Falske hyrder jamrer seg

KRISTENHETENS prester har oppkastet seg til hyrder for sine hjorder. De forsømmer imidlertid å fø fårene, og jamrer seg når de ser at Jehovas sanne hyrder før de får-lignende menneskene, for det er ensbetydende med at deres beitemarker blir ødelagt. Følgende episode som fant sted i en by i staten New York i slutten av 1955, belyser dette på en glimrende måte.

En gift dame hadde studert sammen med Jehovas vitner av og til gjennom et lengre tidsrom, mens hennes mann bare hadde studert med dem noen få uker da de skrev til sin lutherske pastor og opplyste ham om at de ønsket å bli Jehovas vitner. Det førte til at han besøkte dem og satt hos dem i to timer i et forgjeves forsøk på å få dem til å forandre mening. Ved denne anledning ble det arrangert et møte med vitnene, og det emne som ble tatt opp til drøftelse, var treenigheten.

Ved avslutningen på dette møtet sa mannen til sin pastor: «Jeg betrakter vitnene som vinnere av første runde. Jeg har i grunnen aldri visst hva treenighetslæren går ut på, og nå når jeg har fått rede på det, vet jeg at den er meningsløs.» Pastoren svarte: «Selvfølgelig er den meningsløs. Men når Bibelen er meningsløs, bør ikke vi heller være annerledes.»

Det ble truffet avtale om en ny diskusjon uken etter over emnet «helvete». Han ringte imidlertid senere og sa at han ikke kunne holde avtalen, men at han med glede ville komme neste uke og ha en venn med seg. I mellomtiden satte vitnene seg grundig inn i hva lutherske teologer egentlig lærer om forskjellige religiøse emner, og dette gjorde de ved hjelp av et luthersk leksikon. Uken etter kom pastoren, og han hadde ikke bare en, men to venner med seg. Begge vennene hans var også prester, og det så ut til at den ene av dem hadde større myndighet enn de andre.

I forbindelse med diskusjonen om helvete oppsto det spørsmål om hvorvidt helvetes ild er bokstavelig. Den som hadde størst myndighet av dem, framholdt med ettertrykk at ilden er bokstavelig og at helvete er et hett sted. Da han fikk se at det lutherske oppslagsverket sier at ilden ikke er bokstavelig, ble han meget sint og prøvde å benekte at han hadde sagt at det virkelig var hett i helvete.

Etterpå kom verdens ende på tale. Prestene hevdet at jorden skulle bli bokstavelig ødelagt, og henviste som bevis til 2 Peter 3: 10. Vitnene hadde funnet ut at lutherske dogmatikere var uenige med hverandre i dette spørsmålet, og at noen av dem, som for eksempel Gerhardt, Quenstedt og Calov hevdet at jorden skulle bli bokstavelig ødelagt, mens andre, som Luther selv og Brenz hevdet at det bare var jordens skikkelse som skulle forsvinne, og de spurte derfor prestene om hvilken av gruppene de var enige med. «Selvfølgelig med Luther!» svarte de.

Da det ble pekt på at Luther ikke trodde at den bokstavelige jord skulle bli ødelagt og at lutherske teologer sto splittet i denne saken, påsto de skråsikkert at deres leksikon ikke framholdt noe slikt, og da de fikk se det svart på hvitt, prøvde de å forvrenge de utvetydige uttalelsene. De hadde tydeligvis ikke vært klar over at deres egne teologer var uenige om dette. En av dem mistet besinnelsen, lente seg over bordet og ropte at det var latterlig av uvitende legfolk å fortelle dem hva de trodde, osv.

Mannen i huset tok til motmæle og sa at det Jehovas vitner trodde, var mer fornuftig. Da snerret en av prestene: «Dere med deres idiotiske og lusne lille forstand må presse alle skriftsteder sammen slik at det blir mening i dem. Det er den mest idiotiske og lusne lære jeg noensinne har hørt.»

I løpet av kveldens drøftelse sa prestene at Gud var fortvilet fordi ikke alle kommer til å bli frelst, enda han gjerne vil at alle skal bli det. Da tiden var inne til at de skulle gå, sa den som tydeligvis hadde størst myndighet: «Det eneste jeg har å si, er at dette har vært den motbydeligste og mest skuffende aften i mitt liv, og jeg ville aldri ha kommet hvis jeg hadde visst at det skulle bli slik.» Etter enda noen bemerkninger om helvete, gikk også de to andre prestene.

Ekteparet frydet seg over sannhetens seier. Etter den tiden har de stadig vært mer og mer opptatt med å forkynne det gode budskap om Riket, og de spiser regelmessig ved Jehovas bord, som er dekket for dem i den lokale menighets Rikets sal.

«Hør hvorledes hyrdene skriker og de gjeveste i hjorden hyler! For Herren ødelegger deres beite.» Det er ikke vanskelig å forstå at disse profetiske ordene som Jeremias skrev for omkring 2500 år siden, går i oppfyllelse i vår tid. — Jer. 25: 36.