Behovet for ensomhet

JEHOVA befaler oss å meditere, og for å kunne meditere, trenger vi ensomhet. Vi skal meditere over Jehovas Ord, ikke bare for å få hjernegymnastikk eller bli åndelig beriket selv eller for å filosofere, men for å bli bedre rustet til å gå ut og forkynne det for andre. Alvorlig meditering, ikke bare dagdrømmeri, er hardt arbeid. Sinnet er som et gjenstridig esel — en må ofte lirke og true for å få det til å gi seg i kast med noe nyttig. Det er også nødvendig med ensomhet for å redusere forstyrrelser utenfra til et minimum.

I det amerikanske tidsskriftet Christian Century for 1. desember 1954 skrev pseudonymet Simeon Stylites: «Som et folk betraktet har vi på så mange måter erklært ensomhet og meditasjon krig. Vi føler oss fortapt uten våre sedvanlige omgangsvenner. Den verst tenkelige ulykke er å være alene. Hvis du liker å foreta deg noe alene, blir du betraktet som usosial og moden for et besøk hos en psykoanalytiker, eller helst på et sinnssykehus.»

I utgaven for 11. januar 1956 av dette bladet skrev den samme skribenten: «Endelig har vi da også fått portable fjernsynsapparater! La oss alle reise oss og stemme i en jubelsang. For dette er høydepunktet på en lang rekke oppfinnelser og innretninger som er beregnet på å forhindre at et menneske noensinne skal bli nødt til å være overlatt til seg selv. Sammen med det andre instrumentet som tjener til å befri oss fra ensomhetens kvaler — reiseradioen — vil det frelse oss fra det som moderne mennesker anser for å være den verste skjebne som kan ramme dem, nemlig å bli overlatt til seg selv uten noe middel til å beskytte dem mot å måtte bruke sine egne tanker.»

Hverken denne verden eller dens gud Satan vil at folk skal tenke selvstendig. Satans propaganda flommer ut gjennom verdslige kanaler for å bringe alle menneskers sinn i overensstemmelse med denne tingenes ordning. På side 66 i boken The Age of Conformity sier Alan Valentine: «Amerikanere bruker så meget tid på å henge passivt over radio- og fjernsynsapparater og aviser at de får liten tid til overs for andre former for samkvem og for atspredelse. Indre kilder til personlig underholdning tørker inn fordi de ikke blir brukt, og personlige tanker overflødiggjøres ved at folk godtar ferdigtygde meninger fra populære kommentatorer.» Og på side 113 tilføyer han: «En gjennomsnittsamerikaner har ikke tatt vel imot det skapende sinns edleste frukter. Han foretrekker intellektuelle kåsører og annonsører som ikke legger for stort beslag på hjernen eller fantasien.»

Mange mennesker liker tenkning bare når andre besørger tenkingen. De lar seg oppsluke av gjettekonkurranser og kunnskapsprøver i radio og televisjon når andre må svare, men avskyr å drive hjernegymnastikk selv. De skulle nok ønske at de hadde kunnskap og visste alle svarene, men deres ønske er ikke så sterkt at de vil gjøre noe for å få det — akkurat som de skulle ønske at de hadde god fysisk kondisjon, men ikke ønsker det sterkt nok til å drive tilstrekkelig mosjon til å få det.

Ungdommen, som følger i de voksnes fotspor, føler den samme uvilje mot ensomhet og meditasjon. Pskykologen Robert Lindner hevder at en av hovedårsakene til ungdommens vanskeligheter i vår tid består i «at de unge har kommet vekk fra den ensomhet som på samme tid var ungdommens kjennetegn og kilden til deres dypeste fortvilelse og deres flyktige ekstaser. Ofte var denne ensomheten skapende. Den resulterte av og til i de drømmer, de håp og de store mål som deretter ga livet innhold og bidro til å gi oss våre diktere, kunstnere, vitenskapsmenn. . . . Ungdommen av i dag har imidlertid søkt vekk fra ensomheten og stimlet sammen i skadelige sammenslutninger og bander som begraver eller ødelegger individualiteten. I slike åndløse horder flokker de unge seg sammen som kveg. Den innmeldelseskontingent de betaler, er at de oppgir sin selvstendighet og hengir seg til hordementaliteten. . . . Denne forandringen kan ikke gagne samfunnet. Håndens, hjertets og åndens gjerninger blir nemlig alltid unnfanget i ensomhet. I klikker, horder eller gjenger er det hordementaliteten som gjør seg gjeldende — en mentalitet uten anstrøk av klokskap, medfølelse eller dannelse».

Behovet for ensomhet og vanskeligheten med å få tilfredsstilt dette behovet behandles av Anne Morrow Lindbergh i boken Gift from the Sea: «Det ser ut til at vi i dag er så redd for å være alene at vi aldri lar det skje. Selv om vi hverken kan ty til familie, venner eller kinoer, har vi iallfall radio eller fjernsyn å fylle tomrommet med. Kvinner som tidligere beklaget seg over ensomhet, behøver aldri å være alene mer. Vi kan gjøre vårt husarbeid med radiosjarmører ved vår side. Endog dagdrømmeri var mer skapende enn dette — det krevde da noe av en selv og ga næring til ens indre liv. I stedet for å bygge luftslott i vår ensomhet, fyller vi tomrommet med uopphørlig musikk, snakk og selskap som vi ikke engang hører på. Det er der bare for å fylle opp. Når støyen tar slutt, er det ingen indre musikk som kan overta dens plass. Vi må atter lære å være alene. . . .

«Verden i dag forstår ikke det behov både menn og kvinner har for å være alene. Hvor underlig dette er. Hva som helst annet vil bli godtatt som en bedre unnskyldning. Hvis en setter av tid til konferanse med en forretningsforbindelse, bestiller time hos en frisør, er buden i selskap eller har bestemt seg for å gjøre innkjøp, så blir denne tiden godtatt som ukrenkelig. Men hvis en sier: Jeg kan ikke komme fordi det er den tiden da jeg skal være alene, blir en straks betraktet som uhøflig, egoistisk eller underlig. Hvordan må det ikke være fatt med vår sivilisasjon når det å være alene blir sett på med mistenksomme øyne, når en må be om unnskyldning for det, komme med utflukter og skjule det faktum at en praktiserer det — som om det skulle være en hemmelig synd! I virkeligheten er det slik at de øyeblikkene da en er alene, er blant de viktigste i ens liv. Visse kilder kan bare tappes når vi er alene. Kunstneren vet at han må være alene for å kunne skape noe, forfatteren vet at han må være alene for å kunne forme sine tanker, musikeren må være alene for å kunne komponere, og et fromt menneske må være alene for å kunne be.»

Sanne kristne mennesker tapper av forfriskende åndelige kilder når de i ensomhet mediterer over Jehovas Ord, og når de så kommer sammen til møter, har hver enkelt av dem mer å gi for å berike de andre, og når de går for å forkynne i folks hjem, er de fulle av tanker som er kraftige nok til å holde stand mot motstanderes villfarelse, avsløre den og korrigere feilaktige tanker i overensstemmelse med Jehovas Ord. Jesus søkte både ensomhet og selskap med andre — ensomhet for å berike seg selv åndelig sett, og selskap med andre for å berike dem. Og han ’etterlot oss et eksempel, forat vi skal følge etter i hans fotspor’. — 1 Pet. 2: 21; 2 Kor. 10: 3—5; Luk. 4: 42; 5: 16.