Spørsmål fra leserne
• En dame jeg forkynte for, påsto at slike ting som fly eksisterte for lenge siden, og som bevis siterte hun Predikeren 1: 9 hvor det står at det er intet nytt under solen. Hva er den rette forståelsen av dette skriftstedet? — D. M., U.S.A.
Kong Salomo skrev under Guds inspirasjon om hvorledes hendelser i naturen stadig gjentar seg, og denne slutning var han kommet fram til som et resultat av årelange iakttagelser og dyptgående refleksjoner: «Bare idelig tomhet! Alt er tomhet. Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møyer seg med under solen? Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig. Og solen går opp, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går opp. Vinden går mot syd og vender seg mot nord; den vender og vender seg om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp. Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen. Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.» — Pred. 1: 2—9.
Den inspirerte skribenten gir i det foregående uttrykk for den måten en aldrende mann som har fjernet seg fra Guds vei, ser tingene på, og uttalelsene er ikke typiske for ungdommelig overstrømmenhet eller for en tjener som verdsetter Jehova. Det er en livsbetraktning som gradvis kommer over mennesker av denne gamle tingenes ordning når tiden begynner å tære på dem så de blir livstrette og mødige. De ser at deres generasjon begynner å dø ut og en ny tar deres plass på jorden, som står evindelig. Da de var unge og hadde livet foran seg, så det langt ut, men nå når det nesten er brukt opp og de ser tilbake på det etterat de er blitt gamle, fortoner det seg bare som et pust. Den bokstavelige betydning av det hebraiske ordet som er oversatt med «tomhet», er «pust», og det blir brukt for å betegne at livet er like flyktig og forbigående som et pust, og at alt strevet, til et menneske er fåfengt og uten blivende vinning dersom han er atskilt fra Gud. Hans generasjon er bare en av de mange, den har utallige andre generasjoner før seg og etter seg, den er bare ett ledd i en lang kjede av generasjoner som kommer og går på jorden, som blir stående.
Som en parallell til denne gjentagelsen peker den inspirerte skribenten på solen som står opp, går ned og skynder seg rundt og tilbake til det sted hvor den står opp igjen; på vindene som blåser og vender og kommer tilbake igjen og stadig gjenopptar sitt kretsløp; på elvene som renner ut i havet uten å fylle det fordi vannet fordamper igjen og føres innover land av vinden, kondenseres til skyer og kommer ned som regn og på ny fyller elvene som så renner ut i havet igjen. I hele sitt liv ser menneskene denne stadige gjentagelse av begivenheter i naturen, og når de blir gamle og livsenergien svinner hen, øynene blir matte, ørene sløves; leddene stivner og de øvrige sansene visner da mister de den livslysten som de hadde i sin ungdom, og de blir bare fylt med en usigelig tretthet og følelse av skuffelse og tomhet når de ser den stadige gjentagelse av dager og netter, bekymringer og strev. Deres øyne blir ikke tilfreds over å se denne stadige gjentagelse, og deres ører blir ikke fylt med tilfredshet over å høre de samme tingene om og om igjen. Erklæringen om at det ikke er noe nytt under solen, står i samband med dette kretsløp av begivenheter i naturen, så det er ikke riktig å ta uttalelsen ut av sin sammenheng og anvende den på alt mulig. Det er nok så at menneskene finner opp og lager mange nye ting, men de følger de prinsipper som Gud har fastsatt og nedlagt i naturen, og Salomo pekte på at det kommer aldri noe nytt inn i naturens kretsløp.
Da Salomo skrev dette, var han inspirert og hadde derfor ikke selv dette innholdsløse, pessimistiske syn på livet, som enkelte lærde hevder. Han betraktet ikke gudfryktige gjerninger som tomhet, men oppsummerte det hele da han sa: «Enden på det hele, etterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» (Pred. 12: 13, 14) Gjerninger som blir utført i lydighet mot Jehovas bud, vil føre til en gunstig dom fra Gud. Men det er tomhet å strebe etter materielle ting i stedet for åndelige skatter, og dette er noe alle gamle mennesker som har levd sitt liv atskilt fra Jehova Gud, får erfare. Selve livet blir som bortkastet for dem, og kretsløpet av begivenheter i naturen blir trettende i deres øyne.
Men i den nye verden vil ikke naturens evige kretsløp virke ørkesløst eller trettende. Utbrente gamle mennesker vil ikke finnes der, for alle de som er lydige, vil vende tilbake til sin ungdoms dager, og menneskene vil gå hver dag i møte med den unges livslyst. Menneskene vil da ha ungdommens vår og alderdommens kunnskap, de vil ha de grå hårs visdom uten de grå hår, den aldrendes erfaringer uten hans smerter. Ungdommelighet vil ikke lenger være begrenset til de unge; den vil bli fordelt rikelig til alle dem som er i besittelse av modenhet og visdom så de kan bruke den på en fullkommen måte. Gjentagelsen av dager og netter og årstider, og naturens kretsløp med vind, regn og sol vil ikke lenger fremkalle følelser av håpløshet og tomhet.
Det behøver ikke engang være slik nå. Hvis vi verdsetter Jehova og hans godhet som Skaper og ser hans herlighet og makt gjenspeile seg i naturfenomenene, vil vi fryde oss over hver dag og natt. Ennå mens vi er i denne verden, ser vi det slik som salmisten, og ikke slik som et gammelt menneske som er atskilt fra Jehova Gud: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap. Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres røst. Over all jorden utgår deres målesnor, og til jorderikes ende deres ord; for solen har han satt et telt på dem. Og den er som en brudgom som går ut av sitt brudekammer; den gleder seg som en helt til å løpe sin bane. Fra himmelens ende er dens utgang, og dens omløp inntil dens ende, og intet er skjult for dens hete.» Jehovas vidunderlige usynlige egenskaper ses tydelig reflektert i hans synlige skaperverk. — Sl. 19: 2—7; Rom. 1: 20.