Men hvor er fruktene?
EN VINRANKE kan se frodig ut, men likevel ikke bære noe frukt. Dens ufruktbarhet kan faktisk skyldes nettopp det at dens grener brer seg utover og ikke blir beskåret. I sin lignelse om vintreet la ikke Jesus vekt på at det skulle være mange og store grener og blader, men han la vekt på at vintreet måtte bære frukt: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar [min Fader] bort, og hver den som bærer frukt, den renser han [beskjærer han, NW, fotnote], forat den skal bære mer frukt.» — Joh. 15: 2.
De religionssamfunnene i Sovjet-Samveldet som påberoper seg å være kristne, kan sammenlignes med et vintre. I de senere årene har de heftige angrepene mot dem opphørt, og som et resultat av det, brer nå dette vintreet seg ut til alle sider. En rektor ved et russisk ortodokst presteseminar har i denne forbindelse uttalt: «Det blir lettere og lettere å drive religiøs undervisning fra år til år.» Videre er det blitt sagt: «Det er meget som tyder på at religionens innflytelse tiltar over hele Sovjet-Samveldet.» «Det er like mange mennesker som går i kirken i Sovjet som det er i Storbritannia.» Og en britisk prest som var på besøk i Sovjet, uttalte: «Jeg ventet å finne en kirke som førte en katakombetilværelse, men jeg fant en kirke som virket fullstendig åpenlyst.»
Det foregående blir støttet av talsmenn for den russisk-ortodokse kirke, som hevder at deres organisasjon driver 25 000 kirker, har 30 000 prester, omkring sytti klostre og minst ti seminarer og akademier. I dag er det i bruk seks ganger så mange kirker som det var for tjue år siden, skjønt antallet er fremdeles mindre enn det var før revolusjonen i 1917.
Med hensyn til kirkens materielle velstand, fortalte en nyhetskorrespondent at «mange prester hadde bil og levde godt. Ja, mange av prestene gikk kledd i vakre drakter». Flere av kirkens patriarker «har store biler av siste årgang». Den britiske metodistlederen dr. Soper uttrykte det på denne måten: «Enten er det kirken som er velstående, eller så er det regjeringen som betaler en bemerkelsesverdig stor regning.»
Mange andre religiøse organisasjoner melder også om en enestående økning i Sovjet, i særdeleshet baptistkirken som hevder at den er den nest største kirke der i landet. Dens ledere sier at det går bedre med kirken nå enn det gjorde under tsarene, og forteller at den har 5400 menigheter, 500 000 døpte medlemmer og i alt omkring tre millioner tilhengere. En russisk baptistprest har uttalt: «Våre folk er ’glødende’ kristne. I det tjuende århundre gjenoppliver vi det første århundres kristendom.» Ja, det er tydelig at kristenhetens vintre vokser seg frodig i Sovjet-Samveldet, men bærer det frukt?
I Bibelen er det ikke noe som blir framholdt med større tydelighet enn at det sanne kristne vintre må bære frukt som ytrer seg ved forkynnelse og avleggelse av vitnesbyrd. Jesus forkynte. Hans apostler forkynte. Andre fikk også befaling om å forkynne. Alle ble gjort oppmerksom på at deres frelse avhang av at de bekjente sin tro offentlig. Men det er interessant å legge merke til at samtidig med at Sovjet-Samveldets grunnlov gir den ateistiske kommunisme frihet til å drive propaganda for sin tro, lar den ikke religiøse organisasjoner nyte denne frihet. Tilbedelsesfrihet? Ja vel, men bare så lenge tilbedelsen er begrenset til religiøse ritualer i religiøse bygninger.
Det heter således i forbindelse med et populært månedlig ortodokst kirkeblad: «Det blir imidlertid ikke gjort noe direkte forsøk på å omvende ham [leseren] ved å uteske den ateistiske stats talsmenn på den grunnvoll de selv har valgt seg, naturvitenskapen. Dette ville formodentlig være ’religiøs propaganda’, og det er noe som den sovjetiske konstitusjon ikke innrømmer de troende retten til.»
En gruppe amerikanske prester som besøkte Sovjet i 1956, uttalte at de forskjellige kirkesamfunnene der «er under den sovjetiske regjerings innflytelse», og at de «til gjengjeld for tilbedelsesfriheten» «tydeligvis har gått med på å følge Sovjets kommunistiske ledelse i viktige spørsmål», som for eksempel når det gjelder den kommunistiske fredspropaganda. Men er det kommunismen eller er det Guds rike som utgjør verdens håp om fred?
Guds Ord stiller det krav til de kristne at de skal bære «Åndens frukt» som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet» osv. Dette forbyr enhver tilflukt til kjødelige våpen. (Gal. 5: 22) Det er langt fra at kristenhetens vintre i Sovjet-Samveldet bærer slike frukter. Det støtter tvert imot opp om herskernes militære planer.
I The Christian Century for 12. mars 1958 skrev kvekeren Sidney A. Bailey blant annet følgende: «Som kveker var jeg spesielt interessert i hvorvidt det er mulig for en russisk adventist å adlyde det sjette bud. De svarte at ingen må drepe et menneske som ikke er skyldig i noen forbrytelse, men at det er lovlig å forsvare sin familie og sitt folk mot aggresjon.» Han spurte også sjefen for det departementet som har med religiøse saker å gjøre, «hva Sovjet-regjeringen gjør med dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner. Først sa han at det ikke fantes noen samvittighetsnektere i Sovjet-Samveldet. . . . I samtalens løp forsto jeg imidlertid at det fremdeles er noen i Sovjet som nekter militærtjeneste. Herr Gostev uttalte seg ikke helt klart, men . . . de som nekter all tjeneste, som for eksempel Jehovas vitner, blir tydeligvis behandlet som desertører og stilt for militære domstoler».
Det er nok så at kristenhetens vintre i Sovjet-Samveldet er stort og stadig vokser seg større, men bærer det den frukt som består i forkynnelse av Riket, bærer det åndens frukt?