Petisjon til generalissimus Trujillo
Baltimore, Maryland, U.S.A.
Lørdag den 24. august 1957
Til hans eksellense generalissimus Rafael Leonidas Trujillo
VI, 33 091 delegerte forsamlet her på Baltimore Memorial Stadium i Baltimore i Maryland i U.S.A. på denne fjerde dag av Jehovas vitners fem dager lange seksjonssammenkomst «Livgivende visdom», benytter denne spesielle anledning av vidtrekkende betydning til å henvende oss til Deres eksellense. Vi ønsker å henlede Deres oppmerksomhet på en sak som i høy grad berører Dem og den nasjon De representerer, og som også angår oss i egenskap av kristne, kommet sammen fra mange kanter av De forente stater.
I mange av våre aviser har vi nylig kunnet lese og i fjernsynprogrammer kunnet høre rapporter om at Deres regjering lørdag ettermiddag den 3. august 1957 deporterte ti (10) amerikanske statsborgere fra Den dominikanske republikk og sendte dem med fly fra Ciudad Trujillo til Puerto Rico. Deres regjerings opptreden forbauser og bedrøver oss etter som alle disse meldinger tilkjennegir at disse ti amerikanske borgere er kristne misjonærer som representerer en religiøs organisasjon som er meget fremtredende her i De forente stater, og som har vunnet stor respekt både hos myndighetene og folket på grunn av det store undervisningsarbeid den utfører i forbindelse med Guds Ord, den hellige skrift, ikke bare i dette store landet, men også i over 160 andre land rundt om på jorden. Det skritt Deres regjering har tatt i denne sak, har derfor begynt å vekke verdens interesse og oppmerksomhet.
I tillegg til alt det vi allerede har fått vite om aksjonen til Deres regjering gjennom aviser, radio og fjernsyn, har vi hatt det privilegium å få høre førstehånds beretninger fra dem som direkte er gjenstand for denne deportering. Åtte av de amerikanske borgerne som for inntil kort tid siden arbeidet som misjonærer i Deres land, er her til stede som delegerte ved denne Jehovas vitners seksjonssammenkomst. Foruten at de har opptrådt i fjernsyn i denne by, har de talt på sammenkomsten og gitt oss en muntlig beretning om hva Deres regjering har gjort mot dem og mot alle andre vitner for Jehova i Den dominikanske republikk. De opplysninger vi har fått fra dem direkte, har bekreftet riktigheten av det vi allerede har lest i avisene. Saken er blitt oss så levende og virkelig og har gjort så stort inntrykk på oss at vi føler oss drevet til å komme med denne generelle redegjørelse og foreta denne henvendelse på vegne av våre kristne brødre og søstre, våre medvitner for Jehova, i Deres land.
Generell redegjørelse
Deres regjering er godt kjent med at Jehovas vitner nå i mange år har vært virksomme i Deres land. Deres regjering er også oppmerksom på det mål av frihet som er blitt disse oppriktige, ydmyke kristne til del. Misjonærer, uteksaminert fra den velkjente skolen Vakttårnets bibelskole Gilead, fikk adgang til Deres land og kunne i sin tid glede seg over det privilegium å utføre et kristent undervisningsarbeid der, til stor åndelig velsignelse for hundrevis av Deres landsmenn.
Som det kanskje framgår av Deres egne offisielle opptegnelser, var det i 1945 at de første Jehovas vitner kom til byen Ciudad Trujillo for å ta opp sitt bibelske undervisningsarbeid i Den dominikanske republikk. Deres forkynnelse av det gode budskap om Guds rike både offentlig og fra hus til hus ble møtt med velvilje hos mange av landets innbyggere, som ønsket å øke sine kunnskaper om Guds hellige Ord og forberede seg til den forutsagte Dag da Jehovas rike ved Kristus Jesus skal regjere over hele jorden til velsignelse for alle rettsindige mennesker, uansett deres nasjonalitet i dag. Mange mennesker som hadde tilegnet seg denne kunnskapen, forsto sitt ansvar og begynte å handle deretter i harmoni med Jesu profetiske befaling: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Sitert fra Matteus evangelium, kapitel 24, vers 14, New World-oversettelsen.) Innen utgangen av 1950 var det blitt sendt tjuefem misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead til Deres vakre land. Den måten ydmyke, rett innstilte mennesker der i landet tok imot budskapet på, var bemerkelsesverdig, og dette bibelske opplysningsarbeidet tiltok i omfang.
I juni 1950 forandret situasjonen seg for dem. Deres regjering utstedte en lov som erklærte at denne religiøse gruppe kristne var ulovlig og at alle møter og all propaganda ble betraktet som rettet mot den politiske stat. Som det framgår av de alminnelig kjente fakta i saken, ble denne loven til på tilskyndelse av det romersk-katolske hierarkis representanter i Deres land, fordi de mislikte at Jehovas vitners bibelske undervisningsarbeid hadde framgang. I de seks årene som fulgte, var de amerikanske misjonærene nødt til enten å forlate Den dominikanske republikk eller å slutte som misjonærer og ta opp verdslig arbeid for fortsatt å kunne få oppholde seg i landet. Med hensyn til de dominikanske Jehovas vitner så fortsatte de å holde fast på sin kristne tro basert på Bibelen og praktisere sin kristne tjeneste, men uten den frihet de hadde hatt inntil forbudet av 1950. De fulgte det kristne eksempel Peter og de andre apostlene satte. Da høyesterett i Jerusalem arresterte dem og påbød dem å innstille forkynnelsen av det gode budskap om Kristus og Guds rike, svarte Peter og de andre apostler retten: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» Etterat apostlene så var blitt hudstrøket og løslatt under ytterligere trusler, forlot de rettssalen, men de fortsatte å adlyde Gud som hersker, idet de ikke holdt opp å lære og forkynne om Jesus Kristus hver dag i templet og fra hus til hus. (Apostlenes gjerninger, kapitel 5, versene 29—42, New World-oversettelsen) Når vitnene i Den dominikanske republikk fulgte denne apostoliske framgangsmåten, handlet de ikke opprørsk overfor den politiske regjering, men var lydige mot den høyeste Gud, Jehova, og Han velsignet dem av den grunn, og tallet på Jehovas vitner i Den dominikanske republikk fortsatte å øke. Dette viser at Jehova Gud ikke godkjenner og velsigner at noen regjering utsteder forbud mot Hans vitner, men han gir sine trofaste, lydige tjenere og vitner framgang og velsigner dem i åndelig henseende. De fysiske og mentale lidelser som Jehovas vitner måtte gjennomgå mens dette forbudet sto ved makt, vil vi imidlertid ikke her gå nærmere inn på.
Deres regjering var vel vitende om at Jehovas vitner fremdeles befant seg i Den dominikanske republikk, og av grunner som den kjenner best til selv, hevet regjeringen plutselig forbudet mot Jehovas vitner i august 1956 ved å rykke inn en liten kunngjøring i den offentlige presse om at alle restriksjoner som var lagt på Jehovas vitners organisasjon og arbeid, var hevet, og at de igjen åpent og fritt og uten å behøve å frykte for inngrep fra regjeringens side kunne praktisere sin religions forskjellige former for virksomhet. Jehovas vitner over hele jorden gledet seg over denne rosverdige beslutning av Deres nasjonale regjering. At forbudet ble hevet hadde naturligvis en gunstig virkning på Jehovas vitners kristne organisasjon og arbeid i Den dominikanske republikk. I løpet av de seks år forbudet varte, hadde vitnene gitt rikelig bevis for at landets regjering ikke hadde noe å frykte fra dem, men at de var fredelige kristne, og at de ikke som andre religiøse elementer blandet seg opp i landets politikk, men at de spesialiserte seg på forkynnelsen av Guds Ord i lydighet mot Gud og Kristi eksempel.
Men så, den 30. juni 1957, startet en katolsk prest et åpent angrep på Jehovas vitner. Presse, radio og høyttalerbiler ble mobilisert i kampanjen. Det romersk-katolske hierarki utsatte igjen politikerne og regjeringens ledende menn for religiøst press for å få satt en stopper for Jehovas vitners undervisningsarbeid. Befolkningen kjenner til at den lokale presse i tiden fra 2. til 25. juli benyttet 1620 cm løpende spalter, dobbelt bredde, for å vende opinionen mot Jehovas vitner. En undersøkelse av all denne avisskrivingen viser at disse kristne vitner for Jehova på tross av deres verdensomfattende motstand mot den gudløse kommunisme ble stemplet som kommunismens forløpere, opprørere, lovbrytere og foraktelige personer som håner flagget, nasjonalsangen og statens institusjoner. De ble i uærbødighet for den høyeste Guds hellige navn kalt Jehovaene, og forskjellige uttalelser ble trykt uten hensyn til hvor løgnaktige og absurde de enn var. Alle slike falske påstander og beskyldninger ble tatt opp og gjentatt og ytterligere utbrodert av statens radiostasjoner.
I nærvær av en representant for Jehovas vitner uttalte Deres generalmajor Espaillat i en telefonsamtale med den fungerende amerikanske ambassadør i Ciudad Trujillo: «Det som sies om disse menneskene i avisene og i radioen, tvinger oss til å gripe inn overfor dem. Vi vil derfor vedta en lov som forbyr dem å virke i landet.» Dette ble sagt da den fungerende amerikanske ambassadør apellerte til generalmajoren om ikke å behandle Jehovas vitner altfor strengt. Endog før forbudet på nytt var blitt utstedt mot dem, begynte en voldsom forfølgelse av Jehovas vitner. Lokale vitner i avsidesliggende småbyer og landdistrikter ble hentet av myndighetene både dag og natt og ble slått og mishandlet. Politiet og militære myndigheter sporet opp disse forsvarsløse, gudfryktige menn og kvinner, ja til og med barn. På et sted ble hele familier tatt med til fengslet, og de mannlige medlemmer av familiene ble slått sanseløse mens deres hustruer og barn måtte se på.
Religiøs forfølgelse
I den landsdelen som heter Salcedo, hvor mishandlingen fant sted, kom tre militære politimenn til et vitnes hjem omkring kl. 17 om ettermiddagen med en gruppe på ca. tjuefem andre vitner, og hun og alle de andre ble ført til militærfengslet i Salcedo. De måtte spasere til fots 19 kilometer og kom fram til fengslet ved 20-tiden. Menn og kvinner ble beordret til å ta oppstilling i fengselsgården. De ble spurt om de ville undertegne en erklæring hvor de fornektet Jehovas vitner og lovte å slutte seg til den katolske kirke igjen. Alle nektet å undertegne. To soldater gikk nå fram og holdt de mannlige vitners armer mens en tredje soldat slo til dem med nevene. Men de nøyde seg ikke med det — de sparket disse vitnene og slo dem med geværkolbene så de begynte å blø. Deretter ble disse vitnene tatt en for en og slått til de falt utmattet om. Så sperret de dem inne i en celle, mens deres kristne søstre ble sperret inne i en annen celle. Hele natten igjennom kunne disse kvinnene høre mennene stønne av smerte etter den ubarmhjertige mishandlingen. Klokken åtte neste morgen ble fem offisielle tjenere i Jehovas vitners menighet, som befant seg i en egen celle, hentet etter tur og ført til et kontor. Den første som ble hentet, var et vitne ved navn Negro Jiménez, omkring sekstifem år gammel og menighetstjener i Los Cacaos. En halv time etterat han var blitt brakt inn på kontoret, ble han dratt ut etter føttene av to soldater i fullt påsyn av de andre fangene og ble etterlatt bevisstløs på marken i gårdsrommet. Blodet strømmet fra hans ører, nese og munn. Det så ut som om han var død.
Den neste som ble ført til kontoret, var Pedro German, menighetstjener i El Jobo og omkring trettifem år gammel. Han ble senere hjulpet ut av to soldater, og hans ansikt og kropp bar tydelige merker etter stygg mishandling. Han var oppslått i ansiktet og blødde. Han ble ført ut i gårdsrommet og tilbake i cellen til de andre menighetstjenerne. Så ble et annet vitne, en seksti år gammel mann ved navn Angel Angel, ført inn i det samme kontoret. Senere ble han brakt ut i bevisstløs tilstand og med blod strømmende fra nese og munn. Gjentatte kraftige slag i ansiktet var årsak til det. Omtrent på denne tiden helte soldatene tre eller fire bøtter vann over det bevisstløse vitne Negro Jiménez. Han gispet, og først da forsto de at han var i live. Ved dette tegn på liv dro de ham inn i cellen til Pedro German.
Etter dette ble to andre, Pedro Gonzalez, en mann i sekstiårsalderen, og Porfirio Gonzalez, hans ca. tjuefem år gamle sønn, brakt inn på kontoret. Da disse to ble ført ut, var gamle Pedros ansikt hovnet opp som følge av de slag han hadde fått, hans sønn Porfirio var bevisstløs, og han ble derfor trukket ut etter føttene. Det fløt blod fra nese og ører, og senere viste det seg at han hadde fått trommehinnene sprengt. Han var bevisstløs en times tid. All denne mishandlingen hadde funnet sted i løpet av fire eller fem timer, hvoretter de alle ble sperret inne i cellen igjen.
De andre fangene ble deretter ført ut og spurt om de nå ville underskrive erklæringen hvor de måtte avsverge Jehovas vitner. Ifølge pressen undertegnet ca. tjuefem av disse fangene erklæringen. I fengslet befant det seg i alt godt og vel hundre. Mange av dem som undertegnet erklæringen, var i virkeligheten ikke Jehovas vitner, men bare velvillige mennesker som hadde besøkt noen av Jehovas vitners møter. Mange var mindreårige, bare barna. Mange kunne ikke lese erklæringen. Undertegnelsen fant sted i distriktets regjeringskontor i nærvær av guvernøren og andre embetsmenn. De som skrev under, ble kjørt 8 kilometer i retning av sine hjem i en åpen varebil og deretter satt på frifot.
Ifølge avisene ble en annen gruppe på tjueåtte, som også hadde undertegnet erklæringen, tvunget opp i en stor militær lastebil og kjørt til den katolske kirken. Bevoktet av soldater med gevær og opplantede bajonetter ble de så ført inn i kirken for å overvære en messe. Etter dette ble de tatt opp i lastebilen igjen, kjørt til sine hjem og sloppet fri.
I andre byer hvor det var innfødte spesialpionerer, heltidsforkynnere av Guds rike, ble brødrene innkalt til politisjefens kontor eller regjeringskontoret og underrettet om at de måtte innstille sin virksomhet og komme seg vekk fra byen. Noen av disse måtte for å unngå arrest forlate byen om natten og reise fra det de eide av møbler og klær og andre ting. I de større byer oppsøkte katolske prester de forskjellige bedrifter og spurte om de hadde noen av Jehovas vitner i sin tjeneste. Hvis det viste seg å være tilfelle, ble det gitt beskjed om at vitnene måtte oppsies på stående fot. Et vitne som arbeidet i en sukkerfabrikk, fikk to minutter til å komme seg ut av kontoret på og tre timer til å komme seg vekk fra byen på sammen med sin familie. Fire andre vitner ble tatt og sperret inne i en hel uke før det ble reist noen anklage mot dem, og da ble de anklaget for opprørsk virksomhet mot staten.
I Deres hovedstad, Ciudad Trujillo, ble et vitne tatt og holdt fengslet i tre dager uten mat. Han hadde 35 cent i lommen, som han kjøpte sjokolade for. Det var alt han hadde å spise i de tre dagene. Han ble anklaget for ikke å vise respekt for flagget. Under den fem minutter lange rettssaken uttalte den politimannen som hadde ført ham inn: «Denne mannen har ikke vist mangel på respekt for flagget. Jeg kjenner ham, og han har alltid respektert flagget.» Dommeren dømte ham imidlertid til et års fengsel og til å betale en bot på 250 dollar.
Vi tillater oss igjen å henlede Deres oppmerksomhet på den rolle det katolske presteskap har spilt i denne religiøse forfølgelse. Den 30. juni holdt jesuittpresten Vázquez Sanz en tale i kringkastingen beregnet på å starte hetskampanjen mot Jehovas vitner. Avisene gjenga dette foredraget hvor denne jesuitten kalte Jehovas vitner for kommunister og beskyldte dem for å hate all orden og for ikke å respektere Den dominikanske republikks lover, og hvor han kom med mange andre falske anklager. Ikke bare avisene, men også fremtredende menn i landet skrev nedsettende artikler, slik at det innen 29. juli var blitt benyttet mangfoldige meter spalteplass mot Jehovas vitner. En annen katolsk prest ved navn Robles Toledano holdt også en tale. I den sa han at Jehovas vitner var å ligne med en kreftsvulst som fullstendig måtte fjernes fra Den dominikanske republikk.
Utvisningen av de amerikanske misjonærene
Allerede den 8. juli ble de amerikanske misjonærene for første gang innkalt til sikkerhetspolitiets kontor, der de ble forhørt av Deres representant for regjeringen, Arturo Espaillat. Kort tid senere fikk de beskjed om at de måtte pakke sine eiendeler og forlate landet så snart som mulig, og at det var påkrevd i betraktning av det som var kommet fram i presse og radio. Litt senere begynte sikkerhetspolitiet å bli utålmodig fordi misjonærene ikke hadde vist noe tegn på at de ville forlate landet. Misjonærene ga beskjed om at de allerede hadde solgt det meste av sine eiendeler, og Espaillat sa da at de kunne drøye til ut juli, men at de da fikk komme seg ut av landet. Den 30. juli oppsøkte misjonærene den amerikanske ambassadør, herr Spalding, og underrettet ham om at hvis myndighetene ønsket å se dem ut av landet, måtte de deportere dem. Ved Spaldings hjelp oppnådde de å få en samtale med herr Baez, sjefen for fremmedkontoret. Baez gjentok at de måtte forlate landet, men hvis de underskrev en erklæring hvor de sa seg villig til å adlyde landets lover og respektere nasjonalsangen og flagget og for framtiden ikke ha noen forbindelse med Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, så skulle han se hva han kunne gjøre i retning av å skaffe misjonærene oppholdstillatelse. Flere dager senere overrakte de den amerikanske ambassade en erklæring hvor de framholdt at de ville lyde alle landets gyldige lover som ikke var i strid med Guds lov, slik den kommer til uttrykk i Bibelen. De ville som før respektere nasjonalsangen og flagget. Espaillats kontor opplyste dem neste dag om at deres erklæring var for svak, fordi, het det, alle Den dominikanske republikks lover var i harmoni med Guds lover, etter som presidenten hadde undertegnet dem og senatet hadde vedtatt dem.
En avis i Puerto Rico hadde offentliggjort en artikkel som beskrev hvordan dominikanske soldater hadde slått og mishandlet våre medkristne, Jehovas vitner. De kalte Espaillat inn på Deres kontor, og ga ham et eksemplar av denne avisen med artikkelen som omhandlet forfølgelsen, innrammet i rødt. Da Espaillat kom ut igjen, slengte han denne avisen på skrivebordet sitt, og sa: «Dette her avgjør saken. Nå vil vi deportere dere. Hvordan har disse opplysningene kommet ut av landet?» Etter en del ordveksling med misjonærene, sa Deres herr Espaillat: «Hvis dere ønsker å være martyrer, så er det anledning til det, men det gikk av mote for over tusen år siden. Vi vil sende en av våre folk til deres leilighet og deportere dere, hvis det er det dere ønsker.» Deretter underrettet han dem om å holde seg klar kl. 16.30 for å følge med et pan-amerikansk fly. Kl. 13.00 kom myndighetenes representant til misjonærhjemmet og sa at de skulle reise kl. 13.30. Tre drosjer fulgte med ham. Misjonærene og deres bagasje ble kjørt til flyplassen, hvor et Delta-fly var blitt holdt tilbake en halv times tid. Deres regjering betalte for drosjene og kjøpte misjonærenes flybilletter til Puerto Rico. Det ble gitt beskjed om å arrestere eller skyte enhver som forsøkte å ta farvel med misjonærene på flyplassen.
Petisjon og avsluttende bemerkninger
På tilskyndelse av det katolske presteskap og deres tilhengere er Deres eksellenses regjering blitt ledet til å begå en i høyeste grad urettferdig handling mot våre kristne brødre, Jehovas vitner, i Deres land. Det som Deres regjering har gjort, holder raskt på å bli nyhetsstoff rundt om i verden og står som et vitnesbyrd mot Dem, og er en sak som angår menneskerettighetene som er utformet av De Forente Nasjoner, som Deres eget land står som medlem av.
Vi har sendt Dem denne generelle redegjørelse av saken i tillit til at Deres eksellenses regjering er i stand til å utvise bedre dømmekraft og er mottagelig for en appell om å rette på den urettferdige situasjon. Vi, forsamlet i tusentall her ved vår seksjonssammenkomst, appellerer derfor nå til Deres eksellense om på nytt å overveie denne sak og derpå foreta de nødvendige skritt for å heve forbudet som Deres regjering atter utstedte mot Jehovas vitner den 24. juli, og gi Deres menn ordre om å avstå fra å mishandle disse harmløse kristne. Deres regjering liker sikkert ikke tanken på at den faktisk har plasert seg selv i samme klasse som det kommunistiske Sovjet-Samveldet og dets kommunistiske vasallstater, som forfølger og forsøker å tilintetgjøre Jehovas vitner bare fordi de tilber Gud i samsvar med forordningene i hans hellige Ord og fordi de til all verden forkynner at Guds rike ved Kristus er menneskehetens eneste håp. De liker ganske sikkert heller ikke å tenke på at Deres regjering plaserer seg selv blant dem som kjemper mot den Høyeste, Jehova Gud, ved å bekjempe hans vitner. Vi oppfordrer Dem til å gi akt på den advarsel som ble gitt til dem som forfulgte Peter og hans medapostler: «Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes STRIDENDE MOT GUD!» (Apostlenes gjerninger, kapitel 5, versene 38, 39) Jehovas hellige Ord advarer oss om at de som kjemper mot Gud, kommer til å bli ødelagt, uten noe håp om en oppstandelse fra de døde.
Deres regjering har ikke noe å frykte fra Jehovas vitner, noe den er fullstendig klar over som følge av de erfaringer den har gjort med dem inntil nå. Ifølge en rapport som sto i Baltimore-avisen Afro-American for 24. august 1957, side 16, bekreftet Deres ambassadør i De forente stater, herr Manuel Moya, meldingen om at Deres land hadde deportert ti amerikanske misjonærer den 3. august, og han sa at det var gjort «fordi de var mistenkt for å omgås planer om å styrte president Hector Trujillos regjering». Denne beskyldning er så meningsløs at den virker latterlig, og må også få tjenestemenn for andre ansvarlige regjeringer i verden som har kjennskap til Jehovas vitner, til å trekke på smilebåndet. Overalt i verden er det alminnelig kjent at disse kristne ikke har noen politiske ambisjoner, og at de ikke i det hele tatt blander seg opp i politikk. De ser hen til Guds rike som er himmelsk, og venter på at det skal ta full kontroll over jorden, og Han vil gjøre det i den kommende Harmageddon-krig uten at hans vitner behøver så meget som å løfte lillefingeren mot noen av denne gamle verdens regjeringer. I sitt Ord forteller Jehova sine vitner: «Dette er ikke eders krig, men Guds.» (2 Krønikebok 20: 15) Jehovas vitner oppfordrer derfor nå folk til å søke rettferdighet og fred og til nå å ta standpunkt for Guds rike som er kommet nær, forat de kan unngå å bli ødelagt sammen med dem som kjemper mot Ham i Harmageddon-slaget.
Vi oppfordrer Deres eksellense inntrengende til innfor Jehova Gud å overveie følgene av Deres aksjon mot hans vitner i Deres land. Hvis De fortsetter med å forfølge disse Jesu Kristi etterfølgere, vil De oppdage at De vil bli nødt til å drepe hver eneste en av dem i Deres land for å bli i stand til å bringe dem til taushet og sette en stopper for deres virksomhet. Selv deres Leder, Jesus Kristus, ble drept fordi han tilba Jehova som Gud og forkynte Hans rike, men Gud belønnet ham med en oppstandelse fra de døde. Jehovas vitner i Den dominikanske republikk er derfor ikke redd for å stå ansikt til ansikt med døden, for de vet bestemt at den allmektige Gud har lovt å oppreise dem fra døden til evig liv i Hans nye verden hvis de forblir tro inntil døden. Vi håper imidlertid at De vil slutte med å kjempe denne tapende kamp mot Jehova Gud, og at vi med det aller første kan gjøre verden kjent med, ved hjelp av alle moderne opplysningsmidler, at Deres eksellenses dominikanske regjering har opphevet forbudet av 24. juli og igjen vist en verdig opptreden ved å gi disse kristne vitner for Jehova den religiøse frihet som de nyter i andre ikke-kommunistiske land i verden. Deres regjering er blitt tilstrekkelig underrettet gjennom denne resolusjon. De er nå ansvarlig overfor den Høyeste, Jehova Gud. Vi imøteser Deres svar, ikke bare i form av det skrevne ord, men i form av handling fra Deres regjerings side, som nå befinner seg innfor Guds domstol.
Ærbødigst
JEHOVAS VITNER
Forslaget om å vedta denne resolusjonen ble framsatt av ordstyreren for seksjonssammenkomsten i Baltimore:
Malcom S. Allen
Sammenkomstens ordstyrer
Resolusjonen ble støttet av sammenkomstens administrerende leder:
John O. Groh
Sammenkomstens administrerende leder
Vedtatt enstemmig av Jehovas vitners seksjonssammenkomst «Livgivende visdom» om ettermiddagen på denne 24. dag i august måned 1957.
[Originaleksemplaret av resolusjonen, behørig undertegnet og attestert, ble sendt rekommandert og som luftpost til generalissimus Trujillo samme lørdag kveld den 24. august 1957. En gjenpart som også var tilbørlig undertegnet og attestert, ble overrakt med spesielt bud på den dominikanske ambassade i De forente stater i Washington, D. C., mandag den 26. august 1957.]