De første kristnes ulastelighet satt på prøve
JESUS slo fast en sannhet som daglig blir bekreftet, da han sa: «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» (Joh. 15: 19) Selv om mange såkalte kristne ikke forstår betydningen av disse ordene, så har sanne kristne helt fram til vår tid alltid hatt betydningen av dem klart for seg. (2 Tim. 3: 12) De har aldri villet godkjenne den materialistiske filosofi som ikke bare dirigerer denne verdens sosiale og politiske liv, men også det religiøse. Istedenfor å sette sin lit til mennesker ser de hen til «den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til». Deres gudsdyrkelse er ikke avhengig av noen former for menneskelagde hjelpemidler for tilbedelse, men de tilber «Faderen i ånd og sannhet». — Heb. 11: 10; Joh. 4: 23.
De første kristne vokste hurtig i antall, og samtidig ble de, som Jesus hadde forutsagt, gjenstand for stor forfølgelse. «Det var mange grunner til at folket kom til å hate de kristne, som de framfor alt anså for å være upatriotiske. Mens det blant romerne ble betraktet som en stor ære å være romersk statsborger, kunngjorde de kristne at de hadde sitt borgerskap i himmelen. De ville ikke ha offentlige embeter og tok ikke del i militærtjeneste,»1 idet de holdt fast på sin ulastelighet som Kristi soldater. (2 Tim. 2: 3) Deres motstandere stemplet dem videre som ’hatere av menneskeheten’ og anarkister fordi de ikke ville ta del i samfunnets sosiale og politiske virksomhet.2 De visste at om deres tilbedelse skulle være antagelig for Gud, så måtte de «holde seg selv uplettet av verden». — Jak. 1: 27.
De første utbrudd av motstand kom i stand på tilskyndelse av de stedlige religiøse hyrder som fryktet for at de skulle komme til å miste sin innflytelse og sine inntekter. «De kristne ble hatet av avgudsdyrkerne, og var gjenstand for utallige forurettelser og overgrep fra folkets side, selv når de ikke ble forfulgt av myndighetene. . . . Ene og alene den omstendighet at man var en kristen, uansett hvor uklanderlig karakter man hadde, eller hvor eksemplarisk liv man førte; utsatte en for all den forhånelse som tenkes kunne, fra den avgudsdyrkende folkemasse. De lokale magistrater som ga etter for mobbens høylydte protestrop, ville ikke gi noen som helst beskyttelse til dem som ble anklaget for å være Jesu disipler.»3 Og som Mosheim’s Ecclesiastical History peker på, var det vanligvis de religiøse ledere som holdt forfølgelsens kjele på kokepunktet. «Det var blitt alminnelig praksis å forfølge de kristne og også å henrette dem, så ofte som de hedenske prestene, eller folkehopen på tilskyndelse av prestene, krevde at de skulle tilintetgjøres.»4
Det var ikke vanskelig for lederne å egge opp folket, hvis sinn var fylt av overtro. Boken Christianity and the Roman Empire sier følgende angående deres tro: «Hvis han forsømte tilbedelsen av de stedlige guder, eller verre enda, hvis han handlet respektløst overfor dem i ord eller gjerning, ville guden bli vred, og dens forbannelse ville komme til å ramme ikke bare synderen selv, men også dem som tolererte hans handlemåte. Videre krevdes det av alle statsborgere at de skulle fremme statens velferd ved å utføre forskjellige religiøse seremonier. Han hadde ikke mer rett til å unnlate å utføre sine religiøse plikter enn han hadde til å nekte å betale skatt.»5 Det var slik romerne resonnerte. I samsvar med deres overtro var det absolutt nødvendig å gjennomtvinge en ensartet tro i religiøse spørsmål eller å ødelegge overtrederne. «Hvis imperiet nylig var blitt hjemsøkt av en eller annen ulykke, pest eller hungersnød, eller de var blitt forfulgt av uhell i krig; hvis Tiber hadde gått over sine bredder eller Nilen ikke hadde gjort det, hvis det hadde vært jordskjelv, eller hvis det inntraff klimatiske uregelmessigheter ved de forskjellige årstider, var de overtroiske hedninger overbevist om at forbrytelsene og ugudeligheten til de kristne som var blitt spart på grunn av myndighetenes for store lemfeldighet, nå hadde egget gudenes rettferdige harme.»6 Folkets høylydte protester fikk således mange magistrater til å gi etter for kravet om at de kristne skulle kastes for løvene.
Myndighetene tar del i forfølgelsen
Da Jesus sa: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er,» viste han tydelig hvilket prinsipp som skulle lede de kristne i deres forhold til staten. De holder seg nøytrale. De gjør ikke opprør mot myndighetene, ikke engang når de blir urettferdig forfulgt. De gir imidlertid Guds himmelske rike sin aktive støtte. Følgelig kunne ikke Pilatus finne noen feil hos Jesus da han kom med følgende forklaring: «Mitt rike er ikke av denne verden.» — Matt. 22: 21; Joh. 18: 36.
Til tross for den omstendighet at de kristne var lovlydige mennesker, kom den tiden da også keiseren sluttet seg til de andre i å slynge beskyldninger mot de kristne. Det rykte hadde spredt seg at det var Nero som var ansvarlig for Romas brann. På en djevelsk måte benyttet han seg av den avsky som folket nærte for de kristne, idet han gjorde dem til syndebukker for å avlede oppmerksomheten fra seg selv. Tacitus forteller hva som da fulgte: «De fant på mange ting for å håne dem og gjøre deres dødskvaler enda verre. Iført skinnene av ville dyr ble de dømt til å bli revet i hjel av hunder, eller de ble dømt til å korsfestes eller til å settes fyr på for å bli brent etter mørkets frambrudd som lysende fakler i natten. Nero stilte sin egen hage til disposisjon for disse skuespillene, . . . folk begynte etter hvert å føle medlidenhet med dem, da de hadde en fornemmelse av at det ikke var for å gagne samfunnet at de ble ofret, men ene og alene for å tilfredsstille en enkelt manns sadistiske tilbøyeligheter.»1
Under Vespasians og Titus’ regjering stilnet forfølgelsen litt av fra myndighetenes side, bare for å ta til igjen på tilskyndelse av Domitian henimot slutten av det første århundre.7 Det sies at det skal ha kommet ham for øre at de kristne trodde Kristus skulle komme igjen i Rikets makt. I likhet med Herodes da Kristus ble født, anså han det for å være en trusel, idet han fryktet for at det skulle komme en som ville gjøre krav på å være arving til tronen, og han satte derfor i gang visse undersøkelser i sakens anledning. Selv om noen led martyrdøden, ble det ikke utstedt noe offisielt edikt.3, 5
Den hurtige vekst kristendommen hadde i Lilleasia, ble imidlertid i løpet av noen få år gjenstand for ytterligere oppmerksomhet fra statens side. Plinius d.y. som var prokonsul der, avla rapport om forholdet til keiser Trajan. Dette førte til lovgivning i form av Trajans brev år 112 e. Kr., der han sier følgende om de kristne: «De skal ikke oppspores. Hvis de virkelig skulle bli anklaget og dømt, må de straffes, dog med det forbehold at når vedkommende nekter at han er en kristen, og vil gi bevis for at han ikke er det ved å påkalle våre guder, la ham da . . . bli frikjent når han angrer. Anonyme anklager bør ikke mottas i noen som helst slags rettsforfølgelse.»7
Det var ofte dommere tilbød fanger friheten hvis de gikk med på det tilsynelatende enkle krav å «kaste lite grann røkelse på alteret». De kristne, som fulgte det eksempel Kristus satte da han nektet å foreta en tilbedelseshandling overfor Djevelen for å oppnå personlige fordeler, holdt urokkelig fast på sin ulastelighet. Når rettens anstrengelser for å få dem til å gå med på dette viste seg å være fruktesløse, benyttet de seg av bestikkelse, og hvis heller ikke det nyttet, ble offeret gjenstand for tortur, da «alle tenkelige former for grusomhet ble benyttet for å kue en slik ubøyelig, og i hedningenes øyne, forbrytersk halsstarrighet».6 Selv om denne framgangsmåte som ble benyttet av offentlige embetsmenn, fortsatte mange år framover, må man ikke av dette trekke den slutning at alle saker ble behandlet ved domstolene, og at de prester som ønsket å undertrykke de kristne, nå var blitt fullstendig hindret i det. Ved de offentlige lekene lyktes det fremdeles for dem å hisse opp folkehopen til å forlange å få de kristne drept. Dessuten «kunne embetsmennene forfølge de kristne når det behaget dem, uten at de ble straffet for det».4
Trofaste kristne holdt urokkelig fast på sin ulastelighet ved å holde seg nøytrale med hensyn til verdens anliggender, ved å adlyde alle lover som var i harmoni med Guds lov, og ved å gi sin tilbedelse til Jehova Gud alene. Roma bevirket at det kom til åpen konflikt ved å forlange at staten skulle settes foran Gud. «De kristne ble funnet skyldig i vanhelligelse og høyforræderi, i vanhelligelse fordi de nektet å tilbe statens guder, i høyforræderi fordi de nektet å tilbe keiserens genius, i hvem statens majestet var legemliggjort, ved å ofre de sedvanlige ofrene av vin og røkelse.»5 Men de kristne, som hadde full tillit til Jehova Gud, som er i besittelse av livskraften, kom med følgende urokkelige erklæring: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 5: 29) Fordi de sanne kristne ikke er noen del av verden, blir de hatet av verden. Men på grunn av at de bevarer sin ulastelighet overfor den levende Gud, vil han vise sin kjærlighet til dem ved å skjenke dem evig liv, slik at de alltid kan tjene ham.
HENVISNINGER
1 The Great Events by Famous Historians, Bind III, F.P.G. Guizot, side 246; F.W. Farrar, side 142.
2 On the Road to Civilization, A World History, 1937, Heckel og Sigman, sidene 237, 238.
3 The History of Christianity, av J.S.C. Abbot, sidene 238, 239, 255, 256.
4 Mosheim’s Institutes of Ecclesiastical History, tolvte utgave, sidene 55—57.
5 Christianity and the Roman Empire, av W. E. Addis, sidene 54, 55, 59, 69.
6 History of Christianity, av Edward Gibbon, sidene 233—235.
7 Library of Biblical and Theological Literature, History of the Christian Church, av G. Crooks og J. Hurst, sidene 165—168.