De nektet å gå på akkord

SANN kristendom har aldri vært populær i denne verden. For presteskapet i det første århundre var Jesus en uønsket person som trengte seg inn på deres religiøse enemerker. Hans kompromissløse forkynnelse av sannheten avslørte deres hyklerske selvrettferdighet og gamle overleveringer og viste at Gud misbilliger alt slikt. (Matt. 15: 1—9; 23: 1—39) Jesus lærte at vi skal tilbe den eneste sanne Gud, og sa at Hans Ord er sannheten. (Joh. 17: 3, 17) Det betydde at nasjonenes guder var falske og at den lære som prestene forkynte i Guds navn, var falsk og villedende. Etter som Jesus hadde rett, hadde de urett! Denne harde sannhet krenket dem.

Heller ikke den politiske verden likte at det framsto en som man sa var bestemt til å bli «jødenes konge», og da Herodes fikk høre av de «vise menn» at han var født, satte han i gang en demoninspirert kampanje for å få ham drept. Det mislyktes for ham. Men mange år senere ga landshøvdingen Pilatus etter for fariseernes krav og lot Kristus drepe som en opprørsk lovbryter. — Joh. 19: 12—16.

De sanne kristne har fulgt Guds Sønns eksemplariske handlemåte, og akkurat som Jesus ga Jehova sin udelte hengivenhet og uten å vakle forfektet at en slik tilbedelse er den eneste rette religion, har hans etterfølgere fulgt urokkelig i hans fotspor. Apostelen Johannes ga uttrykk for den samme sikkerhet da han sa: «Vi vet at vi er av Gud; men hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) Men verden likte ikke den holdning Jesus inntok, og den ga heller ikke sitt bifall til Johannes’ handlemåte. Han ble forvist til Patmos av keiser Domitian.

Det var særlig de ledende innen det jødiske religiøse hierarki og deres tilhengere som var forbitret på de kristne. De hadde allerede inngått et vederstyggelig forbund med det hedenske Roma for å få Kristus drept, og etter som tallet på Kristi etterfølgere vokste etter pinsedagen og fler og fler forlot jødedommen og gikk over til Kristi lære, fortsatte de å hate de kristne med uforminsket kraft.

Stefanus ble myrdet. «Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten og ba ham om brev til Damaskus, til synagogene der, forat han da om han fant noen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, kunne føre dem bundne til Jerusalem.» (Ap. gj. 9: 1, 2) Han opplyser oss om grunnen til at han forfulgte de kristne: «I har jo hørt . . . at jeg over all måte forfulgte Guds menighet og ødela den, og jeg gikk videre i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, jeg var enda mer nidkjær for mine fedrene lærdommer.» (Gal. 1: 13, 14) Da så Saulus, selv ble en kristen, ble den forhenværende forfølgeren den forfulgte.

Det var altså ikke bare de romerske hedninger som ga avløp for sitt hat mot de kristne, men de sterkt religiøse jøder gjorde felles sak med dem. Noen historikere har til og med framsatt den tanken at Poppæa, den beryktede Neros hustru, gikk over til jødedommen og derfor til en viss grad var ansvarlig ved at hun egget ham til hans demoniske forfølgelse av de kristne.

En bok uttrykker det slik: «For hedningene var kristendommen bare en overspent religiøs retning — foraktelig ganske visst, men ellers uten betydning. Jødene hadde derimot lagt den for hat, . . . Jødene hatet kristendommen av mange grunner. Den gjorde deres lov ugyldig. Den frigjorde alle hedninger fra denne lovs tunge åk, uten derved å stille dem på et lavere nivå. . . . Den var så å si et skjebnesvangert opprør og skille innenfra, farligere enn noe angrep utenfra. Og det verste av det hele var at hedningene forvekslet den med jødedommen, som var dens bitreste motstander.»¹

En annen historieskriver tilføyer: «Den virkelige grunn til denne fiendtlige innstilling var uten tvil misunnelse fra de jødiske presters og skriftlærdes side, og deres frykt for å miste sine personlige fordeler hvis kristendommen skulle bli utbredt. De jøder som levde utenfor Palestina, i de romerske provinser, viste like stor grusomhet mot Kristi uskyldige disipler. Det framgår av Apostlenes gjerninger og andre troverdige beretninger at de ikke sparte seg noen møye for å oppegge myndighetene og folket til å ødelegge de kristne. For å skjule sin nedrige framferd under hederlighetens kappe utbredte de det rykte at de kristne hadde forræderske planer mot den romerske regjering, og at de anerkjente som sin konge en viss Jesus, en forbryter som Pilatus med full rett hadde straffet med døden.»²

Forfulgt av romerne

Skal vi nå trekke den slutning at forfølgelsen av de kristne i de første århundrer utelukkende skyldtes motstand fra jødenes side? Nei, det ville være å betrakte bare den ene side av saken. «Den viktigste grunn til Romas fiendtlighet overfor kristendommen var at den kristne gudsdyrkelse ikke hadde noe av det som var felles for andre religioner. De kristne hadde ingen offer, ingen templer, ingen statuer, ingen orakler, ingen presteklasse, og de tankeløse masser anså dem som ikke hadde alt dette, for å være blottet for all religion. Og de romerske lover betraktet dem som øyensynlig fornektet guddommen eller de nasjonale guder, som samfunnets utskudd.»³

For romerne, hvis religion innbefattet ofring av røkelse til keiseren, var gudsdyrkelsen nøye forbundet med staten. Av den grunn ble det betraktet som upatriotisk når de kristne, nektet å ta del i disse hedenske seremoniene. De kristnes urokkelige beslutning om å tilbe Gud alene vakte harme i den romerske verden. De kristnes påstand om at deres handlemåte var rett, stemplet den romerske verdens handlemåte som urett overfor Gud like meget som jødedommens, og de likte det ikke.

Følgelig ble det ikke det viktigste målet for dommerne å få de kristne drept, men å tvinge dem til å fornekte den kristne tro. «Hvis de gikk med på å kaste lite grann røkelse på alteret, ble de sendt bort fra domstolen i fred og med applaus.»⁴ Hvis de nektet å gå fra sin tro, selv om man ikke kunne finne noen skyld hos dem annet enn i forbindelse med deres tro, ble de ofte straffet med døden. «Hva som enn kan ha ligget til grunn for deres oppførsel,» sier Plinius, «kunne deres ubøyelige halsstarrighet synes å fortjene straff.»⁵

Romerne var ualminnelig glad i fornøyelser. Deres religiøse seremonier var overdådige, og de bygde også veldige arenaer hvor de forlystet seg med blodige gladiatorkamper. De kristne følte avsky for denne hensynsløse krenkelse av Guds lov om blodets hellighet, og nektet derfor å være til stede. «På grunn av at de hatet verdens ondskap, dens ubarmhjertige leker og avskyelige avgudsdyrkelse, ble de beskyldt for å hate hele menneskeheten.»⁶ Dette førte så til stadig større forfølgelse, ikke bare fra myndighetene, men også fra det menige folk.

Vår tids vitner for Jehova befinner seg i en lignende stilling. Til tross for at de gjør godt mot sin neste og sprer et kjærlighetens budskap, blir de utsatt for forfølgelse og hat overalt i verden. De er nøytrale overfor verdens anliggender, og det blir tolket som hat til menneskeheten. Når de siterer Guds Ord som autoritet og hevder at det gir den eneste gyldige norm for antagelig tilbedelse, blir de betraktet som sneversynte. De vil ikke tilsidesette de kristne normer til fordel for verdslige fornøyelser, og derfor blir de stemplet som lyseslokkere. Og når de ikke vil bryte kristne prinsipper av selviske grunner når verden krever det, blir de betraktet som halsstarrige, akkurat som de første kristne ble.

Den trofaste handlemåte disse vitner følger, står som en fordømmelse av dem som kaller seg kristne, men som ikke lever i samsvar med Guds Ords høye normer, og disse liker det like lite som fortidens jøder og romere. Ved alle midler, både ved listig overtalelse og, når dette ikke fører fram, ved vold og tvang prøver de å tvinge dem til å gå på akkord. Men kan en kristen gå på akkord?

Jesus sier til dem som er ustabile i sin tro: «Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kold eller varm; gid du var kold eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» (Åpb. 3: 15, 16) I sin bergpreken advarte Jesus dem som ønsker å oppnå liv i den nye verden, mot den brede kompromissets vei da han sa: «Gå inn gjennom den trange port! for den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den; for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matt. 7: 13, 14.

Hvis du kjenner den veien som Guds Ord viser er den rette, så vær forstandig, gå ikke på akkord. «Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; stå ham imot, faste i troen.» — 1 Pet. 5: 8, 9.

HENVISNINGER

¹ Great Events by Famous Historians, sidene 139, 140.

² Mosheim’s Ecclesiastical History, s. 23.

³ Ibid., s. 24.

⁴ History of Christianity, av Edward Gibbon, sidene 234, 235.

⁵ Ibid., s. 213.

⁶ Great Events by Famous Historians, s. 141.