Er det Gud som har skylden?

DET er mange mennesker her i verden som mener at Gud har skylden for den tilstand menneskeheten befinner seg i. De tenker som så at Gud visste hvordan det ville gå da han skapte det første menneske, og at de redsler som knuger menneskene på grunn av synd, lidelser, krig og død, derfor må være i samsvar med hans vilje. Når døden river bort en av deres kjære, sier de resignert: «Det er Guds vilje.» Gud får også skylden for naturkatastrofer og lignende ulykker. Men Bibelen viser tydelig at Gud ikke kan lastes for alt dette.

Da Jehova Gud hadde skapt jorden og dens plante- og dyreliv, forskjønnet han i særlig grad en liten del av den, Eden, og i de vakre omgivelsene der satte han Adam og hans hustru Eva. De var fullkomne og utgjorde kronen på Guds jordiske skaperverk. Den inspirerte beretning sier at Gud deretter «så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». — 1 Mos. 1: 31.

Alt var lagt vel til rette for at menneskene skulle få sine behov dekket. Omgitt som de var av sin himmelske Fars kjærlighetsgaver, fikk de anledning til å vise ham sin takknemlighet for disse gavene ved å lyde ham av fri vilje. «Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) Men nå spiste Adam av treet, og han døde. Er ikke dette et bevis for at mennesket var ufullkomment? En som er fullkommen, kan vel ikke gjøre noe galt, tenker mange.

Da De forente staters flyvåpen sendte opp raketten Pionér fra Cape Canaveral i Florida den 11. oktober 1958, var det riktignok et tegn på ufullkommenhet at den ikke nådde fram til månen og kom inn i en bane omkring den. Denne raketten var blitt laget med det bestemte mål for øye at den skulle nå fram til månen, og alle dens instrumenter var blitt innstilt med tanke på dette. Det at den ikke kom fram, var da et bevis for ufullkommenhet.

Menneskene ble imidlertid ikke skapt som noen rakett med elektroniske kontrollinstrumenter som den Allmektige skulle benytte til å styre og lede dem med. De var ikke roboter, altså mekanisk effektive, men forstandsløse innretninger. Menneskene eide den guddommelige gave som består i fri vilje. Derfor kunne Josva ved en senere anledning si: «Men synes I ikke om å tjene [Jehova], så velg i dag hvem I vil tjene.» (Jos. 24: 15) Hvis mennesker som var utstyrt med fri vilje ikke hadde kunnet velge det onde, da ville deres evne til å velge ha vært ufullstendig og dermed ufullkommen. Den omstendighet at menneskene kunne velge mellom det gode og det onde, er derfor ikke noe argument for at de var ufullkomne, men snarere for at de også i denne henseende var fullkomne. Det at de syndet, var en følge av at de nærte urette ønsker. — Jak. 1: 13—15.

En annen tanke noen har kommet fram til, går ut på at Gud har skylden for menneskenes synd etter som han plantet treet til kunnskap om godt og ondt i hagen og derved satte en fristelse foran dem. Hadde det ikke vært noe slikt tre, ville det ikke ha vært noen synd. De mener at treet frambrakte dårlige resultater, og at dets Skaper må lastes for dette. En slik tankegang er feilaktig.

Sett for eksempel at du går på et apotek og kjøper en medisin med påskriften: «Giftig. Til utvortes bruk. Må ikke tas inn.» Hvis denne medisinen blir brukt som den skal, har den en gagnlig virkning, men hvis noen ikke bryr seg om den tydelige anvisningen på etiketten og tar inn medisinen, kan de dø av det. Kan da apotekeren lastes? Skapte han en fristelse for kunden? Selvfølgelig ikke!

Heller ikke voldte Gud menneskene noen skade ved å plante treet til kunnskap om godt og ondt. Dette var en helt igjennom god handling som ga menneskene anledning til å utøve sin frie vilje på en rett måte og derved lære lydighet. Hvis de hadde bevart et rett syn på treet, ville det hatt en gagnlig virkning, men da de på tilskyndelse av Djevelen og sitt eget urette ønske ignorerte den uttrykkelige advarsel de hadde fått, nemlig «på den dag du eter av det, skal du visselig dø», da førte de dødsdommen over seg selv. Det er så sant som det er sagt i 5 Mosebok 32: 5 (NW): «De har handlet fordervelig for sin egen del; . . . feilen er deres egen.»

Det samme er tilfelle nå i dag da så mange hjem blir ødelagt på grunn av skilsmisse og forsømmelighet. Det er ikke Gud som har skylden. Hans vilje kommer til uttrykk i Bibelen. Der den blir fulgt, er det slik at ’hustruene underordner seg under sine menn’ og ’mennene elsker sine hustruer’, og i fellesskap oppdrar de sine barn «i Herrens tukt og formaning». For dem som hører på Guds veiledning, er familielivet en kilde til rik velsignelse og dyp tilfredsstillelse. — Kol. 3: 18—21; Ef. 6: 4.

Gud var heller ikke ansvarlig for at antagelig 10 000 000 mennesker ble drept av de 57 nasjoner som deltok i den annen verdenskrig. Tvert imot, dette var en krenkelse av hans erklæring om at menneskelivet er hellig. På samme måte er det med synden og døden — Gud kan ikke lastes. Bibelen slår tydelig fast at disse onder ikke skyldes noe Gud har gjort, men at «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden», og at «døden således trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle». — 1 Mos. 9: 4—6; Rom. 5: 12.

I Eden var det Djevelen som førte an i opprøret mot Gud, og menneskene fulgte ham. Også i vår tid er det Satan Djevelen «som forfører hele jorderike», og menneskene har fulgt ham i å gi Gud skylden for all nød og ignorere hans Ord, Bibelen. — Åpb. 12: 9.

Den allmektige Gud er opphavet til «all god gave og all fullkommen gave». Han ga i sin kjærlighet det første menneske en fullkommen start i et paradisisk hjem. Da menneskene syndet, opphørte ikke dermed Guds godhet. Han ordnet det i sin barmhjertighet slik at de mennesker som kom til å bli født, kunne få anledning til å vinne tilbake det Adam hadde forspilt. Ved hjelp av sitt rike, som alle kristne ber om, vil han sørge for at Djevelen og alle andre forbrytere som bærer skylden for menneskenes veer, blir utryddet. «Men de saktmodige skal arve landet [jorden, NW] og glede seg ved megen fred.» — Jak. 1: 17; Sl. 37: 9—11.