Jeg levde i landsforvisning i Sibir

I NOVEMBER 1955 kunne jeg som tysk statsborger vende tilbake til mitt hjemland etter fire og et halvt års landsforvisning i Sibir. Men mange av Jehovas vitner fra Memelområdet, Litauen, Lettland, Estland, Bessarabia og Ukraina og andre deler av Sovjet-Samveldet, som ikke har tysk statsborgerskap, befinner seg fremdeles der i det kalde landet. Mange av dem ba meg fortelle om forholdene der til Jehovas vitner i andre deler av verden.

Mens russiske styrker okkuperte forskjellige deler av Tyskland, bodde jeg i Memel i Øst-Preussen. Fordi jeg var et Jehovas vitne, hadde jeg allerede tilbrakt over seks år i forskjellige fengsler og anstalter under Hitlerstyret. Da Hitler ga ordre om at Memel [nå Klaipeda] skulle evakueres, flyktet nesten alle innbyggerne i dette området til Tyskland. Jeg tok ikke del i denne flukten. Jeg kunne ikke forsone meg med tanken på å søke tilflukt under Hitlerregimet, som hadde ført slik ubeskrivelig sorg over Jehovas vitner. Jeg tenkte også at kommunistene ville vise litt skånsomhet mot Jehovas vitner, som hadde lidd så meget under Hitlers styre. Men jeg tok storlig feil! Jeg er nå mer overbevist enn noensinne om at denne verden blir ledet og styrt av sin usynlige hersker, Satan.

Med hensyn til å forfølge Jehovas vitner viste den kommunistiske styreformen seg å være en sann etterligner av Hitler og hans nasjonalsosialistiske parti. Etter hvert som sovjet-russerne rykket nærmere, flyktet prestene og predikantene og lot sine får etter seg uten beskyttelse. På den tiden fikk mange av Jehovas vitner, som så den nød disse menneskene var i, anledning til å forkynne for dem om Guds rike. Jehovas vitner ble ofte oppfordret til å forkynne for dem. Resultatet var at det ble opprettet en hel del nye menigheter i dette området av landet. Mange mennesker innvigde seg til Jehova og ble døpt i vann. De få eksemplarene av Vakttårnet som vi hadde, ble studert på de møtene som vi regelmessig holdt. Der ble de ikke bare studert, men også skrevet av og delt ut blant folk. Alt dette var ikke skjult for det russiske sikkerhetspolitis øyne. Vi ble ofte satt i varetekt og først løslatt etter lange forhør angående Jehovas vitners lære og organisasjon. Vi visste at sikkerhetspolitiet sendte spioner inn i menigheten for å finne ut hva vi drøftet. Vi hadde ingenting å skjule. Vi forkynte Guds Ord og så hen til Guds rike som verdens eneste håp. Så sent som i 1949 hadde jeg anledning til å tale til nesten 300 mennesker som var til stede på et møte. Det skriftstedet jeg gikk ut fra, var Esaias 25: 6—8.a Ut fra dette skriftstedet viste jeg hvordan Jehova rikelig vil velsigne dem som har tjent ham, at døden vil bli oppslukt til seier, at Jehova vil tørke gråten av alle ansikter og at hans folks vanære vil bli tatt bort fra jorden, for det har Jehova sagt.

Dagen etter ble jeg arrestert mens jeg gikk bortover gaten. Jeg satt i politiarresten i to dager og ble deretter satt på frifot etter mange lange timers forhør. Noen dager senere måtte jeg igjen innfinne meg hos sikkerhetspolitiet. Der ble jeg bedt om å utarbeide en nøyaktig redegjørelse for Jehovas vitners organisasjon. Jeg skrev en beretning om Jehova Guds rike som allerede er opprettet, og mange andre aktuelle sannheter. Jeg påpekte også at Jehovas vitner hadde vært gjenstand for en grusom forfølgelse under Hitlerstyret, og at det den 7. oktober 1934 ble sendt telegrammer fra Jehovas vitners menigheter i mange land til Rikskanselliet i Berlin, som alle lød likt: «Deres mishandling av Jehovas vitner sjokkerer alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.»

Det er ikke tvil i min sjel om at denne redegjørelsen ble sendt til sikkerhetspolitiets hovedkvarter i Moskva. Det første harde slaget mot Jehovas vitner i denne delen av Sovjet-Samveldet kom i september 1950. En natt ble alle arbeidsføre brødre og mange søstre hentet av sikkerhetspolitiet og brakt til sikkerhetstjenestens fengsler i Vilna. Her ble de holdt i varetekt i et halvt år, helt til dommen endelig kom fra Moskva, og den gikk ut på at de nesten alle sammen skulle settes i tukthus for ti år. Etter seks måneder med nerveslitende forhør og mishandling hadde mange fått ødelagte nerver. Mange hadde lidd forferdelig på grunn av alt de måtte gjennomgå under forhørene. Noen av disse ble nå sendt fra tukthuset og anbrakt i arbeidsleirer. Mange måtte arbeide under jorda i kullgruver. Noen ble sendt så langt nord som til den beryktede leiren Vorkuta. Det er fremdeles noen av våre brødre som arbeider på det stedet.

Det er meget kaldt der. Det finnes ikke noen slags vegetasjon i hele området, og vintrene er lange og somrene korte. Mange av brødrene ble arbeidsudyktige krøplinger på grunn av det grusomme kommunistiske regimes overmenneskelige krav. Noen av disse ble da sendt til sine familier i Sibir.

I slutten av mars 1951 kom den andre bølgen av forfølgelse. De som ikke var blitt arrestert tidligere, som for eksempel gamle menn, kvinner, barn og spebarn og andre som ikke var tatt før, ble satt i fengsel av sovjet-russerne. Ingen ble spart, men alle ble kjørt i lastebiler til godstog som skulle gå til Sibir. De fikk bare lov til å ta med seg noen få av sine personlige eiendeler, litt mel og litt klær, og noen klarte å få med seg sengene sine. Alt annet falt i hendene på politimyndighetene. Denne gang undersøkte kommunistene all bagasjen meget omhyggelig for å se om noen hadde prøvd å få med seg bibler eller litteratur fra Vakttårnet.

Fra Vilna så vi to lange godstog, som besto av om lag femti kuvogner hver. Det var i disse at Jehovas vitner fra alle de forskjellige områdene ble ført bort til et land for å dø, eller for å forsøke å leve. Vognene var overfylte. Det var ingen steder man kunne sitte. Maten var underlig og meget dårlig. Under hele denne vanskelige tiden rettet Jehovas vitner takksigelser og pris til sin himmelske Far. De oppmuntret hverandre. Ved å drøfte Jehovas Ord fikk alle trøst og mot til å holde ut, hva som enn ville skje. De ordene som de hadde talt til andre for å trøste dem i endens tid for denne verden, var nå til stor trøst for disse Jehovas vitner selv der de sto stuet sammen i kuvognene. De sang høyt sine Rikets sanger, men senere ble til og med det forbudt av sovjet-soldatene.

Etter å ha reist i kuvogner dag og natt i tretten døgn, nådde alle disse vitner for Jehova fram til bestemmelsesstedet. Da fikk vi denne beskjed: «Som fiender av staten er dere landsforvist til Sibir for livstid. Gi opp ethvert håp om at dere noensinne skal kunne vende tilbake til deres hjemland.»

Jehovas vitner ble nå skilt fra hverandre for å arbeide som slaver på forskjellige kollektivbruk mellom Tomsk og Irkutsk, og noen enda lenger borte. Det var bare Jehovas beskyttelse og hjelp som ga oss styrke til å se denne situasjonen i øynene. Foran oss lå et liv truet av sult. De forsyningene som noen av oss hadde hatt med, ble snart brukt opp. Kollektivbrukene var ikke akkurat i noen god forfatning. Lederne ved disse sovjetiske agitasjonssentrene hadde ikke tanke for å forsyne de underernærte, lidende menneskene med brød før de nye avlingene ble høstet. Det finnes ingen velferdsinstitusjoner i «sovjetparadiset».

Men blant Jehovas vitner råder det en virksom broderkjærlighet. På den måten fikk selv de fattigste hjelp fra de knappe matforrådene vi hadde. I løpet av de to første årene døde en del av de landsforviste på grunn av de store vanskelighetene som kom over dem. Særlig kvinnene ble satt til å utføre meget hardt arbeid. Om vinteren, da det lå snø overalt, ble de sendt ut i skogen for å hogge ved, for det var ikke tid til å utføre slikt arbeid i løpet av den korte sommeren. I Sibir varer vinteren sju måneder i et trekk. Vår og høst er ukjente begreper. I tillegg til det kommer det kuldebølger da det kan bli så kaldt som — 50 grader (celsius). Man trenger mye brensel i dette landet, og dette skaper et av de største problemer for de forviste. Det er mange store skoger i Sibir, men det er meget vanskelig å få veden hjem fra skogen. For å få hjem brenslet trenger man egentlig hest og slede, men disse stakkars tvangsflyttede menneskene må be, ja praktisk talt trygle sin overordnede for å få noen slik hjelp. For de eldre er dette livet nesten helt uutholdelig. De er ikke sterke nok til å utføre gårdsarbeid, og når man er seksti eller sytti år gammel, er det ikke lett å bære hjem en vedbør på ryggen.

Det gjør meg ondt å snakke om boligspørsmålet i Sibir. Størstedelen av den tiden jeg var i forvisning, bodde jeg på ett rom sammen med fire familier, innbefattet barn. Ved siden av hadde vi et lite kjøkken med en provisorisk ovn av blikk, som vi måtte koke maten vår på. Når snøen tinte, ble det oversvømmelse i huset vårt. I alle disse vanskelige situasjonene hjalp de forviste Jehovas vitner hverandre så godt de kunne. Noen av dem begynte å bygge seg små hytter i den tiden de var fri fra arbeidet på gårdene. Til tross for at de klarte å oppføre sine egne hjem og skape seg litt leveligere forhold, sto det enda meget tilbake å ønske.

I de to første årene mens jeg var i en av disse slaveleirene i Sibir, fikk arbeiderne på kollektivbrukene, både de mannlige og de kvinnelige, en daglønn som besto av en halv til en kilo korn. Etterat Stalin døde, er levestandarden blitt litt høyere. Kornkvoten er blitt større og slavearbeiderne får nå litt penger, slik at de nå ikke er nødt til å sulte eller fryse fullt så mye som før. Under alle disse forholdene fortsetter Jehovas vitner stadig å studere Guds Ord i den utstrekning de har anledning til det, og de må da stole meget på hukommelsen, og de snakker med hverandre og trøster hverandre så ofte de kan. Vårt ønske er fortsatt: «Om vi bare hadde bibler og nye Vakttårn!»

Alle Jehovas vitner i disse slaveleirene rundt om i hele Sovjet-Samveldet ber til stadighet til Jehova Gud, og stoler fullt og fast på at de en dag vil bli befridd fra disse forholdene. Både i disse fangeleirene og utenfor, ja, i hele Sovjet-Samveldet tar folket nå imot sannheten i stadig større antall. En søster forteller: «Jeg har om lag tretti skolepiker å ta hånd om, og de sluker med begeistring hvert eneste ord jeg sier til dem om Riket.» Det er mange mennesker i Sovjet-Samveldet i dag som ønsker å få kunnskap om Guds rike, og som er ivrige etter å høre sannheten. Det er alltid en glede å lese brev fra andre av Rikets forkynnere i Sovjet-Samveldet og høre om deres opplevelser i fangeleirene. Ved at de er blitt dømt til fengsel, er de blitt knyttet fastere til hverandre og til Jehova. Fra dag til dag får man en bedre forståelse av Jehovas teokratiske organisasjon, og alle er fast besluttet på å bevise sin trofasthet i forkynnelsen for den store Dommer. Ved Jehovas ufortjente godhet er de besluttet på å bevare sin ustraffelighet og vise seg verdige til å få evig liv.

Jeg vet at alle de som er forvist til kollektivbrukene, ikke setter sitt lys under en skjeppe. Nei, de lar sitt lys skinne.

I november 1954 siterte Moskva-avisen Pravda en velkjent leder innen det kommunistiske parti som hadde uttalt: «Kommunismen har nå fått så godt fotfeste over hele verden at kampen mot de forskjellige religionene kan avsluttes. I den tiden som er gått etterat vi kom til makten, har denne kampen vært nødvendig. Men nå, etterat særlig ungdommen har fått en riktig opplæring, må sikkert alle og enhver komme til den konklusjon at det bare er kommunismen som kan bringe menneskeheten sann fred og framgang.» Men Jehovas vitner er fullt og fast overbevist om at sann fred og framgang for hele menneskeheten bare vil bli til virkelighet ved Guds rike som nå er nær, under den store Fredsfyrste Kristus Jesus.

Jeg blir snart syttisju år gammel. Jeg kom i forbindelse med Selskapet gjennom dets forkynnere noen få måneder før den første verdenskrig brøt ut i 1914. Jeg har hatt det privilegium å få være en av Guds tjenere i alle disse årene, og nå da jeg er kommet tilbake fra Sovjet-Samveldet, er det mitt eneste ønske at jeg må få benytte resten av mitt jordiske liv i tjenesten for Jehova.

[Fotnote]