, finner vi at det er tilfelle med dem også. Alle har ikke tjent på samme måte. Noah fikk for eksempel i oppdrag å utføre et vitnearbeid. Han skulle forkynne en advarsel om den voldsomme ende som skulle komme over den verden som eksisterte før vannflommen, og i tillegg til det skulle han bygge en ark til beskyttelse for de skapninger, både mennesker og dyr, som Gud skulle angi. Dette var den måten Noah skulle tjene Jehova på. Det var en tjeneste av største betydning. Derfor kunne han ikke la den komme i annen rekke, etter sine personlige foretagender og interesser. Etter som han av hjertet ønsket å være i heltidstjenesten for Skaperen, holdt han fast på sitt oppdrag til det var fullført.

14. Hvordan hadde Moses grunn til å bli motløs?

¹⁴ Det samme var tilfelle med Moses, som sluttet som hyrde for å kunne tjene Jehova hele sin tid. Han fortsatte også standhaftig i denne tjenesten. Han tjente imidlertid på en annen måte enn Noah, for hans oppdrag gikk ut på at han skulle ta seg av Jehovas interesser i forbindelse med Israels folk. Det viste seg å være et meget vanskelig oppdrag, på grunn av folkets klagende, gjenstridige og opprørske innstilling. Selv om dette gjorde ham meget motløs ved flere anledninger, løp han ikke bort fra sitt ansvar som leder og lot andre kjempe med de problemer denne stillingen medførte. Å slutte og løpe sin vei ville ha betydd det samme som å gi avkall på heltidstjenestens skatt, og Moses foretrakk heller å bære byrden enn å gjøre noe slikt. Derfor holdt han fast på sitt oppdrag til tross for at han fra tid til annen var motløs. Hans hjertes ønske var å tjene, sin Gud. — Heb. 3: 2, 5.

15. a) Hvilken arv fikk levittene? b) Hvordan skilte deres tjenestetildeling seg ut fra andre?

¹⁵ En annen form for heltidstjeneste var den som Levi stamme utførte. Denne stammen var skilt ut fra de tolv Israels stammer for å tjene i templet. Levittene hadde fått i oppdrag å vie hele sin oppmerksomhet på å utføre de forskjellige plikter i forbindelse med folkets tilbedelse. Derfor skulle de stadig tjene ved tabernaklet eller i forbindelse med det. Denne skatt å få være opptatt i heltidstjenesten for Gud skulle være deres arv, som det framgår av 5 Mosebok 10: 9: «Derfor fikk Levi ingen del eller arv med sine brødre; [Jehova] er hans arv, således som [Jehova] din Gud har sagt til ham.» Deres arv var langt verdifullere enn det landet de tolv stammer fikk.

16, 17. a) Hadde profetene grunn til å bli motløse? b) Hvilke eksempler kan du nevne på noen som ikke sluttet i heltidstjenesten på grunn av skuffelser?

¹⁶ Senere, da det ble oppreist profeter blant israelittene, finner vi igjen en annen form for heltidstjeneste. Jehova brukte dem til å utrope advarsler til de egensindige israelittene. Dette gjorde de trofast trass i all den hån og spott de ble utsatt for. «Brødre, ta profetene som talte i Jehovas navn, som et mønster på å lide ondt og være tålmodig! Se! vi erklærer dem lykkelige som har holdt ut.» (Jak. 5: 10, 11, NW; 2 Krøn. 36: 16) Selv om de ikke ble godt mottatt og hadde all god grunn til å bli motløse, ga de altså ikke opp. Hva kunne være mer nedslående enn å vite, før en talte, at folket ikke ville høre? Det måtte Jeremias kjempe med. Gud sa til ham: «Og du skal tale til dem alle disse ord, men de skal ikke høre på deg, og du skal rope til dem, men de skal ikke svare deg.» (Jer. 7: 27) Hva ville du gjøre hvis du sto overfor en lignende situasjon i dag? Hvis du visste, selv før du begynte å snakke, at dine anstrengelser ville være forgjeves, ville du da gi opp? Ville du slutte i Jehovas heltidstjeneste fordi du syntes du arbeidet til ingen nytte? Eller ville du holde fast på denne skatten og fullføre ditt oppdrag slik som Jeremias gjorde? Bibelen viser at alle de profeter som ble sendt til Israels folk, i større eller mindre grad sto overfor samme situasjon. «Like fra den dag eders fedre dro ut av Egypts land, helt til denne dag sendte jeg til eder alle mine tjenere, profetene, daglig, tidlig og sent. Men de hørte ikke på meg og bøyde ikke sitt øre til meg; de gjorde sin nakke hård, de bar seg verre at enn sine fedre.» (Jer. 7: 25, 26) Profetene viste den rette verdsettelse av den skatt det er å tjene Gud, og derfor holdt de fast på denne tjenesten trass i slike nedslående forhold. Folkets innstilling endret ikke deres måte å vurdere tingene på.

¹⁷ Selv da Elias trodde at han var den eneste i hele Israel som ikke hadde forlatt tilbedelsen av Jehova, tenkte han ikke for et øyeblikk på å oppgi sin stilling som profet. Han holdt fast på den helt til Jehova tok ham bort. I likhet med andre trofaste profeter bevarte han sin rettskaffenhet overfor Jehova Gud under de mest prøvende og nedslående forhold. Men til tross for sine prøvelser og skuffelser mistet han ikke sin dype verdsettelse av heltidstjenestens uvurderlige skatt. — 1 Kong. 19: 2, 4, 9, 10.

18. På hvilken måte utførte David heltidstjeneste?

¹⁸ Kong David verdsatte Jehovas tjeneste på samme måte. Han utførte heltidstjeneste som en guddommelig utnevnt konge over Israels folk. Det var hans oppdrag, et oppdrag som skilte seg tydelig ut fra det som profetene fikk. Som en salvet konge over Guds utvalgte folk hadde han den fremtredende stilling at han var en representant for universets store, suverene Hersker. Av den grunn kan det sies at han satt på Jehovas trone. Dette uttrykket blir brukt i 1 Krønikebok 29: 23 om Davids sønn Salomo da han for annen gang ble kronet til å være konge. Ved den anledning gikk den skatten å være i heltidstjenesten som en teokratisk konge over fra David til Salomo, men Salomo bevarte ikke den rette verdsettelse og forståelse av den gjennom hele sitt liv, slik som hans far David hadde gjort.

19. Hvordan betraktet David heltidstjenestens skatt, og hva var hans ønske?

¹⁹ For David var det imidlertid ingen ting som ga ham større glede enn å tjene sin Guds interesser. En gang ga han uttrykk for sitt ønske om å bo i Jehovas hus alle sitt livs dager. (Sl. 27: 4) Derved viste han tydelig hvor hans hjerte var. Han hadde ikke noe ønske om å være noe annet sted enn i Jehovas tjeneste. Han lengtet inderlig etter at Jehovas pris skulle bli sunget blant folkene, og at Skaperens undergjerninger skulle bli kunngjort vidt og bredt. Dette ønsket ble vakkert uttrykt i de takksigelser han uttalte overfor Jehova dengang da arken ble ført til Jerusalem og plasert i det teltet han hadde gjort i stand til den ved siden av sitt palass. Hans uttalelse kom fra hjertet og viser at han var fullstendig hengitt til Guds tjeneste og så på den som den dyrebareste av alle skatter. David innledet sine takksigelser ved å si: «Pris [Jehova], påkall hans navn, kunngjør blant folkene hans store gjerninger! Syng for ham, lovsyng ham, grund på [tal om, NW] alle hans undergjerninger!» (1 Krøn. 16: 8, 9) Denne kunngjøringen av Jehovas gjerninger og denne talingen om hans undergjerninger er den form for tjeneste som den større David innførte på et langt senere tidspunkt.

Rikets tjeneste

20, 21. Hvilken ny måte å utføre heltidstjeneste for Jehova på innførte Kristus?

²⁰ Inntil nå har vi sett hvordan heltidstjenestens skatt er blitt ivaretatt på forskjellige måter opp gjennom tidene. Troens mennesker utførte sin tjeneste på forskjellige måter, alt etter det oppdrag Gud hadde gitt dem. Men da den større David, Kristus Jesus, kom, ble en ny form for heltidstjeneste innledet. Den besto i å gjøre akkurat det som David talte om — å kunngjøre Jehovas gjerninger blant jordens folk. Tiden var inne til å kunngjøre det gode budskap om Jehovas rike. Dette nye arbeidet ble med rette satt i gang av ham som var salvet til å være Kongen i Riket.

²¹ Dette var en ny tjenestetildeling for Guds enbårne Sønn, som tretti år før han ble salvet som konge, var blitt født av Maria som et fullkomment menneske ved at hans livskraft var blitt overført fra himmelen til Marias morsliv. I en alder av tretti år begynte han derfor som den salvede konge å innføre denne nye måte å tjene Skaperen på. Forat andre skulle kunne vite hvordan denne tjenesten skulle utføres, satte Kristus eksemplet ved å gå fra sted til sted og forkynne det gode budskap om Riket og fortelle om Guds undergjerninger. Dette var et opplysningsarbeid som var uten sidestykke. Det var et arbeid som gikk ut på å samle sammen mennesker som ville vise seg å være verdig til å motta det evige livs gave. (Joh. 17: 3) Kristus vigde hele sin tid til dette oppdraget og fullførte det, akkurat som han hadde gjort med alle andre oppdrag hans Far hadde gitt ham.

22. a) Hvilken forandring gjorde Rikets tjeneste med hensyn til heltidstjenestens skatt? b) Hvordan tok noen imot innbydelsen til å gjøre heltidstjenesten til sin skatt?

²² Før Kristi tid var heltidstjenestens skatt begrenset til bare noen få mennesker, men dette gjorde Rikets tjeneste en forandring på. Den gjorde til slutt denne skatten tilgjengelig for mennesker av alle folkeslag, slik at hvem som helst kan gripe den. Johannes og Andreas, som begge var fiskere, var de første av tusener som tok imot heltidstjenesten i denne nye form. Da Jesus tilbød dem og senere også Peter den, nølte de ikke med å ta imot den. Det samme var tilfelle med Jakob, Johannes’ bror. Angående dette sier Matteus 4: 18—22: «Da han vandret ved den Galileiske Sjø, så han to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere; og han sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre eder til menneskefiskere! Og de forlot straks sine garn og fulgte ham. Og da han gikk videre fram, så han to andre brødre, Jakob Sebedeus’ sønn, og hans bror Johannes, sitte i båten med sin far Sebedeus, i ferd ved å bøte sine garn, og han kalte dem. Og de forlot straks båten og sin far og fulgte ham.» Som han hadde lovet, lærte Kristus dem opp og gjorde dem til menneskefiskere. De konsentrerte nå sin tid og sine krefter om arbeidet med å kunngjøre Jehova Guds storslagne hensikter.

23. Hvordan så Paulus på heltidstjenesten?

²³ Apostelen Paulus var enestående i denne henseende. Han ga alt han hadde i tjenesten. Til tross for at han ble utsatt for mange alvorlige prøvelser, tenkte han aldri på å slutte i heltidstjenesten. 2 Korintierne 11: 24—27 forteller om noen av hans opplevelser: «Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær; tre ganger ble jeg hudstrøket, én gang stenet, tre ganger led jeg skibbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser, i farer i elver, i farer blant røvere, i farer fra mitt folk, i farer fra hedninger, i farer i by, i farer i ørken, i farer på hav, i farer blant falske brødre, i strev og møye, ofte i nattevåk, i hunger og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.» For et menneske som manglet den rette verdsettelse av heltidstjenestens skatt, ville dette ha vært gode grunner til å slutte, men slik var det ikke med Paulus. Han satte denne skatten så høyt at han ikke engang tenkte på noe slikt. Uansett hvor stor trengsel og spott han var gjenstand for, kunne det ikke få ham til å gi avkall på denne skatten. Heller ikke lot han det tiltrekkende ved materiell komfort, økonomisk sikkerhet eller edelstener forandre sin måte å vurdere tingene på. Han betraktet alle de materielle goder denne verden hadde å by på, som tap når han sammenlignet dem med tjenesten og dens livgivende sannheter. Angående dette sa han: «Ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd, han for hvis skyld jeg har lidd tap på alt, og jeg akter det for skarn.» (Fil. 3: 8) De ting som hører denne verden til, som folk flest lar sitt hjerte dvele ved, aktet altså Paulus som skarn, sammenlignet med den skatt han hadde i heltidstjenesten for Guds rike.

24. Hvilken forstandig handlemåte bør et menneske velge?

²⁴ Virker det ikke tåpelig å la sitt hjerte være fylt av ønsket om en hel del skarn og la det være sitt mål i livet? Er det ikke meningsløst å la det være sin skatt? Etter som et menneskes verdsettelse av diamanter, perler og rubiner blir fullstendig forandret av den situasjon han befinner seg i, er det ikke da forstandigere å la sitt hjerte stå til en skatt hvis verdi aldri forandrer seg? en skatt som kan bety evig liv? Jesus sa engang: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt. 6: 21) Hvor har du så ditt hjerte? Er det der hvor hans hjerte er, i den herlige heltidstjenesten?

[Fotnote]

[Bilde på side 349]

«Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.»