De overvinner kommunistisk forfølgelse
Hvorfor har Jehova tillatt at hans folk har lidd overlast helt fra Abels tid og til våre dager? Hvilken kompromisstilling har forfølgelse ført mange såkalte kristne inn i? Er det mulig å bevare rettskaffenheten bak jernteppet? Hva må til forat man skal kunne overvinne forfølgelse?
VI BEHØVER ikke undre oss over at de kristne blir forfulgt nå i det tjuende århundre. Hvorfor ikke? Fordi det er og blir en kjensgjerning at det er Satan som er «guden for denne tingenes ordning» til tross for at den gjør aldri så mye krav på å være kristen. Han går fremdeles omkring «som en brølende løve, og søker å oppsluke en eller annen». Og full av vrede fører han krig mot dem «som holder Guds bud og har det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus». — 2 Kor. 4: 4; 1 Pet. 5: 8; Åpb. 12: 17, NW.
Dessuten, er det ikke fremdeles blant oss religiøse ledere som hater lyset — fordi det avslører deres falske lære og deres selviske handlinger — og som misunner Jehovas vitner deres framgang, og som av den grunn blir blinde for det rettferdige ved religionsfriheten? Og finnes det ikke fremdeles undertrykkende politiske makter, totalitære regjeringer, som harmes over at de kristne er lojale mot Jehova Gud, og over at de forteller dem at de kommer til å bli erstattet med Guds rike? Jo, det skal være sikkert at de finnes, og de og andre med samme selviske innstilling slår seg sammen for å forfølge Jehovas tjenere i dag på samme måte som deres motstykker gjorde på Jeremias’, Kristi Jesu og apostlenes tid.
Vi kan selvfølgelig unngå forfølgelse ved å inngå kompromiss. Ikke så lenge etter den annen verdenskrig snakket en amerikansk embetsmann med mange tyske prester i et forsøk på å finne ut hvordan de ville rettferdiggjøre sitt samarbeid med Hitler og hans nazister. Som svar på deres unnskyldninger minnet han dem om den fryktløse handlemåte Kristus Jesus la for dagen. En av biskopene svarte da: «Ja, men se hva de gjorde med ham!»
De store kirkesystemer fant det likeledes bekvemt å inngå kompromiss i Japan i forbindelse med keiserdyrkelsen. Til tross for at shintoismen var statsreligion, tillot de seg gladelig å tro at den bare var et politisk spørsmål, og at de kristne derfor kunne ta del i slike seremonier. Spørsmålet om hvordan en kunne bøye seg for keiseren uten å bøye seg for ham som en etterkommer av gudene, etter som hans politiske stilling var grunnet på hans religiøse fordringer, så ikke ut til å bry deres religiøse samvittighet noe.
Så snart den svorne gudløse regjering i Sovjet-Samveldet i 1942 viste kirkesystemene en liten gunst ved å utnevne en av kirkens menn til en offentlig stilling, «kappedes kirkens menn med hverandre i å sende lykkønskninger til Stalin». — Saturday Evening Post for 11. september 1954.
I Øst-Tyskland ga kirkesystemene en slik støtte til kommunistenes fredspropaganda «til tross for at bevegelsen antok en politisk og absolutt verdslig karakter», at det var lett å identifisere Jehovas vitner ved at de nektet å ha noe å gjøre med den.
I Polen ble det holdt massemøter hvor om lag 2000 katolske prester oppfordret alle prester til å slutte seg til kommunistenes nasjonalfront, og i et memorandum av 8. mai 1953 innrømmet biskopen i Polen at de hadde strukket seg meget langt når det gjaldt å støtte kommunistenes politikk, selv når den var i strid med kirkens interesser. Han sa: «Vi søker å nå en positiv løsning, som kan gagne både kirken og staten. Ikke noe er fjernere fra våre tanker enn det å skape splid.»
Men å unngå forfølgelse ved å inngå kompromiss er det samme som å være lunken, og Kristus advarer oss om at han vil utspy alle de lunkne av sin munn. — Åpb. 3: 16.
Det er mulig å overvinne forfølgelse
Som en slående motsetning til alle slike kompromisser står den handlemåte Jehovas vitner har lagt for dagen over hele verden. Det er velkjent hvor fryktløse de var i Nazi-Tyskland, hvor 10 000 ble sendt i konsentrasjonsleirer og 8000 kom ut igjen. De overlevde sine forfølgere. Og i Canada, hvor arbeidet var forbudt i det meste av tiden under den annen verdenskrig, var det da forbudet ble opphevet, dobbelt så mange vitner som da forbudet først ble nedlagt. Det er virkelig å overvinne forfølgelse!
I Fransk Ekvatorial-Afrika kom to innfødte i forbindelse med Rikets budskap og begynte å forkynne om Jehova for andre. Myndighetene lot hverken misjonærer eller litteratur få komme inn i landet. Og likevel, til tross for dette forbudet og stor forfølgelse, har disse to forkynnerne i løpet av seks år økt til 666, som det var i april 1954, en økning som i betraktning av raseskille og språkvansker er enda mer bemerkelsesverdig.
Da Den dominikanske republikk i 1949 forbød Jehovas vitners arbeid, hadde de et høydepunkt på 274. Selv om mange av dem ble fengslet, har ikke vitnene der inngått kompromiss, men de har fryktløst fortsatt å forkynne under jorden. Som et resultat av dette var det i 1954 et høydepunkt på 371 som deltok i forkynnelsesarbeidet, hvilket svarer til en gjennomsnittlig årlig økning på sju prosent. Det er ikke tvil om at de overvinner forfølgelsen.
Det var over 20 000 vitner som var regelmessig opptatt med å forkynne det gode budskap i Øst-Tyskland da kommunistene i 1950 forbød arbeidet og fengslet alle brødrene som tjente ved kontoret i Magdeburg, alle reisende representanter og de enkelte menigheters tilsynsmenn. I alt ble over 2000 arrestert, og for tiden er det 1283 i fengsel. Til tross for de større vanskeligheter som følger med å måtte forkynne under et forbud, etter som en alltid kan risikere å komme i fengsel, er Jehovas vitner igjen kommet opp i et antall på over 20 000 aktive vitner i Øst-Tyskland. Det er kommet mange uttalelser om den glede vitnene i Øst-Tyskland føler, både de innenfor og de utenfor murene.
Den fryktløse handlemåte Jehovas vitner legger for dagen i Øst-Tyskland, vekker manges beundring. Etter sammenkomstene «Den nye verdens samfunn» i 1953 ble det for eksempel lagt vekt på virksomheten fra hus til hus i Øst-Tyskland. I én menighet var det tjue som deltok i dette arbeidet, og de gjennomarbeidet hele den byen de bodde i. Mens to av dem var opptatt i denne kampanjen, kom de tilfeldigvis til borgermesteren. Da de ble spurt om de var Jehovas vitner, svarte de ved å spørre om hvem han trodde Jehovas vitner var. Borgermesteren sa da åpent til dem: «Jeg vet at dere er det, men dere behøver ikke å være redde. Jeg er forbauset over deres nidkjærhet og mot.» De to vitnene fikk anledning til å avlegge et godt vitnesbyrd om sin tro og sitt arbeid og avtalte å komme tilbake igjen til ham. Det kunne fortelles mange slike opplevelser som viser hvordan Jehovas vitner overvinner forfølgelsen i Øst-Tyskland.
I Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Polen og Jugoslavia, hvor Jehovas vitners arbeid har vært forbudt i mange år, finner vi at forfølgelsen overvinnes på en lignende måte. I 1946 var det 11 131 kristne vitner for Jehova i virksomhet i disse landene, i 1950 hadde antallet av dem økt til 28 183, og hvor mange var det så i 1954? Det var nesten fire ganger så mange som i 1946, det vil si 42 767.
Forfølgelsen overvinnes i Sovjet-Samveldet
Det som er av størst interesse, er kanskje den måten Jehovas vitner har overvunnet forfølgelsen i Sovjet-Samveldet på. I 1946 var det 6000 vitner i Sovjet-Samveldet, og i 1949 var det 10 000. Hvordan kom de dit? Enkelte ble vitner fordi de hadde fått høre budskapet mens de tjenestegjorde i den sovjet-russiske hær i Tyskland, andre fordi de traff Jehovas vitner i de tyske fengslene og konsentrasjonsleirene. De fleste av dem kom imidlertid innenfor Sovjet-Samveldets grenser da Sovjet-Samveldet overtok de baltiske land og deler av Polen, Ungarn, Romania og Tsjekkoslovakia. På grunn av jernteppet var det imidlertid ikke mulig å vite i hvilken utstrekning de overvant forfølgelsen, og hvert eneste år siden har Jehovas vitner andre steder i verden forgjeves lett i sin årbok etter rapporter om vitnearbeidet i Sovjet-Samveldet. I 1951 traff Selskapet Vakttårnets president en radiomann i Wien som hadde sittet i fengsel i Sovjet-Samveldet, og som hadde truffet mange Jehovas vitner mens han var i fengsel. Et av Jehovas vitner som var blitt sendt til en russisk fangeleir i 1948 fordi han hadde vitnet for to russiske soldater, ble i desember 1953 løslatt på grunn av dårlig helse. Han var da over seksti år gammel. Dette vitnet fortalte om hvordan han hadde forkynt for russerne mens han var i leiren, og at han hadde truffet enkelte vitner som var helt elleville over å treffe ham.
Videre kan det fortelles at det i februar 1954 kom flere artikler i The Observer i London om forholdene i sovjet-russiske arbeidsleirer, skrevet av en tysk journalist, Frau Brigette Gerland, som nettopp var blitt løslatt fra en av dem. Hun var blitt arrestert i 1946 i Øst-Tyskland og dømt til sju års tvangsarbeid i kommunistiske fangeleirer. Hun ble til slutt sendt til Vorkuta, hovedstaden i det arktiske Russland, hvor det er om lag en halv million fanger.
Hun ga fangene i Vorkuta en fin omtale. Blant dem som hun omtalte, var «de troende, som fordi de av samvittighetsgrunner nektet å arbeide for staten, etter mange års bitter kamp hadde tvunget leirledelsen til å respektere deres skrupler og bare la dem arbeide for sine medfanger. Det at de fikk sin vilje, viste at det nyttet å gjøre motstand innenfor leiren».
Hun nevnte spesielt en troende kvinne, en tekniker som engang hadde vært medlem av den kommunistiske ungdomsbevegelse, men som ikke var tilfreds. Hun kom tilfeldigvis over et «nytestamente» og ble omvendt til kristendommen. Under sitt arbeid i en fabrikk traff hun en ung kvinne som trodde på evangeliet og som satte henne i forbindelse med andre som også gjorde det. De to unge kvinnene sluttet i arbeidet sitt og reiste til Sibir, hvor de arbeidet på et sykehus og forkynte Bibelens budskap. Det hemmelige politi fikk høre om deres virksomhet og dømte dem til femten års straffarbeid for religiøs agitasjon. Frau Gerland sa om dem: «Historien om deres omvendelse [forkynnelsesvirksomhet] og arrestasjon er typisk for den skjebne som har rammet hundrevis av mennesker som jeg har truffet, og tusener av andre, og det er historien om en bevegelse som fremdeles er i live utenfor leirene.»
Som svar på et spørsmål om Jehovas vitner i Sovjet-Samveldet, sa Frau Gerland: «Jeg traff mange av dem i de arktiske leirene. De fleste av dem hadde vært vest-ukrainere [tidligere polakker] eller folk fra de baltiske land, men det var også russere og andre folkeslag fra Sovjet-Samveldet blant dem, ja til og med tartarer og armenere. Jeg tror at bare i leirområdet i Vorkuta må det ha vært over to tusen av dem, kanskje tre tusen. De har vært meget snille og hjelpsomme, og alle fangene likte dem. På grunn av deres tro plaget ikke leirkommandantene dem.»
Ovenstående beretning om hvordan Jehovas vitner overvinner forfølgelsen i Sovjet-Samveldet, får en til å huske på den tillitsfulle uttalelsen om dem som sto i Årboken for 1950, at «uansett hvor de er, fortsetter de å forkynne det gode budskap. Overalt vil Jehovas vitner be til Jehova om at han vil velsigne og føre og veilede disse trofaste brødrene, slik at de også kan være delaktige i å herliggjøre Jehovas navn ved å bevare rettskaffenheten til tross for de lidelser de utsettes for. Deres enestående tro virker ansporende og inspirerende på alle Jehovas vitner, for de fortsetter trofast i tjenesten for Jehova».
Og hva må til forat man skal kunne overvinne en slik forfølgelse i våre dager? Det som trengs er først og fremst kunnskap. Uten kunnskap om Jehova og hans egenskaper, hensikter og vilje i forbindelse med dem og hvorfor han tillater at de utsettes for lidelser, kunne de ikke ha motstått det røde skrekkveldet. Og denne kunnskapen må føre til en levende tro, for har man en slik tro, kan man ’formå alt’. Alt skjer nemlig ’etter vår tro’. Det må også håp til, for håpet er for de kristne det samme som et anker er for et skip og en hjelm for en soldat, nemlig en beskyttelse i farens stund. — Fil. 4: 13; Matt. 9: 29; Heb. 6: 19; Ef. 6: 17.
For å kunne overvinne forfølgelse må man også ha Jehovas hellige ånd, for man kan ikke greie det ved menneskelig makt eller kraft. (Sak. 4: 6) Og framfor alt trengs det kjærlighet, for uten kjærlighet er vi ingen ting. Dessuten, «frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut». (1 Joh. 4: 18) Ja, de sanne kristne kan overvinne forfølgelse og gjør det også. Det er noe Jehovas vitner viser over hele verden.