Jeg har sett at Jehova er god

Fortalt av Lennart Johnson

SØNDAG 26. juli 1931 holdt J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president, foredraget «Riket — Verdens håp» i Columbus i Ohio. Min familie bodde i Rockford i Illinois, så vi hørte foredraget i radioen. Jeg var bare 14 år, men det var som om programmet fjernet et slør fra øynene mine.

Far var interessert i Rikets budskap, og senere ble min bror også interessert, men mor var alltid likegyldig til budskapet. Far døde året etter, i 1932. Andre radioprogrammer fra Vakttårnet sørget for at jeg fikk åndelig føde, men det var først i april 1933 at jeg fant ut hvor Jehovas vitner kom sammen. Det var et godt stykke borte på den andre siden av elven.

Den lille gruppen der ble temmelig overrasket over å se en hengslete tenåring komme syklende til møtet for å være med på å studere Vindication (Det store oppgjør), bind 2. For hvert møte lærte jeg mer, og to måneder senere opplevde jeg den glede å få begynne å gå fra dør til dør med budskapet om Riket. Jeg ble døpt på et stevne det året.

Hver dag etter skoletid brukte jeg en time eller deromkring til å snakke med folk i nabolaget om Rikets budskap. Jeg fikk også anledning til å avlegge vitnesbyrd på skolen. Én dag leste vi for eksempel om at de onde blir pint i helvete. Det fikk meg til å legge fram bibelske beviser for at de døde ikke lider, men er uten bevissthet, at de ligger i graven og har mulighet til å få en oppstandelse. Læreren lot meg få lese opp den lange stilen jeg hadde skrevet, for hele klassen.

Heltidstjenesten

I mai 1935 overvar jeg stevnet i Washington, D.C., og der ble det lagt stor vekt på pionertjenesten (heltidstjenesten). Da jeg kom hjem, skrev jeg til Selskapet Vakttårnet, og de sendte meg ikke bare en liste over distrikt, men til min store overraskelse også tegninger som viste hvordan man kan bygge en husvogn. Å være pioner på den tiden innebar ofte å reise til nye steder, og det ville være fint å ha en husvogn å bo i. Jeg satte meg derfor som mål å få meg en bil og en husvogn og begynne i heltidstjenesten.

I mellomtiden kjørte jeg en høyttalerbil som menigheten vår hadde kjøpt for å gjøre kjent budskapet om Riket. En annen bror og jeg ble innbudt til å komme med bilen til Monroe i Wisconsin, og der traff jeg Virginia Ellis, som jeg giftet meg med kort tid senere. Nå kunne vi samarbeide om å skaffe oss bil og husvogn for å begynne i pionertjenesten.

Høsten 1938 døde mor, og det var omtrent på den tiden Harold Woodworth skrev til oss fra New Mexico: «Kom hit; behovet er stort.» Så vi drog av gårde til New Mexico. Det var en reise på cirka 1600 kilometer. På veien dit fikk vi et telegram. «Kom hjem igjen,» stod det. Jeg fikk tilbud om en godt betalt stilling med gode sjanser for forfremmelse. Jeg rev telegrammet i stykker. Hvis Jehova hadde hjulpet oss til å forberede oss med tanke på pionertjenesten, skulle jeg ikke la noe komme i veien!

Vi begynte som pionerer i nærheten av Hobbs i New Mexico i mars 1939. Dette var et kvegdistrikt. Det var også mange nye oljefeltkolonier å besøke i området. Den lille menigheten hadde møtene om fredagen og søndagen, så vi tok med oss litteratur, vann, mat, en liten primus og en feltseng og forkynte i dette landdistriktet fra mandag til og med fredag ettermiddag. Om natten sov vi under åpen himmel med en fakkel brennende like ved for å holde klapperslanger borte. I helgene var vi i byen og samarbeidet med menigheten.

Etter at vi hadde holdt på på denne måten i flere måneder, sendte Selskapet oss til Roswell og så til Albuquerque i New Mexico. Her brukte vi høyttalerbil igjen. Det var særlig virkningsfullt når vi forkynte i indianerlandsbyer. Da bladarbeidet på gaten begynte tidlig i 1940, deltok vi i det sammen med brødrene i Albuquerque.

Motstand på grunn av krigshysteriet

I september året før hadde den annen verdenskrig brutt ut i Europa, og på grunn av vår nøytrale holdning til krigen begynte en periode med voldsom motstand. En gang ble skjorten bokstavelig talt revet av meg da jeg var ute i tjenesten.

Sommeren 1940 arbeidet noen brødre med bladene i nærheten av El Paso i Texas, og flere av dem ble arrestert. Mandagen etter drog Harold Woodworth og jeg dit for å hjelpe dem under rettssaken. Ved å stille visse spørsmål til brødrene i rettens påhør klarte jeg å få fram punkter som angikk forsvaret. Etter at alle var blitt erklært uskyldige, skrev en avis om saken og omtalte meg som en «lovende ung advokat fra Albuquerque». Men det var Jehova som gav sine tjenere seier den dagen!

I en annen by ble noen brødre kastet i fengsel fordi de hadde forkynt. Jeg møtte i retten som deres forsvarer, og deretter gikk bror David Gray og jeg med et brev til hver eneste embetsmann i byen. Brevet gjorde oppmerksom på at Jehovas vitner hadde juridisk rett til å utføre sitt arbeid, og sa at hvis Jehovas vitner fortsatt ble plaget, ville embetsmennene bli holdt ansvarlige for den skade de ble påført.

Ordføreren mottok brevet og leste det uten kommentar, men politisjefen sa: ’Her ute i vest tar folk en tur ut av byen, og . . . vel . . . senere kommer andre og leter etter dem, men finner dem aldri.’ Dette viste seg å være en tom trussel, og tingene roet seg. Det ble ikke anlagt noen sak mot brødrene.

Omtrent på denne tiden ble jeg utnevnt av Selskapet Vakttårnet til sonetjener (det som vi nå kaller kretstilsynsmann). Jeg skulle tjene i en stor del av New Mexico og en del av Texas.

Gilead og misjonærtjeneste

I 1943 ble Virginia og jeg innbudt til å gjennomgå den andre klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Da vi ble uteksaminert i januar 1944, fikk vi først i oppdrag å arbeide sammen med Flatbush menighet i Brooklyn i New York. Vi bodde bak Selskapets trykkeri i en gammel bygning som senere ble revet for å gi plass for utvidelser ved trykkeriet i Adams Street.

Siden ble vi tildelt å tjene i Den dominikanske republikken, hvor Rafael Leónidas Trujillo Molina var diktator. Da Virginia og jeg kom til landet, søndag 1. april 1945, var vi de eneste Jehovas vitner der. Vi gikk til Victoria hotell og leide et rom der. Det kostet fem dollar døgnet for begge, og da var måltidene inkludert. Samme ettermiddag startet vi vårt første hjemmebibelstudium.

Det gikk til på denne måten: To dominikanske kvinner som vi hadde studert Bibelen med i Brooklyn, hadde gitt oss navnene på slektninger og bekjente, og en av dem var dr. Green. Da vi besøkte ham, traff vi også hans nabo, Moses Rollins. Etter at vi hadde fortalt hvordan vi hadde fått deres navn og adresse, lyttet de oppmerksomt til budskapet om Riket og gikk med på å ha et bibelstudium. Moses ble snart den første dominikanske forkynneren.

Samme kveld tok dr. Green oss med for å lete etter et sted å bo. Vi satt øverst i en toetasjes buss. Vi fikk leie et lite murhus der i hovedstaden, Ciudad Trujillo (nå Santo Domingo). I juni kom det fire misjonærer til. Det ble åpnet enda et misjonærhjem, og snart kom det flere misjonærer. I august 1946 hadde vi et høydepunkt på 28 forkynnere. Snart kom det mange flere misjonærer, og det ble åpnet hjem for dem også. Økningen var i gang!

Tjeneste under forbud

I 1950 var vi blitt godt og vel 200 forkynnere. Men fordi Jehovas vitner inntar en strengt nøytral holdning, begynte Trujillos regjering å sette våre unge brødre i fengsel. Og så, den 21. juni 1950, ble Jehovas vitners arbeid totalforbudt.

Brødrene kunne nå ikke komme sammen i sine Rikets saler, så de møttes i stedet i all stillhet i små grupper i private hjem. Der studerte vi Vakttårn-artikler som ble stensilert i mange eksemplarer. Alle de lojale verdsatte høyt den åndelige styrke Jehova hele tiden gav dem i disse små studiegruppene.

Om søndagene besøkte vi de mange dominikanske brødrene som satt i Trujillos fengsler. Vi ble kroppsvisitert ved inngangen, og navn og adresse ble behørig notert. Noen ganger ble vi omringet av soldater mens vi var sammen med brødrene, og de fulgte nøye med i det som foregikk. En gang hadde vi med oss Stanley Aniol fra Chicago. Han var på besøk hos sin misjonærdatter Mary (nå Mary Adams, som tjener ved Brooklyn Betel). De unge dominikanske brødrenes ulastelighet gjorde dypt inntrykk på bror Aniol, som omfavnet dem kjærlig like for øynene på soldatene.

Etter besøket, mens vi gikk nedover den største forretningsgaten, fulgte en bil full av Trujillos menn etter oss i sneglefart. Det var en av de kjente metodene Trujillo benyttet for å prøve å skape frykt hos folk. Da vi fortalte bror Aniol om dette, brydde han seg overhodet ikke om det. Det var virkelig nødvendig å ignorere Trujillos forsøk på å skremme oss og stole helt og fullt på Jehova.

Det hendte at vi fikk besøk av falske brødre, som var spioner for Trujillo. Vi måtte derfor være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matteus 10: 16, NW) Vi prøvde dem ved å stille dem forskjellige spørsmål for å avgjøre om de virkelig var våre brødre.

I den tiden arbeidet var forbudt, var det en rekke talere som hver holdt minnehøytidstalen for tre forskjellige studiegrupper og reiste så ubemerket som mulig fra det ene stedet til det andre. Det kom ofte noen kraftige skybrudd den kvelden minnehøytiden ble holdt, og ettersom Trujillos hær av spioner var omtrent like redd for det kraftige regnet som folk andre steder er for snøstorm, var det en velsignelse for oss.

De fleste av misjonærene reiste ikke til de internasjonale stevnene i New York i 1950 og 1953, for de visste at de ville ha blitt nektet innreise i landet igjen av Trujillos regjering. Vi måtte nøye oss med å lese omtalen av stevnene i The New York Times, hvor det var vakre stevnebilder og en detaljert beskrivelse av programmet fra dag til dag. Vi kunne også se et langt filmklipp fra den store dåpen på stevnet i 1953 på kino.

I 1956 ble Roy Brandt og jeg innkalt til et offisielt forhør. Tidligere hadde representanter for Trujillos regjering bedt bror Manuel Hierrezuelo om å komme og snakke med dem. Senere fikk familien Manuel hjem som lik. Hvordan skulle det nå gå med oss?

Da vi kom, ble vi utspurt hver for oss, og svarene ble skrevet ned. Det skjedde ikke noe mer der og da. Men to måneder senere opplyste avisene at Trujillos regjering hadde opphevet forbudet mot Jehovas vitner, og at vi kunne gjenoppta vår offentlige virksomhet. Vi begynte igjen å komme sammen i våre Rikets saler, og Jehovas arbeid fortsatte å gå framover.

Men i juni 1957 satte en ny, voldsom bølge av forfølgelse inn, og alle misjonærene ble utvist av landet. Avreisedagen var virkelig en trist dag for oss. Virginia og jeg hadde tjent 12 år i Den dominikanske republikken og hadde sett tallet på Jehovas vitner vokse fra bare oss to til over 600. I 1960 ble det andre forbudet opphevet, og tallet på forkynnere har fortsatt å øke til over 10 000.

Tjeneste i Puerto Rico

Da vi kom til Puerto Rico i august 1957, var både våre kristne brødre og journalister fra avisene på plass for å ta imot oss. Presseomtalen bidrog til at det ble avlagt et stort vitnesbyrd. Den gang var det under 1200 forkynnere i Puerto Rico; nå er det nesten 22 000!

I 1958 ble jeg utnevnt av Selskapet til reisende tilsynsmann. I årenes løp er vi på den måten blitt kjent med og har samarbeidet med mange trofaste brødre overalt i Puerto Rico og på Jomfruøyene. Etter en tid ble min kone og jeg medlemmer av Betel-familien her. Jeg har vært medlem av utvalget ved avdelingskontoret siden det ble opprettet.

Jeg blir fylt av glede når jeg tenker på at jeg har fått «hundre ganger så mye igjen . . . brødre, søstre, mødre, barn», som Jehova har lovt. (Markus 10: 30) Jeg har aldri hatt noe ønske om å bruke livet mitt på noen annen måte enn i tjenesten for ham. Og når jeg nå ser tilbake på de 48 årene som har gått siden jeg begynte som pioner, kan jeg si at jeg virkelig har sett at Jehova er god! — Salme 34: 9.

Mens Lennart Johnsons livshistorie var under bearbeidelse, sovnet Virginia Johnson stille inn den 31. januar 1987

[Uthevet tekst på side 27]

Det var Jehova som gav sine tjenere seier!

[Uthevet tekst på side 28]

Alle de lojale verdsatte høyt den åndelige styrke som Jehova hele tiden gav dem

[Bilde på side 29]

Virginia og jeg samarbeidet med mange trofaste brødre fra hele Puerto Rico