Forsøm ikke å foreta gjenbesøk!
En engelskmann som tjenestegjorde i flyvåpenet, ble kjent med sannheten og tok standpunkt for den. Han måtte i retten tre ganger, og hver gang ble han eskortert av den samme mannen fra militærpolitiet. Han forklarte selvfølgelig årsaken til at han var blitt framstilt i retten, og avla et godt vitnesbyrd. Politimannen ble interessert og fikk løfte om at hans navn og adresse skulle bli sendt inn til nærmeste menighet slik at brødrene på stedet kunne sette seg i forbindelse med ham.
Politimannen ventet tålmodig i flere uker på at det neste vitne skulle besøke ham, og i denne tiden lyktes det ham også å gjøre sin hustru interessert, enda hun hadde vært kristadelfianer i tretti år. Tiden gikk, men enda var det ingen som kom for å besøke dem. De skulle imidlertid få sannheten likevel.
En fire måneders tid senere kom julen. Hjemme hos politimannen ble det hengt opp dekorasjoner av kulørt papir og stilt opp juletre, og datteren tok med seg en av sine lekekamerater hjem for å vise det fram. Da den lille gjesten ble spurt om hva slags dekorasjoner hun hadde hjemme, svarte hun kjekt at de ikke hadde slikt hjemme hos henne, for den slags ting var av hedensk opprinnelse og ikke i samsvar med Bibelen, og hjemme hos henne var de Jehovas vitner og gikk i Rikets sal. Da moren hørte dette, skrev hun øyeblikkelig et lite brev som barnet skulle ta med hjem til sin mor. I brevet ba hun om å få den siste brosjyren Jehovas vitner hadde utgitt, og dessuten en sangbok. Da søsteren fikk det, syntes hun det var et usedvanlig ønske og gikk for å se hva hun kunne gjøre. Derved fikk de atter forbindelse med sannheten.
Nettopp i den uken besøkte jeg menigheten på stedet som områdetjener. Brødrene fortalte meg om denne familien, og de hadde ordnet det slik at jeg skulle besøke dem og snakke med mannen, som kom tilbake fra sin forlegning i ens ærend for å treffe disse vitnene som hadde ventet så lenge med å komme. Jeg tilbrakte to meget interessante timer sammen med ham, og før jeg gikk, hadde jeg fått opprettet et regelmessig studium med hustruen og levert mannen litteratur som han kunne ta med tilbake til forlegningen. Han fikk også med seg «Make Sure of All Things» etter som han allerede hadde vært i diskusjon med feltpresten. De var fylt av sannheten og var lei for den tiden de hadde tapt mens de hadde ventet på vitnene.
Da jeg fire måneder senere kom tilbake på mitt neste besøk, hadde mannen trukket seg ut av flyvåpenet, begge hadde begynt å forkynne regelmessig, og de ventet bare på den neste områdesammenkomsten for å bli døpt. Slik ville det kanskje ikke ha gått hvis ikke forbindelsen var blitt knyttet igjen gjennom et av våre mindreårige vitner. Vi får vel aldri vite hva som skjedde med gjenbesøksseddelen, men vi har sannelig fått en tydelig påminnelse om hvor viktig det er å melde fra om all den interesse vi kommer over, hvis vi ikke kan ta oss av de interesserte selv, og om at vi har ansvaret inntil vi er sikker på at andre brødre har satt seg i forbindelse med de nyinteresserte og studerer med dem. — Rapport fra London ved en reisende representant for Selskapet Vakttårnet.