Hva skjer med religionen i Sovjetunionen?

SOVJETUNIONEN har nå i over 55 år vært et land med mange gåter for folk i andre land. I mesteparten av denne tiden har det ikke vært lett å få opplysninger om hvordan folk lever bak «jernteppet».

I de senere år har imidlertid Sovjetunionen latt flere og flere utlendinger få adgang til landet. Disse har fått lov til å reise omkring i store deler av landet og snakke med alle slags mennesker. Gradvis er det blitt mulig å danne seg et klart bilde av forholdene på det politiske, økonomiske, vitenskapelige og kulturelle område.

På ett bestemt område — det religiøse — har det imidlertid vært vanskeligere å danne seg et klart bilde av situasjonen. Hva skjer med religionen i Sovjetunionen? Er folk fortsatt religiøse etter fem decennier med kommunistisk styre? Kanskje det religiøse liv blomstrer? Eller kanskje det er i ferd med å dø ut? Hvilken framtid har religionen i dette landet?

Motstridende meldinger

Andre lands presse har i de senere år kommet med motstridende opplysninger om religionen i Sovjetunionen. Enkelte meldinger går ut på at det etter det ytre å dømme ser ut til å finne sted en religiøs oppblomstring.

New York Times hadde for eksempel en artikkel som het: «RELIGIONEN ANTAS Å VINNE TERRENG I SOVJETUNIONEN.» Britannica Book of the Year for 1972 sa: «Det ble holdt gudstjenester i så å si hver eneste større by i landet, og en del unge mennesker vender seg til religionen.»

I det tyske bladet Stern sto det om en katedral som myndighetene i byen Novgorod hadde omgjort til museum. Det sto at besøkende gjorde korsets tegn, ba og lyttet til religiøs musikk. Dette ble tatt som et tegn på at interessen for religion er økende.

Slike meldinger kan få en til å trekke den slutning at religionen virkelig har et oppsving i Sovjetunionen.

Hvis en undersøker saken nærmere og tar i betraktning også hva andre har sett, begynner imidlertid et annet bilde å tre fram. Andre har trukket omtrent samme slutning som en historiker, som sa: «Når en ser bort fra en viss iver og fromhet her og der, syntes den organiserte religion å være en døende institusjon» i Sovjetunionen.

Det er derfor grunn til å studere forholdene nøyere og ikke stole på overfladiske iakttagelser. Det er mange ting som må tas i betraktning når en skal forsøke å bedømme religionens stilling i Sovjetunionen i dag. Og når alle faktorer er tatt i betraktning, kan det trekkes klare konklusjoner. En av disse konklusjonene kommer muligens til å overraske deg.

Det vil i denne forbindelse være nyttig å undersøke den historiske bakgrunn for forholdet mellom kirke og stat i Sovjetunionen. Det vil da være lettere å forstå hvorfor bestemte ting har skjedd, og i hvilken retning utviklingen går.

Religionens store makt

Et tilbakeblikk på religionens historie i Sovjetunionen vil følge den russisk-ortodokse kirkes fotspor. Den ortodokse tro er den som uten sammenligning har vært mest utbredt i landet.

Den ortodokse kirke i Russland ble grunnlagt i 988 e. Kr. da Vladimir den store av Kiev ble døpt i den østlige, ortodokse grein av kristenheten. Han skal ha omvendt seg fra hedendommen for å vinne seg en hustru, Anna. Anna var søster til keiseren i det bysantinske rike, som da var dominerende. Dette rikets hovedstad var Konstantinopel, hvor den østlige, ortodokse kirke hadde sitt hovedsete.

Vladimir påla sine undersåtter å la seg døpe som ortodokse kristne. De som ikke gjorde det, ble betraktet som fiender av staten. Helt fra begynnelsen søkte altså den russiske kirke støtte hos den verdslige makt. Da det bysantinske rike gikk under, i 1453, ble den russisk-ortodokse kirke erklært uavhengig av Konstantinopel. Senere ble den fremste religiøse leder i Moskva gjort til patriark på linje med patriarken i Konstantinopel. I 1692 opphevet imidlertid Peter den store patriarkatet og overtok kontrollen over kirken. Og i 1721 ble den russisk-ortodokse kirke offisielt gjort til statskirke.

Etter hvert som tiden gikk, ble kirken stadig fastere knyttet til det undertrykkende tsarveldet (ordet tsar er liksom det norske keiser avledet fra det latinske Cæsar). Tsarene forlangte at folket skulle innordne seg under den russisk-ortodokse kirke, og bestemte at det var ulovlig å gå over til en annen religion. De hensynsløse tsarene og kirkens egoistiske innstilling bidro til å holde folket nede i uvitenhet og fattigdom.

Men så, i mars 1917, satte liberale politiske grupper i gang en revolusjon og tvang tsaren til å abdisere. Da tsaren var borte, så den russisk-ortodokse kirke sitt snitt til å bli uavhengig av staten. Den nye, provisoriske regjeringen støttet kirken i så måte. I august dette minneverdige året ble patriarkatet gjenopprettet. Mange trodde at kirken, som nå hadde fått en ny patriark, Tikhon, og ny frihet, ville få enda større makt enn tidligere.

Illevarslende forandringer

Men før dette kunne skje, begynte en politisk storm å rase i Russland! En ny revolusjon brøt ut i november 1917. Den førte til at bolsjevikene (som senere ble kalt kommunister) kom til makten. De fjernet den bestående politiske ordning i landet, også den provisoriske regjeringen.

I løpet av noen år befestet kommunismen under sin leder Lenin sin stilling i Russland og landområdene omkring det. Den 30. desember 1922 ble så Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker (russisk: SSSR) erklært for opprettet. Til slutt var det 15 republikker, hvorav Russland var den største, som utgjorde Sovjetunionen. I dag dekker Sovjetunionen et større område enn noe annet land. Befolkningen er på nesten 250 millioner mennesker, den tredje største i verden etter Chinas og Indias.

De kommunistiske herskere fikk makten over vel 100 nasjonale folkegrupper, som hadde en rekke forskjellige religioner. Den russisk-ortodokse kirke var naturligvis uten sammenligning det største religionssamfunnet. Men det fantes mange andre, spesielt i de landområder som senest hadde kommet under kommunistisk kontroll.

Alle disse religionenes tilhengere lurte på hvordan de nye styremaktene ville stille seg til deres religion. Det skulle ikke gå lang tid før de ble klar over det. De skulle alle i fullt monn få merke virkningene av de kraftige vinder som begynte å blåse i november 1917.